En studie i transaktivistiske hersketeknikker

På tide å sette en stopper for den kostbare og polariserende rasismeindustrien? Del 4: Statstøttet aktivistforskning – til narr for egne penger

Norge er som kjent et av planetens minst rasistiske land – hvilket er målbart både statistisk, lovmessig, innvandrings- og integreringspolitisk, holdningsmessig og folkelig toleransenivå – men jo mer multietniske vi blir, jo mer vil Den antirasistiske industrien (Ai), som består av statsfinansierte organisasjoner, forskningsmiljøer og aktivister, ha alle til å tro at vi blir stadig mer rasistiske, på stadig mer finurlig vis.

I et land hvor nesten hele befolkningen kan lese og skrive – og som også har statsstøttede medier som skal være kritiske og «granske makta» – er det tilnærmet ubegripelig at Den Antirasistiske Industrien (Ai) har fått holde på som den gjør. Men det gjør den altså, og den inkluderer både aktivistorganisasjoner og såkalte forskningsmiljøer. I tillegg er det blitt meget moteriktig i den vestlige verden å piske seg selv for alle denne verdens onder. Det vil si at når statlige og private institusjoner blir bedt om å ta en titt på egen rasisme – ja, så finner de det høyt og lavt og over alt. Den kongelige norske presse stiller ingen spørsmål; ikke en gang representantene for institusjonene som blir anklaget for rasisme gjør det.

Vi ser nærmere titt på to av de mest nylige, kjente eksemplene på antirasistisk aktivistforskning/rapporter.

Først ut er Fafo, en angivelig frittstående samfunnsvitenskapelig forskningsorganisasjon. De har et par merkverdige rapporter, som burde fratatt dem troverdigheten under vesten fra før, men i 2019 skapte de store, lykkelige overskrifter i norske medier (og ditto lykkelige politikere med håp om en antirasistisk medalje) fordi forskningen deres angivelig viste at hver fjerde nordmann tror på nazistiske rasehierarkier, Hurra! Fafo konkluderte med at «at hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser» og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens»». Huff og gru! Og den mangfoldige pressen, som statsstøtten de får altså skal garantere, stilte ingen spørsmål. I hvert fall ingen kritiske av slagsen – enda forskeren bak rapporten var den samme som blant annet sammenlignet det frivillige religiøse plagget hijab med det noe mindre frivillige livsnødvendige hjelpemiddelet rullestol for å vise hvordan muslimske kvinner med hijab helt uten grunn blir utsatt for ufattelig diskriminering i det ekle Norge. Nei, den byrden falt blant annet på professor emeritus i statsvitenskap ved UiO Ottar Hellevik og sosiolog Kjetil Rolness, og de fikk ikke akkurat takk for sin innsats. Til gjengjeld ble de naturligvis hengt ut som rasister, da.

;Men de hadde rett – spørsmålsstillingen fra Fafo var ekstremt ledende for å komme frem til ønsket resultat – og Fafo måtte trekke rapporten. Innrømmet de sin brøde? Vel, alle som så debatten mellom Rolness og daglig leder for Fafo Tone Fløtten på Dax18 (7. juni, punkt 4) vet at de ikke gorde det. For det vi så da var ingen forsker med solid faktagrunnlag under vesten; det var en politiker som med politikersvada ville diktere premissene for sin egen tilgivelse. Fløtten mente at debatten om Fafos metoder nå var over, for de hadde jo beklaget Fafo-forsker Guri Tyldums heller tvilsomme forskningsmetoder. Men Fafo og Fløtten insisterte ikke desto mindre på at konklusjonen om at hver fjerde nordmann bekjenner seg til nazistiske raseteorier – og som i all hovedsak bygget på en, for å si det høflig, svært svak metode – var korrekt.

Året etter medvirket gudskjelov – sett fra livstilsantirasisters side, vel og merke – amerikans politi til den vanekriminelle George Floyds død og selv om det var superforbudt å samles i store grupper under Koronaepidemien (gjorde man det myrdet man jo bestemor, må vite!) ble enorme demonstrasjoner tillatt i USA så vel som et Europa. Det siste er jo interessant all den stund ingen europeiske land har den samme historien og dermed den samme konnotasjonen som USA. Men hvem bryr seg…? Det politiske Norge, med Høyres Erna Solberg i spissen, ble fra seg av begeistring. Nå skulle det endelig settes søkelys på hvit, norsk rasisme. Glemt var de antagelig hundrevis av millionene skattepenger og moralske oppbakning som skiftende regjeringer har brukt på nettopp dette de siste 30 år. Man ble befalt og lete – og det lå selvsagt underforstått: det var best man fant!

Og fant; ja – det gjorde man f.eks. i Norges Idrettsforbund. Overskriftene i vår stadig ukritiske presse lød: «Norsk idrett er rasistisk»! For selvfølgelig led norsk idrett av Ais nye salgsobjekt: strukturell rasisme. Uten å ha lest selve rapporten beskrev hhv Aftenposten og NRK rapporten som «knusende» og «skremmende lesning». Jaha, var rapporten det? Ingen som har lestt den – og det utelukker åpenbart ansatte journalister i det statlige NRK og det statsstøttede Aftenposten som ikke desto mindre skrev om den – vil være enige. Rapporten var ført i pennen av professor Else Kristiansen og førsteamanuensis Lasse Sonne ved universitetet i Sørøst-Norge og de konkluderte med at hele idretts-Norge er «strukturelt rasistisk»; dagens Ais automatomtale fordi det begynner å bli i overkant vanskelig å finne den rasismen de faktisk lever av og på.

Selv presidenten for Idretts-Norge døde av glede av den ukule konklusjonen og gjorde ingen forsøk på å forsvare sin enorme medlemsmasse. Så la oss ta en nærmere titt på både rapporten og virkeligheten. Rapportforfatterne definerer «strukturell rasisme» slik:

Strukturell rasisme kan kort fortalt forstås som at samfunnet er strukturert på en måte som utelukker et betydelig antall mennesker med minoritetsbakgrunn fra å delta i sosiale institusjoner (James, 1996, s. 27). På samme måte er strukturell diskriminering en form for institusjonell diskriminering av enkeltpersoner, eksempelvis på grunn av rase eller kjønn, som har den effekten at de begrenser deres muligheter. Dette kan være enten forsettlig eller utilsiktet. Strukturell diskriminering oppstår når en politikk har uforholdsmessig negative effekter på mulighetene til visse sosiale grupper (Pincus, 1996, pp. 186–194). Strukturell rasisme og strukturell diskriminering har negative konsekvenser med tanke på demokrati og medborgerskap. Utestengning av grupper er et demokratisk problem, både for idretten og for samfunnet.

Ok, så gjør Idretts-Norge noen av disse tingene? Da må vi stille noen grunnleggende spørsmål, som jo vår statsstøttede – dine skattepenger – burde gjorde, men åpenbart ikke gadd:

A) Hva gjør Idretts-Norge helt konkret eller hvilken praksis fører de som «utelukker et betydelig antall mennesker med minoritetsbakgrunn»?

B) Hva gjør Idretts-Norge helt konkret eller hvilken praksis fører de som begrenser personers muligheter på grunn av rase eller kjønn?

C) Hva gjør Idretts-Norge helt konkret eller hvilken praksis fører de som har «uforholdsmessig negative effekter på mulighetene til visse sosiale grupper»?

Rapporten gir ingen svar på dette, og det er ikke så rart: de har ingen svar å gi. Av den enkle grunn at Idretts-Norge overhodet ikke gjør noe som helst som utelukker eller begrenser mulighetene til minoritetspersoner. Med andre ord: Idretts-Norge er ikke strukturelt rasistisk. Den kongelige norske presse gadd ikke å stille spørsmålet og selv ikke president Kjøll tok seg bryet med å sjekke før hun falt til fote og medvirket til å anklage forbundet hun var sjef for for rasisme.

Så da må vi andre ta en liten titt på bakken og ser hva rapportforfatterne faktisk fant og brukte til å sverte hele Idretts-Norge med: de har funnet hele 20 – tyve – inndrapporterte rasismehendelser i idretten i perioden 2019-2021. De 20 er selvfølgelig 20 for mye, men virkelig:

Idretts-Norge består av 55 særforbund, 11 idrettskretser, 375 idrettsråd og 10 787 idrettslag, og nærmere 2,1 millioner medlemmer.

Og på dette grunnlaget blir hele forbundet stemplet som strukturelt rasisitisk! Men som vi ser over finnes det bare en grunn til at Ai og samarbeidende politikere og journalister gjør det til tross for forsvinnende lite rasisme og det faktum at forbundet ikke oppfyller noen av rapportforfatternes krav for å være «strukturelt rasistiske»: hudfarge! Idrettsforbundets president, rapportskriverne, landets kulturminister og medier har altså stemplet hele Idretts-Norges og deres medlemmer som strukturelt rasistiske på grunn av hudfargen deres, som de bare har fordi landet de bor og virker i gjennom sin tusenårige historie har vært bebodd av overveiende hvite mennesker. Hvite mennesker som etter mange hundre års stridigheter mellom klaner omsider fikk samlet seg til å utvikle et av verdenshistoriens beste, tryggeste, åpne og tolerante samfunnsstrukturer – et land tusenvis av mennesker fra den andre siden av kloden med glede innvandrer til hvert år – men altså har den grusomme skavanken at flesteparten av de som bor her altså har hvit hudfarge. Faktisk utgjør den hvite befolkningen stadig en, for å bruke medias egne ord, knusende majoritet på rundt 90 prosent (SSB, mars 2021).

Så med denne typen «forskere», korrumperte «antirasisme», opportunistiske politikere og ultraslapp presse: rekk opp hånden alle som tror at vi som norsk befolkning noensinne kommer til å bli antirasistiske nok?

Vi som samfunn er ikke bare belemret med fryktskapende ego-politikere, jukseforskere og en snorksovende presse som ikke våger å utfordre konsensus – vi er til evig spott og spe for våre egne penger. Hvor lenge til skal vi godta det, mon tro?