Når ledere mister troen på nasjonen, blir geopolitikken ustabil, skriver Frank Furedi på den glimrende nettsiden Spiked!.
Splittelsen i befolkningen er stor og øker stadig i både Europa og USA, og mange teorier er blitt lansert. Særlig populær er teorien om folkeforførende høyrepopulister og en fremmedfryktende, insulær og følelsesstyrt befolkning som villig lar seg lure av emosjonelle årsaker, ikke rasjonelle.
Det idiotiske folket
Som det for eksempel beskrives i helgens Dagsavisen:
Sosiale medier er som skapt for høyrepopulisme, sier stipendiat Linn Sandberg ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Sandberg har sett på hvilken type emosjonelt engasjement ulike politikeres Facebook-poster får av deres følgere i Sverige, Nederland og Østerrike, alle land der høyrepopulistiske partier enten er på frammarsj eller står sterkt.
Sandberg fant at populistiske partier får langt mer emosjonell respons enn andre partier. Det er særlig sinne og latter som driver engasjementet på Facebook-sidene til populistiske politikere. Følgerne til populister var også langt mer engasjerte i det politiske budskapet som ble spredt, sier Sandberg.
– Facebook-debatter som i stor grad drives av emosjonelt engasjement, gagner de populistiske aktørene som driver kommunikasjon bygd på sterke emosjoner og følelsesladd argumentasjon. De stiller grupper mot hverandre og taler om et vi og et dem, samt en korrupt elite, sier Sandberg til Dagsavisen.
Dagsavisen bruker Sverigedemokraterna, som beskrives som «innvandringsfiendtlig» og ligger an til å gjøre det særdeles godt ved det kommende riksdagsvalget, som eksempel på dette.
Som populistisk aktør spiller de, og vinner, åpenbart på rene følelser, akkurat som Europas øvrige innvandringskritiske partier.
Jepp, sånn må det være. Det idiotiske folket skjønner som vanlig ikke sitt eget beste. For det kan jo simpelthen ikke være noen rasjonelle årsaker til at folk blir stadig mer innvandringskritiske eller -fiendtlige. De kan f.eks. ikke ha lagt merke til utviklingen i sitt eget land og tatt en rasjonell, fornuftsbasert avgjørelse om å stemme på SD i håp om å få skikk på problemene, kan de vel?
Mye tyder på at det er nettopp overnevnte holdning til sitt eget folk som gjør at de tradisjonelle partiene taper oppslutning, men det skal vi ikke gå nærmere inn på i denne omgangen.
Forklaringer som ikke forklarer stort
Og så har vi selvfølgelig forklaringen om de allstedsnærværende russerne, som fisker i rørt vann og bevisst går inn for å påvirke valg og/eller øke splittelsen i befolkningen.
Andre igjen mener at kulturkrigen i Europa bare er importert fra det dypt splittede USA. Vi ser da også ganske riktig at en del av befolkningen har begynt å se til Vladimir Putin som en slags redning for Vesten, og det er liten tvil om at valget av Donald Trump har påvirket situasjonen i Europa.
Men dette er bare symptomer på en splittelse som allerede forelå, og den underliggende årsaken er to utviklingstrekk som er flettet inn i hverandre på begge kontinenter, mener Furedi, som er professor emeritus i sosiolog og forfatter av boken Fryktens politikk: Bortenfor venstre og høyre.
Et av trekkene er denasjonaliseringen av betydelig deler av Vestens herskende klasser, og det andre er internasjonaliseringen av det som nå kalles «kulturkrigen».
I dagens debattklima får man vel komme med den vanlige disclaimeren: Nei, jeg er overhode ikke Putin-fan, men til gjengjeld tror jeg at Furedis teori har mer for seg og er bedre egnet til å forklare ståa enn den lettvinte fortellingen om dustete befolkninger som bare lar seg lure av falske nyheter og «høyrepopulister». Høyrepopulister i anførselstegn fordi ordet i stadig større grad fremstår som bare nok et skjellsord i en endeløs rekke for å fjerne søkelyset fra de siste 40 års herskende klassers eget ansvar og medvirkning.
Furedi viser til at Trump og Putin delvis snakker samme språk: de er begge nasjonalkonservative som har en sterk fornemmelse av sine egne lands interesser, og de ber ikke om unnskyldning for det. Til tross for at landene deres er rivaler, står de på samme side i en stadig mer globalisert kulturkrig. Furedi siterer The Telegraphs Tim Stanley: «Når Trump ser Putin, tenker han ikke på Den kalde krigen – han ser en konservativ forkjemper for sivilisasjonen». Mange konservative amerikanere ser da også Putin som en potensiell alliert i kulturkrigen som pågår i hele den vestlige sfære.
Putin som aktør og stedfortreder i Vestens kulturkrig
Det gjør også en økende del av motstanderne av identitetspolitikk, multikulturalisme og EU-føderalisme i Italia, Frankrike, Tyskland og øvrige europeiske stater. Paradoksalt nok fremstår Russland som bedre rustet til å fremme den vestlige sivilisasjonen bedre enn mange av Vestens egne ledere, konstaterer Furedi.
På den andre siden av Vestens politiske spektrum, er de som er motstandere av Trumps politiske og kulturelle verdensanskuelse også fiendtlige til Russland. Men i motsetning til under Den kalde krigen, når vestlige fordømte Sovjetunionen for sin kommunistiske ideologi, fordømmer dagens motstandere Russland for sin konservative, autoritære verdensanskuelse, skriver Furedi og bruker tidligere presiden Barack Obamas tale til europeiske ungdommer i 2014 som eksempel:
I denne talen koblet Obama kritikken av Russlands okkupasjon av Krim-halvøya med egen motstand mot tilsynelatende «reaksjonære» kulturelle verdier i USA. Han hyllet identitetspolitikk og toleranse, og fordømte det «gamle, mer tradisjonelle synet på makt». Han sa at «istedet for å blinke ut våre homofile eller lesbiske brødre og søstre» som Russland gjør, «kan vi bruke våre lover til å beskytte rettighetene deres».
I realiteten tjente Russland som stedfortreder for Obamas angrep på sine tradisjonalistiske motstandere på hjemmebane. Den innenlandske kulturkrigen utspiller seg nemlig i økende grad på området «Amerika vs Russland». Sannsynligheten taler for at da Trump benektet russisk innblanding i det amerikanske valget i 2016, var han motivert av behovet for et oppgjør med innenriks politiske motstandere, mener Furedi.
Som svar på at anti-tradisjonalistiske verdier vinner frem i USA og i store deler av Vesten, forsøker Putin å tilegne seg rollen som den globale lederen som er villig til å slåss for den kristne, tradisjonelle livsstilen. I retur kritiserer vestlige diplomater Russland for sin nasjonalistiske, patriarkalske og sexistiske kultur. I 2012 ga Putin eksplisitt uttrykk for sin overbevisning om at «kulturelt selvverd, åndelige og moralske verdier og verdinormer er et område med sterk konkurranse». Han har også sagt at kampen for å influere hele etniske gruppers verdensanskuelse, ønsket om at de skal underkaste seg ens vilje, å påtvinge dem ens eget verdisystem og troslære er en absolutt realitet, akkurat som kampen for naturressurser som mange nasjoner, vår inkludert, har erfart».
Putin ønsker med andre ord å kultivere Russlands image som en moralsk korsfarer som slåss for den menneskelige sivilisasjonens overlevelse. I han årlige tale til nasjonen i 2013, svarte han på vestlig kritikk av Russlands holdninger til homofili ved å beklage det moralske forfallet i vest. Han viste til det han utvilsomt ser som en moralsk disorientererende effekt av den sosiale ingeniørkunsten i Vesten: «Denne ødeleggelsen av tradisjonelle verdier fra toppen har ikke bare negative konsekvenser for samfunnet…. Den er også iboende antidemokratisk fordi den er basert på abstrakte visjoner som står i motstrid til majoritetens vilje», sa han og la til at tradisjonelle familieverdier er det eneste effektive forsvaret mot nye verdier som er «kjønnsløse og ufruktbare».
Spesielt merkbart innen eliten
Dette ble riktignok sagt til den russiske befolkningen, men Putins fordømmelse var også beregnet på et globalt publikum.
Bare noen dager før hadde en innflytelsesrik tenketank – med forbindelser til Kreml – publisert rapporten «Putin: World Conservatism’s New Leader», som fremstilte Putin som den globale frelser av tradisjonelle verdier. Rapporten konkluderte med at ordinære mennesker i hele verden lengter etter stabiliteten og sikkerheten tradisjonelle verdier tilbyr. Det heter også at folk er mistenksomme til multikulturalisme. En talsmann for tenketanken uttalte at «det er viktig for folk flest å bevare deres egen livsstil og deres tradisjoner» og at de på grunn av dette «lener seg mot konservatisme».
Han er ikke den første russeren som stiller spørsmål ved vestens omsorg for sin egen sivilisasjon. I sin berømte tale til studenter ved Harvard i 1978, sa den sovjetiske dissidenten Aleksandr Solzhenitsyn det rett ut: Han opplevde nihilismen og matleiheten som dominerte vestlige samfunn som frastøtende. «Den vestlige verden har mistet sitt sivile mot, både som helhet og separat i hvert land», sa han og gjorde oppmerksom på at forfallet var spesielt merkbart innen de herskende grupper og i den intellektuelle eliten.
Solzhenitsyn’s beklagelse over en elite som hadde mistet retningssansen, belyste et problem som USAs mediale og kulturelle institusjoner foretrakk å ignorere. 40 år senere er vestlige eliters fremmedgjøring fra deres egen sivilisasjon blitt et av vår tids største stridsspørsmål, mener Furedi.
Elitens flukt
Noen av Trumps kritikere har gått så langt som å anklage ham for landsforræderi fordi han våget å kritisere medlemmer av amerikanske insitusjoner foran Putin. Trump følte åpenbart at han hadde mer til felles med sin russiske forhandlingspartner enn med sine hjemlige politiske motstandere, skriver Furedi. Han mener imidlertid at Trumps oppførsel var ikke annerledes enn Storbritannias politiske motstandere av Brexit («remainers»), politikere og lovgivere som åpent stilte seg på sine EU-kollegaers side og gjorde sitt beste for å underminere og ydmyke egne landsmenn i Brexit-leiren. – De gjør det alltid klart at de har mer til felles med sine meningsfeller i Europa enn de har med sine angivelig «little englanders» og xenofobene som stemte for Brexit. Noen truet attpåtil med å forlate Storbritannia etter Brexit og bosette seg i mer «opplyste» EU-allierte stater, påpeker Furedi.
Det vi ser utfolde seg, er resultatene av en dramatisk politisk utvikling, mener han: denasjonaliseringen og kanskje deterritorialiseringen av store deler av Vestens politiske klasse.
På overflaten ser trenden ut til være en konsekvens av globaliseringsprosessen. Kommentariatet hevder at ettersom globale nettverk erstatter nasjonale, vil overnasjonale institusjoner naturlig tiltrekke seg de beste hjernene. Entrepenører, vitenskapsfolk og akademikere begyner å tenke mer og mer globalt, og får derfor en langt mer skjødesløs, og av og til foraktfull, holdning til egne nasjonale bånd.
Men elitens denasjonalisering er ikke bare drevet av globaliseringen. Den viktigste faktoren er at eliten føler seg politisk og kulturelt fremmedgjort fra sine egne nasjonale institusjoner. De finner det enklere å få gjort ting gjennom internasjonale nettverk. Mange engelske parlamentsmedlemmer føler at de har mer til felles med franske kollegaer enn med velgerne som valgte dem. Hjemme er de kulturelle elitene i økende grad frakoblet fra livene og anskuelsene til mindre heldige medborgere.
En av de første som rettet oppmerksomheten mot denne utviklingen i vestens eliter var den amerikanske filosofen Christopher Lasch, som i 1995 skrev:
‘Those who covet membership in the new aristocracy of brains tend to congregate on the coast, turning their back on the heartland and cultivating ties with the international market in fast-moving money, glamour, fashion, and popular culture. It is a question whether they think of themselves as Americans at all. Patriotism, certainly, does not rank very high in their hierarchy of virtues.’
Lasch noted that, in stark contrast to their lack of enthusiasm for patriotism, this new aristocracy readily embraced the values of multiculturalism and diversity.
Ekstremt vanskelig å løse
Kulturkrigen har intensifisert elitens frakobling fra nasjonale institusjoner. Siden 90-årene har den psykiske avstanden mellom elitens verdensanskuelse og nasjonens økt. De kulturelle elitene lener seg mer og mer på identitetspolitikk, men de ser ikke på egen nasjonale identitet som noen stor greie. De seksjonene av eliten som tar seg av internasjonale affærer og utenrikspolitikk, deler ofte sine likemenn i det politiske etablissementets kulturelle verdensanskuelse. Og siden deres fornemmelser, i likhet med resten av eliten, i økende grad sympatiserer med det overnasjonale enn det nasjonale, blir deres evne til å forfølge nasjonale interesser i globale saker begrenset. Deres atferd som geopolitiske aktører blir uforutsigbar og forvirret. Tragedien med den halvgjorte, humanitære intervensjonen i Syria er et vitnesbyrd om rotet som kan skapes av et diplomati som finner det vanskelig å skille mellom transnasjonal kulturell retorikk og nasjonale interesser.
Når diplomati og geopolitikk blir sammenvevd med kulturkrig og identitetspolitikk, blir utfallet ikke godt. Det polariserte landskapet kulturkrigen har skapt innenriks er ille nok. Men når slike kulturelle splittelser blir internasjonalisert og trekker inn flere og flere utenlandske aktører, kan det få langt mer eksplosive konsekvenser, advarer Furedi og avslutter:
Kulturelle uenigheter om livsstil og verdier er ekstremt vanskelige å løse fordi de er så intimt forbundet med grunnleggende moralske spørsmål om rett og galt. Slike konflikter er sjelden mottagelige for pragmatiske løsninger og kan derfor lett komme ut av kontroll.
– For å unngå at dette skjer for ofte i globale spørsmål, må vi finne en vei tilbake til en geopolitikk som åpent bekjenner seg til nasjonale interesser enn opphetet kulturell retorikk. Men for å få til det, trenger vi politiske ledere som først og fremst ser seg selv som ledere for sine nasjoner.