Den islamske staten (IS) er i ferd med å bli utradert i Syria og Irak, samtidig som blødende europeiske hjerter vil gi dens skapere, muliggjørere og tilhengere større boltreplass enn noensinne ved å hjelpe dem «hjem». Derfor får IS-statens menn og særlig kvinner spalteplass i etablerte medier for å be om hjelp fra land de like bevisst som frivillig valgte å hate og forlate.
Men ingen av dem har gjort noe galt, selvfølgelig. Alle var de ambulansesjåfører, nødhjelpsarbeidere, sykepleiere, ambulerende velferdskoordinatorer, lærere og barnehjemsarbeidere. Fredelige altruister alle som èn, og med et påtrengende behov for å hjelpe nødstilte. IS-kvinnene har derimot bare vært snille hustruer og mødre. De visste jo ingenting, de. Plutselig var de liksom bare gift med en ekstremist og like plutselig befant de seg i Den islamske staten. Og den har IS-husmødrene aldri støttet, må vite. Gad vite hvem disse husmødrene trodde at bodde i husene de og deres utvalgte ekstremist brått ble eiere av – og ikke minst: hvor de tidligere eierne helt plutselig ble av?
IS-tilhengerne – menn som kvinner – tror genuint at de er et herrefolk, og de grunnla staten sin på folkemord, tortur, drap, voldtekt og slaveri. Mange av kvinnene har hatt andre gruppers barn og kvinner som slaver; deres ektemenn, som de i stor grad har valgt selv, har drept og voldtatt som de lystet, mens hustruene stelte for dem og fødte dem barn.
En av dem er Aisha Shezadi, som får gråte ut i Aftenposten. Hun blir nemlig torturert fordi norske myndigheter, Abid Raja unntatt, ikke har noe lyst til å leke reiseselskap for tilhengere av noe av det verste barbariet verden har sett etter krigen. Shezadi – som gjør det svært sterk i paradegrenen selvmedlidenhet, men ikke fullt så sterkt i avdelingen for selvinnsikt – er under etterforskning av PST og bruker for tiden sønnen sin aktivt som de tre P`ene, Pass, P-pille og Pillett, for å tvinge seg «hjem».
Og hvorfor ikke? Riktignok liker hun ikke grusom norsk tortur når det går ut over henne selv, men siden hun nå har erfaring fra begge sider av torturbordet, kan hun vise seg å bli en kjemperessurs for det norske foreningslivet, politiske partier, masterstudenter og bloggere.
For å imøtegå fordommer mot muslimer, intet mindre.
– Vi sender Aisha Kausar ut i forlengelse av en tekst som i sterk grad handler om å gå i møte med fordommer. Vi i !les synes det er er veldig verdifullt at en jente i niqab kan stå foran skoleklasser og ta i mot spørsmål, sa Kristine Isaksen i !les.
Jepp, helt utrolig verdifullt også, for er det noe norske skoleklasser bør lære seg, så er det å ikke ha fordommer mot tilhengere av en politiskreligiøs ideologi som er like sjarmerende som nazismen. Hvordan skal det vel gå med demokratiet hvis ikke skoleelever lærer å tolerere barbariets representanter? Men for all del: I henhold til norsk lov er det forbudt å ringeakte og forhåne kvinner som Aisha Shezadi, så vi skal ikke se bort fra at De Tolerantes opplæringsprosjekt kan ha spart en og annen elev for bøtelegging eller fengselsstraff.
Litt på sidelinjen, men når politikere, NGO-Norge og etablerte medier klager over at godtfolk ikke skiller mellom vanlige statskirkemuslimer og ekstremister, tenker de noen gang over at de kanskje selv har en viss skyld i det? Samtlige har nemlig en viss forkjærlighet for å slepe inn de mest radikale, ekstreme eksistensene i varmen og fremstille dem som et eksempel på en muslim. Begeistringen for og begråtingen på vegne av niqab-damer er ditto stor. Kan de da klandre publikum for ikke å se forskjell på folk? Når du attpåtil går så langt at du sender en heltildekket ekstremist som Shezadi rundt på norske skoler som en eksempelmuslim som blir møtt med fordommer, da har kjedet ditt hoppet av et sted.
De ovennevnte føler kanskje at det er en unnskyldning at de ikke kunne vite at Shezadi skulle ende opp i IS, men da tar de feil. Alle tegnene på at Shezadi var og er en ekstremist som støtter en av den moderne verdens mest blodbesudlede politiskreligiøse ideologier var til stede allerede da de gikk offentlig ut med sin støtte. Det var det også mange som sa fra om. Det øret ville de imidlertid ikke høre på, og valgte heller å hevde at de negative reaksjonene Shezadi møtte i det norske samfunnet var et resultat av fordommer og prakket henne deretter på sakesløse skoleelever.
Shezadi oppfordret jo tross alt ikke til vold, proklamerte !les og NFFO – helt uanfektet av at den politiskreligiøse ideologien hun bekjenner seg til er en eneste lang oppfordring til vold mot og drap på annerledestroende. Og det er ikke bare i teorien, men i praksis.
Det var tydeligvis ikke noe problem for !les, NFFO, Skagestad og Antigirl, som i stedet følte at problemet var kritikere som Hege Storhaug.
– Tør du å se meg? Slik åpner Aisha Shezadi innlegg i boka «Utilslørt. Muslimske Råtekster». «Nei takk», svarer leder av Human Rights Service, Hege Storhaug, skrev bloggeren Antigirl i Aftenposten. Men joda, i motsetning til Shezadis støtter, turde faktisk kritikere som Storhaug, VGs Elisabeth Skarsbø Moen og Bergens Tidendes Hilde Sandvik å se Aisha Shezadi for hva hun var og er.
Dette kan nok fremstå som masing om snøen som falt i fjor, men det er det ikke: vi har nemlig flere av Shezadis støpning her til lands, og det er tydeligvis nok av dem i akademia og media som er villige til å gå på barrikadene for dem. Det bør vi alle være på vakt mot, for det er ikke et adelsmerke for samfunnet – og slett ikke for akademia – det er et sykdomstegn.
Men nå er altså Aisha Shezadi lei av vold, slavehold, voldtekt, tortur og folkemord og vil hjem, selv om hun her hjemme blir utsatt for forferdelige fordommer bare fordi hun er tilhenger og muliggjører av en ideologi som fremmer vold, slavehold, voldtekt, tortur og folkemord. Å høre om alle fordelene vold, slavehold, voldtekt, tortur og folkemord har i Shezadis drømmesamfunn vil sikkert bli interessant for norske elever på hennes neste skoleturnè.
I mellomtiden har sikkert !les, NFFO, SV, Irene Skagestad og Magnhild Antigirl en sofa hun kan sove på.