Tyrkias president Recep Erdogan gjorde det dårligere enn forventet, og tapte attpåtil valget i Ankara og Istanbul. Det likte den aggressive presidenten så dårlig at han gikk hen og annullerte valgresultatet i Istanbul, hvor det sekulære opposisjonpartiet CHP vant. Så nå må Istanbul stemme om igjen i juni, i håp om at borgerne leverer riktig resultat denne gangen. Det har forresten Erdogan til felles med EU-kommisjonen, som enten krever omvalg når de ikke liker resultatet eller ganske enkelt forkaster hele greia jrf. folkeavstemningen om Lisboa-traktaten.
Man vet jo aldri hvor stemmeberettigede borgere i et demokrati kan finne på å sette krysset sitt, så dem går det jo ikke an å stole på.
Erdogans Tyrkia er imidlertid en annen skål. Under sin presidentperiode kalte den dialogue-orienterte Barack Obama landet for et «storatet muslimsk demokrati», og hadde et poeng. Det er nemlig et religiøst demokrati, og til tross for at europeiske ønsketenkere forsøkere å innbille seg selv og andre at det betyr at det er demokratisk, så er det ikke det.
I stedet ligner landet stadig mer på presidenten sin. Eller for å si det med VGs ord om Erdogans annullering av valget: «Det er et bemerkelsesverdig eksempel på en svært alvorlig og urovekkende utvikling. I løpet av Recep Tayyip Erdogans 18 år ved makten er Tyrkia blitt stadig mer autoritært.»
Ja, det har det og det kommer ikke, burde i alle fall ikke komme, som noen overraskelse. I begynnelsen av sin politiske karriere varslet han faktisk selv om det: – Demokratiet er et som et tog, du stiger av når du har nådd målet ditt, sa han.
Under Erdogans togreise har EU, europeiske politikere og ditto meningseliter f.eks. jublet over Erdogans angivelige demokratisering av Tyrkia da han tok kontroll over militæret – en gang garantist for opprettholdelse av den tyrkiske sekularismen – og da han fremmet islamsk tildekning av kvinner ved å oppheve en rekke sekulære lover. Man ville nemlig ha landet med i EU, må vite, så Tyrkia ble fremsnakket som et regulært demokrati og selvfølgelig det ultimate bevis på at islamisme egentlig, et sted der nede på bunnen, er en demokratisk, harmløs ideologi.
Men Erdogan er for alle formål en islamist, og islamismen er på ingen måte demokratisk. Den er totalitær, undertrykkende og menneskefiendtlig. For islamisme er og blir islamisme, helt uavhengig av at islamister liker å kle seg i demokratiske gevanter og strø om seg med honnørord som religionsfrihet, ytringsfrihet, rettigheter, mangfold og toleranse. De glemmer som regel å nevne at det utelukkende dreier seg om enveiskjøring: religionsfrihet for islamister, ytringsfrihet for islamister, rettigheter for islamister, mangfold som inkluderer islamister og toleranse for islamister. Ingen andre. Det er ille nok i land der man gjør spede forsøk på å holde dem i sjakk. I land der de har eller får makt, er det direkte farlig for absolutt alle andre borgere.
I likhet med europeiskbosatte islamister liker også den tyrkiske presidenten å bruke honnørord som konsekvent utløser pavlovske reaksjoner blant europeiske eliter, men i motsetning til våre hjemlige islamister er han ikke på evig statsstøttejakt og kaster derfor masken rett som det er.
Som han selv varslet fra start, er han altså i ferd med å stige av demokratitoget sitt. I mellomtiden har våre ærede politiske ledere latt fyren slippe inn i NATO. Erdogans handlemåte i forbindelse med valget beskrives av VG i dagens leder som:
Det er svært kritikkverdig, urimelig og grunnleggende udemokratisk.
Og dette, mine damer og herrer, er mannen EU – med europeiske eliters yndling Angela Merkel i spissen – har outsourcet Europas grenseforsvar til. Ikke bare overlot EU et potent våpen, som han allerede har truet med å bruke mange ganger, i hendene på en islamistisk demagog med stormaktsdrømmer og sinnemestringsproblemer; de betaler ham store summer for å beholde våpenet.
Det kan sammenlignes med å gi et barn fyrstikker, en bruksanvisning og 100 kroner til godteri. Og etterpå lure på hvorfor mistilliten mot og forakten for Europas politiske ledelse øker?