– Hei unge norske muslim! Hvis jeg sier Telia, hva sier du da? #hijab #nrkdebatt, skrev NRKs Fredrik Solvang og inviterte til debatt på Facebook-profilen sin. Han fikk raskt svar på tiltale fra det som passerer for en moralsk intelligensia her til lands.
Bakgrunnen er telefonselskapet Telias påståtte overtramp i forbindelse med en reklame som baserte seg på valgfrihet, og begikk den kultur- og religionssensitive blunderen det var å vise en kvinne som har på seg hijab og en som tar den av. Uheldigvis ser kvinnen som tar den av gladere ut enn hun som har den på, hvilket ble kilde til stor frustrasjon i miljøer som støtter bruken av det helt ukontroversielle, tungt symbolske plagget. Anklagene om rasisme og islamofobi haglet, mens aggresjonen – inklusive trusler og et seksualisert rennesteinsspråk av en annen verden – veltet utover Telias kommentarfelt.
Men støttene forventer altså at alle vi andre skal se på hijab som et totalt ukontroversielt tøystykke som enten a) ikke betyr noen verdens ting eller b) bare betyr det brukeren personlig legger i det. Og så var alle enige om at hijab er finfine greier!
Dette kan man kun mene hvis man lever i en egen boble, frakoblet alt som virkelighet heter. I realiteten blir hijab og øvrig tildekning i særlig den islamske verden, men også i Europa, påtvunget barn nesten ned i to årsalderen; kvinner blir straffet av myndighetene, trakassert av nærmiljøet, slått og mishandlet av fedre, onkler, brødre og fettere for å ta den på eller hvis de tar den av, i verste fall drept. Dette skjer av en grunn og den grunnen er et bestemt religiøst og kulturelt betinget kvinnesyn som er direkte menneskefiendtlig. Det er tydeligvis nødvendig å minne om at mange kvinner akkurat nå sitter arrestert i Iran og risikerer 10 års fengsel for å ha protestert offentlig mot landets hijabpåbud. Og den prisbelønnede menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh er blitt fengslet og dømt til 38 års fengsel og 148 piskeslag – bare for å ha forsvart de samme kvinnene!
Men pytt sann! Dette er da en ikke-sak som bare ytre høyre-folk engasjerer seg i? Det mener i alle fall rektor Curt Rice ved Oslomet. Her er den mannlige rektorens vennlige, solidariske hilsen til alle verdens kvinner som lider under og/eller kjemper mot menneskesynet bak hijab:
Gir du ikke bare legitimitet til det fringe right når du antyder at å bruke hijab i Norge i dag? Seriously, who cares? I`m much more offended by professors who show up to work in old t-shirts 😉.
Nei, seriously, hvem bryr seg vel om at barn og kvinner blir undertrykket, kontrollert, mishandlet, fengslet, pisket og myrdet verden over? Ikke en mannlig rektor i Norge, i alle fall. For ham er det en ikke-sak, og det bør vi alle ha forståelse for. Han er jo norsk og mann, og som sådan er det jo ikke ham som er målskiven for denne fremmarsjerende, dødelige misogynien.
Men for all del, herr rektoren legger til et smilende blunkefjes da, og det gjør jo saken mye, mye bedre.
Over til den franske juristen, forfatteren, tidligere ungdomsministeren og leder for den nå nedlagte likestillings- og antidiskrimineringsetaten HALDE Jeannette Bougrab, som har algirisk landbakgrunn.
De som forsvarer hijab utfra hensynet til personlig frihet eller en misforstått inkludering, fungerer som islamistenes nyttige idioter. Islamistenes fremste våpen er nettopp tildekningen av kvinner, som alltid første steg for ytterligere innskrenkning av kvinners fri- og rettigheter, sier hun.
Hun peker på hykleriet til den frie verdens Curt Ricer, som ble utstilt i forbindelse med at den franske sportskjeden Decathlon nylig lanserte en sports-hijab som «skulle gjøre det enklere for muslimske kvinner å dyrke idrett». Annonsen førte til et ramaskrik på sosiale medier, Dechatlon foretok en rask retrett og lot være å sende ut sport-hijaben til butikkene sine.
Dette skjedde på samme tid som nevnte Sotoudeh ble dømt til 38 års fengsel og 148 piskeslag for å ha forsvart retten til å ikke bruke den hijaben som har vært påbudt i Iran siden den islamske revolusjonen i 1979.
Er det forresten ikke litt pussig at det aller første islamistene i Iran gjorde da revolusjonen var gjennomført, var å påby landets kvinner å dekke seg til, hvis altså hijab er så uskyldig, ukontroversielt og uviktig som den europeiske hijabbrigaden og støttene vil ha det til?
Men tilbake til Decathlons legitimering av hijab og dermed kvinnesynet som ligger bak: feminister og politikere tok sportskjeden i forsvar og snakket med sedvanlig patos om kvinners rett til å gå kledd som de vil. Svært få tok seg derimot bryet med å kommentere dommen mot Nasrin Sotoudeh og hennes kamp mot den massive undertrykkelsen iranske kvinner lever under og som hijaben er det fremste og synlige symbolet på.
– Det er en fullstendig grotesk situasjon. Vesten – og ikke minst de vestlige feminister – gjør seg skyldige i et kolossalt forræderi mot de iranske kvinners rettigheter, sier Jeannette Bougrab til Weekendavisen, og legger til:
– Det er også et slag i ansiktet på kvinners rettigheter her i landet. For likheten mellom kjønnene utgjør en av de viktigste hjørnesteinene i våre vestlige demokratier.
Bougrab kaller våre hjemlige Curt Ricer for islamismens nyttige idioter, og har et poeng: I hele Europa stiger islamistenes press for å tildekke kvinner og presse dem ut av gatebildet, og således ut av det offentlige liv. Naive europeere lar seg ta ved nesen av islamister, og tror at det aldri kan skje her. Det trodde man ikke i Iran heller, hvor kvinner faktisk hadde en rekke rettigheter før revolusjonen i 1979. Men det kunne det og det kan det. Det har allerede begynt: I 2016 dokumenterte den statlige TV-stasjonen France 2 at kvinner er i ferd med å forsvinne fra gatebildet i innvandrertette områder og hvordan menn sakte, men sikkert overtar det offentlige rom. De avviser kvinner på kafèer og gjør deres alminnelige ferdsel i gatene ubehagelig. De arbeider med andre ord målrettet for å etablere og utbre den religiøst og kulturelt betingede kjønnssegregeringen fra hjemlandet. France 2 filmet to medlemmer av kvinnerettsorganisasjonen La Brigade des Mères (Mødrebrigaden) mens de gikk gatelangs og forsøkte å gå inn på kafèer, og filmet mennenes åpent fiendtlige reaksjoner. Dokumentaren viser med all ønskelig tydelighet at det ikke dreier seg om eldre, konservative førstegenerasjonsinnvanderere fra muslimske land, men unge menn, sannsynligvis etterkommere, som bekjenner seg til full kjønnssegregering og håndhever dette ved å jage kvinnene ut av det offentlige rom. Kvinnerettsminister Pascale Boistard uttalte at «det nå er områder i vårt land hvor kvinner ikke lenger kan gå».
Det samme skjer i innvandrertette bydeler og forsteder i Sverige. – I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Vänsterpartisten Amineh Kakabaveh i 2015, og fortsatte. – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, konstaterte hun.
Tilbake til Iranske offentlige parker, hvor det er forbud mot hunder og utildekkede kvinner. Begge deler er like urene, tydeligvis. Men det er selvfølgelig ikke et problem for den kvinnelige hijabbrigaden og deres støtter – og langt mindre for mannlige rektorer – i Europa, for det er jo ikke de som blir jaget ut. De bare legitimerer det hele, og det er jo helt uskyldig (både med og uten smilende blunkefjes).
– Det er allerede i full gang. Den islamske koldbrannen brer seg langsomt i Vesten, hvor den næres av særlig venstrefløyens velvillige naivitet, konstaterer Bougrab. Og av mannlige rektorer som utdanner våre unge, kan vi legge til.
Men akkurat nå går det bare utover kvinner i Vesten da, og dem er det tross alt ikke så farlig med. Tar vi derimot en titt på tilstandene i land hvor islamistene dominerer eller har stor innflytelse, skal ikke andre minoriteter føle seg for trygge. Turen vil snart komme til andre minoriteter som homofile og jøder. Det siste har da også begynt i Europa, hvor det jødiske mindretallet igjen har begynt å flykte.
Bougrab har selv kjent islamismens stadig mer påtagelige tilstedeværelse i Europa. Hun var kjæreste med sjefredaktør Stéphane Charbonnier i det venstreorienterte satiremagasinet Charlie Hebdo, hvis hele redaksjon betalte med sine liv for harselasen mot og kritikken av islamister i massakren i januar 2015. Av sikkerhetsgrunner ble Bougrab og hennes 8 år gamle datter umiddelbart sendt i eksil i Finland, og først nå er hun tilbake i hjemlandet Frankrike.
Det har dog ikke tvunget hende til tavshed. Snarere tværtimod. Det virker næsten, som om truslerne og de ofte ubehagelige og galdespruttende angreb på hendes person har styrket hendes overbevisning om kampens nødvendighed. Hun har således for ganske nylig udgivet bogen Lettre aux femmes voilées et à ceux qui les soutiennent (åbent brev til kvinder med slør og dem, der støtter dem), hvor hun blæser til kamp mod det muslimske hovedtørklæde hijab, som hun kalder »islamismens trojanske hest«.
»I den offentlige debat i de fleste vestlige lande bagatelliserer især folk fra venstrefløjen hovedtørklædet som et lille stykke uskyldigt stof,« siger hun, da vi har sat os ved et bord bagest i cafeen i nogenlunde ly for de nysgerrige blikke, der allerede har genkendt hende.
»Men det er at stikke blår i øjnene på sig selv at underkende tørklædets symbolske værdi,« tilføjer hun.
…
Hendes uforsonlige holdning til hovedtørklædet trækker blandt andet på tænkere som den arabiske filosof Averroës, der i sin 1300-tals kritik af Platon insisterede på kvindens frigørelse og deltagelse i samfundslivet. Og på den afdøde tunesiske intellektuelle Abdelwahab Meddeb, der kaldte tilsløringen af muslimske kvinder »en forbrydelse, der dræber ansigtet«. Men hun læner sig også kraftigt op ad den kommission, som i 2003 forestod det forberedende arbejde for forbuddet i 2004 mod hovedtørklæder (og andre synlige religiøse kendetegn) i franske skoler, og hvis formand, den tidligere ombudsmand Bernard Stasi, dengang kaldte hovedtørklædet »et redskab til fremmedgørelse af kvinden«.
I begynnelsen kunne man kanskje tilskrive støtten til tildekning ignoranse; at man ikke hadde oppfattet problemet eller så det som lite. I dag finnes det ikke lenger noen unnskyldninger, fastslår Bougrab.
Selv blir hun jevnlig trakassert og fysisk antastet på åpen gate på grunn av sin kritikk av den totalitære, menneskefiendtlig islamismen. Selv i Finland måtte datteren hennes bytte skole fordi andre foreldre fryktet at Bougrab og datteren var et terrormål, og dermed skolen som sådan. Men så allikevel: mange i det frie Europa mener faktisk at det er kritikere som henne som er problemet. Man skulle jo ikke trodd at det var mulig i det likestilte, frie og rasjonelle Europa. Bougrab mener på sin side at dette rett og slett skyldes at deres egen frykt dikterer dem til å tro at problemene med islam ikke eksisterer så lenge ingen påpeker dem.
Jeannette Bougrab mener det er på tide å droppe det misforståtte hensynet til religiøse fundamentalister og heller ta kampen opp mot den totalitære faren islamismen de facto representerer:
»Vi lukker sluserne op, fordi den krybende underkastelse sker under påskud af hensyn til religionen. Men det er vigtigt at holde sig for øje, at de rettigheder og det demokrati, vi forsvarer, ikke betyder noget som helst for islamisterne. De skal bare bruge demokratiet én gang: til at komme til magten,« siger hun og minder om det islamistiske parti FIS, der vandt valget i Algeriet i 1992, og som ville bruge sejren til at afskaffe demokratiet, hvorefter militæret foranstaltede et kup.
Og hun er ikke just optimistisk: »De apokalyptiske dystopier, som (Boualem, red.) Sansal, Kamel Daoud og (Michel, red.) Houellebecq beskriver, kan sagtens blive virkelighed, hvis vi ikke tager kampen op. Derfor fører jeg denne kamp for min datter og hendes fremtid.«
Det skulle hun nok ikke gjort, for denslags er visst for ytre høyre å regne. Så i dag går de hjerteligste gratulasjoner til mennesker som Jeannette Bougrab og den øvrige verdens fengslede, piskede, torturerte, mishandlede, slavebundne og myrdede kvinner – og alle som er motstandere av dette og da særlig tankegangen bak – verden over: dere er alle ytre høyre nå. Med vennlig hilsen Curt Rice, mannlig rektor ved Oslomet .
Åh, det er så en blir rent kry av det norske utdanningssystemet, altså ❤️!