I forrige uke stilte forsker ved Institutt for samfunnsforskning Kjersti Thorbjørnsrud spørsmål ved forskernes rolle i innvandrings- og integreringsdebatten, på bakgrunn av en melding hun hadde fått fra en informant:
«Hei, nå flytter også min datters bestevenninne, to andre familier fra nabolaget flytter snart. Jeg er bekymret for vennemiljøet hennes. Vi opplever strammere sosial kontroll; i klassen er nesten alle med minoritetsbakgrunn muslimer. Følger forskerne med på denne utviklingen?»
Messenger-meldingen kom fra en kvinne jeg hadde intervjuet tidligere i et prosjekt om ytringsfrihet og innvandring. Hun bodde i en bydel, og hadde barn på en skole, der de etnisk norske barna var en minoritet. Hun fortalte om et fellesskap basert på religiøs tilhørighet, der det å ikke være muslim lett gjorde at man ble definert som «den andre».
Thorbjørnsruds egen forskning viser at dette er tema mange har oppfattet som vanskelig å snakke åpent om, og det gjelder ikke bare menigmann. Forskernes nyanser ender med å dempe det som er vondt, mener Thorbjørnsrud:
I østlige deler av Oslo har det altså de siste tiårene skjedd en rask demografisk endring, i noen bydeler er tre av fire barn nå det som kalles «minoritetsnorske», og minoritetsandelen på flere skoler er over 90 prosent. Mediene har med jevne mellomrom fortalt om en massiv «hvit» flukt bort fra disse områdene. Forskere på sin side har jevnt over dempet og nyansert: Folk som bor i disse områdene er lei stempling, de fleste trives har vært hovedbudskapet.
Rapporten «Den globale landsbyen» fra Groruddalen fra et knapt tiår tilbake, er slik ganske uforbeholden i sin hyllest av det nye mangfoldet. Majoritetsbarn som ikke trives, nevnes knapt. I den grad det skjer, omtales deres ensomhet som selvvalgt. Studien finner ingen klare flyttemønstre, folks motivasjon for å flytte ble beskrevet som varierte og avisenes fremstillinger som tendensiøse.
Innvandringsforskernes tendens til å ville nyansere bort en ubehagelig virkelighet ble illustrert av debatten som fulgte da innvandringsforsker Silje Bringsrud Fekjær meldte flytting fra Groruddalen høsten 2014. Hun hadde flyttet dit med en «idealistisk overbevisning om at jeg der ville bli kjent med folk med en annen bakgrunn, og at det ville være en interessant og nyttig erfaring. Da jeg flyttet derfra ni år senere, hadde fremdeles hverken jeg eller mine barn venner med innvandrerbakgrunn.» Årsaken var mangel på møteplasser i hverdagen, som f.eks. foreldremøter og fritidsaktiviteter:
Når man inviterer til bursdag, vil man gjerne at ungene i klassen skal komme – eller i hvert fall si ifra om de kommer. Når jeg skal steke vafler med andre foreldre i 15 år fremover, vil jeg gjerne at de andre dukker opp, og at vi kan kommunisere og har noe å snakke om. Det handler om etnisitet, men også om sosial sammensetning.
Fekjær fikk raskt svar på tiltale av forskerkollegaer. Som innvandringsforsker Ida Tolgensbakk, som tvert avviste Fekjærs personlige erfaringer og observasjoner, som tydeligvis var totalt underlegne hennes egne av slagsen. Så fulgte Guro Ødegård og Arnfinn H. Midtbøen – begge er forskere ved Institutt for samfunnsforskning og har forsket på «integrasjonsprosesser, deltagelse og nettverksbygging i flerkulturelle lokalsamfunn» – som påpekte overfor sin forskerkollega at «vi skal være varsomme med å forklare fravær av vaffelsteking med etnisk bakgrunn». Dette skulle altså forestille et svar på Fekjærs kronikk om hennes og barnas beveggrunner, men dreide seg utelukkende om innvandrerbefolkningens (forfordelte) situasjon i samfunnet.
Og dessuten var ikke innvandrere fraværende på noe som helst, takk, for «hvis førstegenerasjons innvandrere hadde utgjort hele den norske befolkningen, hadde Norge fortsatt vært i verdenstoppen i frivillighet», triumferte Ødegård og Midtbøen, og forklarte oss hvorfor: De deltar bare på andre arenaer. De to forskerne svarte åpenbart på noe helt annet enn det forsker Fekjær hadde skrevet, for hun hadde ikke så mye som antydet at innvandrere ikke deltar, bare konstatert at der nettopp ikke fantes noen fellesarenaer. Men mens Fekjær og den øvrige almuen ble formanet om at «vi skulle være varsomme med å forklare fravær av vaffelsteking med etnisk bakgrunn», forklarte Ødegård og Midtbøen selv det hele med nettopp etnisk bakgrunn:
Mens mange etnisk norske barn (og foreldre) driver idrett, korps og speiding, følger mange minoritetsforeldre opp sine barn på kulturaktiviteter hvor dans, musikk og/eller morsmålsopplæring utgjør en viktig aktivitet. I tillegg utgjør trossamfunn en viktig arena for fellesskap og aktiviteter for store innvandrergrupper.
Så med sitt påståtte behov for å nyansere en kronikk som allerede var nyansert, endte altså Ødegård og Midtbøen med en utilsiktet bekreftelse av Fekjærs og andre utflytteres fortellinger. Det er få felles møteplasser i hverdagen.
På dette tidspunktet var jeg blitt involvert i debatten, og ble selvfølgelig også forsøkt satt på plass. Denne gangen var forskernes påstand at jeg spredte «myter om situasjonen i flerkulturelle lokalsamfunn» og således bidro «til å sementere tendensene til etnisk segregering». Jepp, det er naturligvis min feil at folk har forskjellige preferanser. Det var bare å konstatere at de to forskernes «nyansering» i realiteten var et forsøk på å fjerne fokus fra den helt konkrete problemstillingen Fekjær – på nyansert vis – beskrev.
Men det er kanskje ikke så rart når forskningsmiljøet på innvandringsfeltet beskrives slik i boken Thorbjørnsrud nevner?
Anderssons bok skildrer et utsatt fagfelt. Kritikk fra høyreekstreme grupper skremmer, av og til er den truende. Samtidig nevner boken også hvordan fagfeltet selv har vært preget av harde kamper og en streng intern justis knyttet til hva som er anstendig forskning.
Nesten nøyaktig ett år etter skjedde det noe interessant i norsk samfunnsdebatt. Sosiolog Halvor Fosli utga boken «Fremmed i eget land – samtaler med den tause majoritet». Han ga en rekke utflyttere fra innvandrertette boligområder en stemme, og samtlige fortalte om manglende fellesarenaer, sosial utstøting, utrygghet og fremmedgjøring i eget nabolag – og alle fortalte at det var vanskelig å snakke åpent om på grunn av omgivelsenes negative reaksjoner og/eller frykt for å bli kalt rasist etc. Kort sagt; akkurat det Kjersti Thorbjørnsrud har notert seg og lurer på om ikke forskere bør ta litt mer alvorlig og/eller forske litt mer på. Foslis bok gikk forskningsmiljøet en lang bue utenom, konstaterer hun.
Men det stemmer ikke helt, for det ble en slags debatt om boken. Men ikke om innholdet, selvsagt. Bare Foslis metodebruk. Hans kvalitative metode var svak eller feil, bokens informanter var ikke representative, de utgjorde i hvert fall ingen «taus majoritet» og kanskje fantes de ikke i det hele tatt. Fosli kunne nemlig ha funnet dem i kommentarfeltet på det «vintermørke Document.no», spekulerte daværende frilansjournalist Maren Sæbø faktafritt i VG.
I tillegg til å være styremedlem i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (SKUP), er Sæbø i dag faktagransker hos mediehusenes faktaflaggskip Faktisk.no, men som vi skal se er hun ikke utpreget god til å forholde seg til fakta hun ikke liker.
Aldri før har det kongelige norske kommentariat vært så opptatt av korrekt metodebruk, og Fosli hadde visst brutt enhver god, skreven som uskreven, metodeskikk – og vel så det! Dessuten hadde hans lille, kvalitative studie ingen støtte i kvantitative ditto, for den slags, slo man uten videre fast, fantes jo ikke.
Men det gjorde det.
I mars 2014 utga nemlig daværende masterstudent ved Universitetet i Oslo Iselin Hewitt masteroppgaven «Flytting i et segregert bylandskap: En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier». Den ble utgitt i samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo, og tok for seg «hvit flukt» og den såkalte vippepunktsmodellen – som innebærer at majoritetsbefolkningen begynner å flytte ut av områder når innvandrerandelen når en viss prosent – samt «hvit unnvikelse», som innebærer at majoritetsbefolkningen unngår å flytte til områder med høy minoritetsandel.
I undersøkelsen ble respondentene spurt om hva som var de viktigste årsakene til at de flyttet fra sitt forrige boligområde. Av de som hadde flyttet fra områder med høyest andel innvandrere, oppga hele 61 prosent av de med barn at «for høy minoritetsandel på skolen» var en viktig eller svært viktig årsak til at de hadde flyttet. Blant de 18 øvrige motivene for å flytte – som fritidstilbud, grøntområder, utrygghet, omdømme, boligtilbud etc – var det bare «dårlig oppvekstmiljø» som ble tillagt større betydning enn «for høy minoritetsandel». Og de to tingene henger sannsynligvis nøye sammen, etter som nabolaget har særdeles mye å si for oppvekstmiljø som sådan. I undersøkelsen generelt svarte 46 prosent av de som ikke hadde barn at «for høy minoritetsandel» det vanligste motivet, mens 55 prosent av de med barn svarte det samme.
I rapportens sammendrag skriver Hewitt:
«Hovedfunnene fra analysen er for det første at etnisk norske barnefamilier i større grad enn andre husholdninger oppgir at høy andel etniske minoriteter i boligområdet var et viktig flyttemotiv, for det andre at barnefamilier i betydelig større grad enn andre husholdninger oppgir at lav andel etnisk norske var et flyttemotiv, for det tredje at andel etniske minoriteter i den lokale skolen er et viktigere flyttemotiv enn minoritetsandelen i boligområdet, og for det fjerde at flyttemotiver relatert til minoritetsandel i boligområdet øker i omfang når minoritetsandelen er fra 40-50 % og oppover. Resultatene tyder på at at barnefamilier er sensitive overfor minoritetsandelen i nabolag og skole, og at husholdningssituasjonen er svært relevant for å forstå dynamikken bak flytting og segregasjon.»
Nå er jo dette bare én studie, men den bekreftes til overmål av studier fra nær sagt alle land med høy ikke-vestlig innvandring. Som disse to fra Sverige, målt over en periode på 17 år i landets 12 største kommuner, som viser at vippepunktet nås og flyttingen begynner når andelen ikke-vestlige innvandrere er så lavt som 3-4 prosent.
Vi alternative, som blir faktagransket støtt og stadig, – fordi vi fortjener det ❤️ – holder oss oppdatert på slike ting, så vi skrev artikkel på artikkel i debatten rundt Fekjærs flytting i 2014 og Foslis bok i 2015, og opplyste om særlig Hewitts studie og alle studiene som støtter den. Vi var alle steder på sosiale medier og la det inn der vi så Foslis kritikere. Pussig nok var det ingen, ikke én!, av disse som tok seg bryet med å kommentere Hewitt/Oslo kommunes studie da de fikk den forelagt (med klikkbar lenke; man er da serviceinnstilt).
Og derfor kan vi nå spole tre år frem til 2018 og treffe på en av Foslis iltreste kritikere, Faktisk.nos faktasjekker Maren Sæbø, som på sosiale medier fremdeles fremmer de samme gamle, motbeviste argumentene:
- …som jeg selv var svært kritisk til, fordi han [Fosli] tok en håndfull erfaringer og oppphevet dem til en slags «taus majoriet…»
- «Men altså, «de ensomme utropene» kan jo være nettopp det, altså «outliers».»
- «Flyttemønstre i for eksempel Groruddalen kan ha med leilighetsstørrelse å gjøre, ønske om hageflekk, økonomi/ boligmarked og selvsagt også nærskole/ nærmiljø å gjøre.»
Ja, det kan det, men majoriteten oppgir altså «for høy minoritetsandel» som årsak. Foslis informanter er med andre ord hverken en «håndfull» eller «outliers». Men det er vel ikke så enkelt å ta til seg fakta.no, for Faktisksjekkerens beskrivelse av seg selv som «svært kritisk» er en aldri så liten underdrivelse. I 2015 lød det nemlig slik fra den kanten:
«Flere av de intervjuede i Foslis bok er langt mer moderate i sitt uttrykk enn de anonyme skribentene hos document, og man kan lure på om det i det hele tatt var nødvendig at de var anonyme i Foslis bok, men et lite knippe av Foslis informanter høres svært kjente ut. Man kan lure på om snøballen begynte å rulle der inne i vintermørket hos document, og siden har dratt med seg kulda ut i prosjektet til Fosli, som synes å være å påvise at det foregår en «hvit flukt» fordi dalen er blitt ubeboelig om du anser deg som norsk.
…
De jeg kjenner som har fått seg hus, har gjort det av plasshensyn, fordi de ville ha hage, fordi økonomien endelig var romslig nok til det. Forfatteren mener altså at de ikke er ærlige om grunnen til flyttingen. Hans skjønn forteller ham at den egentlige grunnen er en slags intern hvit flukt.»
Vi har altså forskere som ikke vil forske og faktagranskere som ikke vil forholde seg til fakta – og så lurer noen på hvorfor samfunnsdebatten blir stadig mer krakilsk?
Men de bedriver vel en form for «anstendig forskning» og «anstendig faktagransking», da. Bra for dem!
Vi andre får nok heller sette vår lit til forskere som Kjersti Thorbjørnsrud. Påtatt anstendighet er jo så kvantitativt at det er i ferd med å kvele ethvert tilløp til sunn fornuft og en konstruktiv debatt, mens ekte nysgjerrighet og redelighet stadig er kvalitativt.