Minst 80 biler ble brent eller vandalisert og politi og redningstjeneste er blitt angrepet med steinkast på en rekke forskjellige steder i og rundt Göteborg. Det er meldt om branner og uro i Trollättan, Hjällbo, Gårdsten, Tynnered, Frölunda, Lysekil og Falkenberg. Det som beskrives som «maskerte ungdommer» – mange bevæpnet med Molotovcoctails og balltrær – skal også ha gått løs på busskur og en skole.
– Vi har hatt perioder med mange branner, men på en og samme kveld og i løpet av så kort tidsrom, på så mange ulike plasser, det vet jeg ikke om vi har hatt tidligere, sier pressetalskvinne for politiet i Region Vest, Ulla Brehm.
I Frölunda skal det dreie seg om 6-8 gjerningspersoner, mens antallet i Trollhättan oppgis å være 30-40. De siste skal også ha blokkerte veier i området under opptøyene.
Svensk politi mistenker derfor at det kan finnes en sammenheng mellom hendelsene, og etterforsker nå muligheten for at det kan dreie seg om et samordnet angrep, organisert via sosiale medier.
Vitner later ikke til å være i tvil: – Jeg så 8-10 svartkledde, maskerte menn komme springene med baseballtrær. De slo ut bilruter, helte inn bensin fra dunker og kastet inn bangers. Det virket så himla planlagt, sier en. – Dette her var organisert. De ville gjøre så stor skade som mulig, jeg var redd, sier en annen.
Men nå drar det seg til, altså, for svenske toppolitikere reagerer skikkelig kraftig. Statsminister og sosialdemokrat Stefan Löfven er for eksempel så sint at han ikke legger fingrene i mellom engang:
– Jeg blir forbannet. Mitt spørsmål til dere er: Hva faen holder dere på med!, tordner landets øverste leder. I media.
Tja, vi får visst hjelpe herr statsministeren med svaret: de holder på med å brenne biler og angripe statens representanter. Det har de gjort i minst ti år, mer eller mindre konsekvensfritt.
For som vanlig er det ingen som er pågrepet, men politiet er i ferd med å samle inn vitnesopplysninger og man er særlig interessert i opplysninger fra «ungdommenes» foreldre.
Det er bare å ønske dem lykke til med det, for nær sagt alle områdene befinner seg på Nationella Operative Avdelningens liste over «særskilt utsatte områder». Disse defineres som følgende: et geografisk avgrenset område som preges av lav sosioøkonomisk status og der de kriminelle påvirker lokalsamfunnet. Virkningen er snarere knyttet til den sosiale konteksten i området enn de kriminelles vilje til å skaffe seg makt og kontrollere lokalsamfunnet. Påvirkningen kan skje direkte gjennom trusler og utpressing, eller indirekte gjennom offentlige voldshandlinger som kan skade tredjepart, åpenlyst narkosalg og utagerende misnøye med samfunnet. Beboerne i området opplever utrygghet, som igjen fører til minsket tilbøyelighet til å anmelde kriminalitet og minsket vilje til å medvirke i selve rettsprosessen. 32 områder befinner seg i denne kategorien. Særskilt utsatte områder preges av det samme, bare i sterkere grad. Her er det vanskelig eller tilnærmet umulig for politiet å fullføre oppdrag. Det har skjedd en normalisering av tilstandene, som har ført til at politiet eller beboerne ikke lenger reflekterer over hvor avvikende de faktisk er. Området preges også av parallelle samfunnsstrukturer, religiøs ekstremisme og høy konsentrasjon av kriminelle.
Den sosiale konteksten gjør at problemene nedarves fra generasjon til generasjon. Voldparatheten er høy, og mange av barna i disse områdene blir regelrett oppdratt til å ikke samarbeide med politiet og til å danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da spesielt kvinnelige betjenter. Den samlede fronten mot myndighetene tydeliggjøres blant annet av foreldre som overfor politiet blånekter for at barnet deres har begått en forbrytelse eller avviser at det er tilfelle selv om bevisene er overveldende. Når politiet har gått, straffer de eventuelt barnet selv, hvilket signaliserer at det er helt i orden å lyve til politiet og at rettsutøvelse er noe som skjer innen familien. På denne måten videreføres tradisjonen med å ikke samarbeide med politiet og således stille seg utenfor svensk lov.
Så har vi også sett at det som eufemistisk kalles ungdommer – men som regel er unge og ikke fullt så unge menn – i innvandrertette områder regelmessig setter fyr på biler, søppelkasser og busskur. Ofte ligger de i bakhold og angriper redningspersonell og politi med stein og annet kasteskyts når de ankommer åstedet. Dette har kunnet observeres i årevis i Sverige og Frankrike, og har så smått begynt å manifestere seg i Norge også. Fenomenet har stort sett blitt behandlet og omtalt som enkeltepisoder, og det tilhører sjeldenhetene at noen blir pågrepet.
I Sverige begynner det muligens å synke inn at dette ikke er enkeltstående rampestreker fra stakkarslige ungdommer som bare mangler en fritidsklubb eller tre, men en klar utfordring av myndighetene og rettsstaten. Flere på sosiale medier mener de samordnede angrepene er en form for stresstest, for å kartlegge hvor mye uro politiet og redningstjenesten kan takle/rykke ut til på en kveld.
På den annen side finnes det en enklere og langt mer komfortabel forklaring. I forbindelse med våre egne kriminelles vold og skyteepisoder på Holmlia, ble det invitert til et folkemøte og deler av publikum, med byrådskonge Raymond Johansens velvillige støtte, valgte å bue og skjelle ut daværende justisminister Sylv Listhaug. Samtlige medier viderebrakte ukritisk lærer Daniel Brekke Andersens påstander om at det ungdommene på Holmlia var redde for, ikke var de kriminelle, og deres knivstikking og skyting, men Listhaug. Hun bærer jo ikke kniv, langer dop eller skyter på åpen gate, men til gjengjeld har hun jo grusomt skremmende holdninger og ordbruk.
– Du sitter og nikker der, Sylvi, men du snakker om trygghet. Du er justisminister. Jeg vil si noe om ungdommene på skolen. Når jeg spør dem om de føler seg trygge på Holmlia, svarer de «ja, selvfølgelig». Ingen ting har skjedd meg her. Når jeg spør hva de er redde for, svarer de «hun statsråden som står der og snakker om mennesker som undermennesker, som lavere kaster, som gjør at jeg og familien føler oss utrygge», sa Andersen og ble avbrutt av applaus.
Så sammenhengen med opptøyene i Sverige er klar, for hvem ble bråaktuell i norsk presse i går? Den skremmende Sylvi Listhaug. Ikke bare det; det er snart valg og Sverigedemokraterna ligger godt an på meningsmålingene. I forrige uke fikk vi da også vite av Dagsavisen at frykt dominerer svensk valgkamp. Ikke rart at svenske ungdommer er så livredde at de må brenne naboenes biler og kaste stein på politi og redningspersonell da, vel?
Men sånn ellers er det ingenting å ta på vei for, for Sverige har aldri vært tryggere. Kriminaliteten går nemlig ned, så folk er redde uten grunn. Det sier for eksempel Dagsavisen, og da er det helt sikkert sant.
Bilbranner er for øvrig en dagligdags foreteelse i det som i årenes løp har blitt Sveriges fattigste by, det såkalt multikulturelle utstillingsvinduet Malmö, også, og gårsdagen var intet unntak. Da er det jammen flaks at Sverige venter et helt nytt Malmö innen de neste tre år. Migrationsverket forventer at 122.000 vil søke asyl i perioden 2018–2021, mens 181.000 vil søke om familiegjenforening. Dagens Malmö har rundt 330.000 innbyggere.
Vi har i årevis hatt en ørkesløs debatt om begrepet «svenske tilstander», som innvandringsliberale mener at ikke eksisterer. Flere av dem hevder sågar at svenskene ikke engang skjønner hva det betyr, og går således til angrep på begrepet – og så ender vi med en diskusjon om ordbruk i stedet for kjensgjerninger.
Egentlig burde de innvandringsliberale bare være glad til, for kritikerne kunne kalt tilstandene som utvikler seg i full fart for noe annet. I realiteten er det jo ikke svenske tilstander vi ser; vi har nemlig alle sett dem før, men da på helt andre kontinenter.