– Er vi villige til å sette det liberale demokratiet i spill? Populister og radikale er følelsesryttere som ser seg tjent med mistillit mot systemet, åpner en artikkel av Civitas Bård Larsen i VG.
Tjent med og tjent med, fru Blom. Det liberale sosialdemokratiet, som på våre kanter av verden er resultatet av kompromisser mellom venstre- og høyresiden, har utviklet seg på en måte som innbyr til mistillit, og da er det ikke så underlig at store deler av befolkningen ønsker å endre det.
Stadig flere i vestens liberale demokratier/sosialdemokratier ser at deres respektive politiske, økonomiske, kulturelle og mediale eliter (heretter bare benevnt med samlebegrepet «eliten») har endret holdning til egen befolkning og at samfunnets institusjoner er endret som følge av dette. Staten er ikke lenger til for de ordinære, lovlydige og skikkelige borgerne som oppebærer dens skyld, men omvendt: ordinære borgere er til for statens skyld. De er til for å finansiere statens institusjoner, eliten og såkalte NGO`er – statsstøttede organisasjoner som i all hovedsak befinner seg på venstre- og ytre venstresiden, med stor politisk innflytelse og dermed et stadig større demokratisk problem – som alle er pådrivere for en utvikling en svært stor del av befolkningen ikke ønsker.
Så hvorfor skal folk ha tillit til en stat og et system som ikke ivaretar deres interesser? En skatteoppkrevende stats primære oppgaver er å trygge egen befolkning gjennom voldsmonopol, forsvar, grensekontroll og å bygge infrastruktur som veier, sykehus og skoler. Dette er samfunnskontrakten mellom de styrende og de styrte.
Alle andre oppgaver er egentlig sekundære. Men de fleste liberale demokratiene er bygget opp rundt en sosialdemokratisk modell, velferdsstaten. Driften og opprettholdelsen av denne krever en solid tillit og fellesskapsfølelse mellom stat og borgere, og borgerne seg i mellom. En slik tillit kan ikke vedtas politisk og næres heller ikke av politikk. Det er ikke – slik man skulle tro når man hører på dagens overbudspolitikere fra nærmeste partibroiler-fabrikk – sosialdemokratiet og velferdsstaten som har skapt tilliten, det er omvendt.
Den naturlig fremvokste tilliten i de forskjellige fellesskap er og blir forutsetningen for det liberale demokratiet og velferdsstaten. Det er derfor en befolkning kan krangle så busta fyker om politikk, men at valg og skifte av politisk ledelse likevel skjer fredelig. Og det er derfor en lærer i Finnmark går med på å betale skatt for at en arbeidsledig statsviter i Oslo som han aldri har sett, skal få penger til livsopphold fra felleskassen. Vår lærervenn i Finnmarks tillit skyldes at han stoler på at staten er rettferdig og foretar en rimelig og fornuftig fordeling av fellesskapets penger, samtidig som han stoler på at statsviteren i Oslo er like tillitsfull og solidarisk som ham selv og betaler inn til felleskassen når hun får jobb, og dermed bidrar til å opprettholde en ordning som kan komme læreren til gode hvis uhellet skulle være ute for hans egen del.
Å rive teppet vekk under egen samfunnsinnretning
Denne ordningen krever som nevnt en enorm tillit til både staten og øvrige borgere, og er av den grunn ansett som fullstendig utenkelig i de fleste andre samfunnsformer på kloden. Den samfunnsmodellen særlig vi i Skandinavia har, er ganske enkelt unik i verdenssammenheng og har krevd en rekke historiske, kulturelle og nasjonale forutsetninger for både å utvikle og opprettholde. Dette grunnlaget bestemte de siste 40 års skiftende regjeringer seg uten videre for å tukle med – uten å spørre befolkningen først. Norge skulle være på lag med fremtiden, med selveste historien! Man skulle utvikle et helt nytt Norge.
Larsen er, i en for øvrig god artikkel, inne på noe av det samme, men jeg mener han tar feil når han plasserer skylden for polariseringen på «populister og radikale» og mener at konflikten står mellom de fremskrittsvennlige og de tilbakeskuende; en ny verden og en gammel verden.
I grove trekk kan man si at kulturkampen dreier seg om to svært ulike verdener som beveger seg i ulike lag og i ulikt tempo. På toppen har du den nye verden, den globaliserte fremtidsrettede troen som materialiserer seg i politiske institusjoner og progressive ideer, modernitet, flerkultur, feminisme, nye arbeidsmarkeder, høyere utdanning, teknologi og frihandel. Den beveger seg i et rasende tempo. Europa i dag er nesten ikke til å kjenne igjen. Det KrF mente for tyve år siden er i dag av mange ansett for å være nesten ekstremt.
Under dette laget finner vi gårsdagen, et lag som beveger seg langsommere. Det består av kulturelle drag, identitet og historie. Det består av mennesker som ikke kjenner seg igjen i den nye verdenen. De har gjerne lavere utdanning og lønn, og sokner til tradisjonelle verdier som familie, kirken, nasjonen og konservativ moral.
Uten de siste menneskene – de med lavere utdanning og lønn som i 40 år har vært skyteskive for de progressives hån og latterliggjøring, samtidig som de finansierer elitens fest – og deres tradisjonelle verdier som «familie, kirke, nasjon og konservativ moral», hadde det ikke vært noe liberalt sosialdemokrati som Norges. Det er så enkelt. Den konservative, tradisjonelt protestantiske moralen består kort oppsummert av «gjør din plikt, krev din rett», «personlig ansvar», «stå på egne ben» og «forsørg familien». Sosialdemokratiet er i realiteten bygget på disse verdiene; velferdsstaten er bare forsørgeransvar designet for å ivareta en utvidet familie.
De samme verdiene har i progressivitetens navn blitt latterliggjort i en årrekke som reaksjonære, gårsdagens nyheter som «gamle, hvite menn» klynger seg til, patriarkalske, nasjonalistiske, struturelt undertrykkende, ekskluderende og gud vet hva. Særlig venstresiden har hamret løs på dem, og agitert for at borgerne skal kaste loss fra disse verdiene for slik å bli virkelig frie.
Å kappe fortøyningene til gårsdagen, er å kappe fortøyningene til morgendagen
I realiteten har de bedt borgerne kaste loss fra den samme velferdsstaten de hyller og aldri blir lei av å bygge ut. For uten gårsdagen, finnes det ingen sosialdemokratisk velferdsstat i morgen.
Det ville kanskje passe Civita-delen av høyresiden godt, men av valgresultatene ser vi at befolkningen ikke er like interessert i det. Einar Førde hadde rett når han sa at vi alle er sosialdemokrater; problemet er bare at vi – og spesielt eliten som i stor grad lever av og på den – er så vant til den at vi tar den for gitt. Ingen har sett for seg at den faktisk kan falle.
Men det kan den, for særlig vår innvandringsliberale og overnasjonale elite har gjort sitt beste for å underminere selve grunnlaget den hviler på, både ved å utvide den til å omfatte «hele verden», innføre et vanvittig rettighetsregime hinsides enhver sunn fornuft, klientifisere befolkningen og utvise en fullstendig mangel på magemål.
For når man forvalter og disponerer folks tillit og penger, må man forvalte og disponere begge deler med fornuft og rimelighet. Det var aldri meningen at velferdsytelser skulle nå et nivå der de tilsvarer lønnen til de som faktisk står opp om morgenen og kommer seg på jobb – eller enda verre: overstige lønnen til de som står i lavtlønnsyrker – det var aldri hensikten at «naving» skulle bli en valgfri livsstil for den enkelte; det var aldri hensikten at borgere skulle kunne sende regningen for egen ansvarsløse livsførsel til fellesskapet. Det var heller aldri meningen at store deler av det politiske etablissementet og den øvrige eliten skulle kunne gjøre statlig, offentlig finansiert karriere av å nedgradere og sjikanere den delen av befolkningen som utgjør systemets hovedbærebjelke.
Takket vår spandable elite har imidlertid velferdsstaten vokst utover alle proposjoner. Og ingen – selv ikke det som i dag passerer for en konservativ høyreside – foreslår å stramme betydelig inn. Det tør de ikke, for den klientifiserte delen av befolkningen, som i all hovedsak er tilvandret, som helt eller delvis lever av offentlige velferdsytelser, vil i så fall straffe dem i kommune- eller stortingsvalg. I realiteten kjøper selv det en gang ansvarlige, statsbærende partiet Ap stemmer for andre folks penger: de (og andre røde partier) står for eksempel svært sterkt blant minoritetsgrupper som, den lave sysselsettingsgraden tatt i betraktning, er avhengig av offentlige overførsler. Ap må gjerne hevde at dette faktum ikke har noen innflytelse på deres politiske disposisjoner, men det er det nok bare de selv og de mest ihuga tilhengere som tror på.
Legg til at alle partier, Frp unntatt, og den øvrige eliten har ført eller vært pådrivere en gjennomført usosial innvandringspolitikk, som har fått store konsekvenser for folks hverdagsliv, yrkesliv, lønnsvilkår og trygghet. Denne innvandringen har ført til en enorm befolkningsvekst, som igjen har utløst behov for en enorm utbygging av infrastruktur, økte sosialbudsjetter som følge av massiv arbeidsledighet, dessverre systematisk misbruk av velferdsytelser, økte økonomiske forskjeller og økt kriminalitet. Kort sagt; den koster skjorta og har i det store og hele ført til bekymring og noen steder velbegrunnet uttrygghet i befolkningen, som på sin side blir bedt om å tie stille og feire det hele som et nytt og bedre Norge. Ytrer de seg skeptisk eller negativt, venter ufjelge etiketter som «hatefulle», «rasistiske», «egoistiske» eller «grumsete».
Elitær forakt for andre folks liv, helse og penger
I mellomtiden bruker våre overbudspolitikere ufattelige pengesummer på å bygge signalbygg, som rådyre kulturhus de selv kan sole seg i glansen av og benytte – men som en svært stor del av befolkningen aldri kommer til å bruke eller nyte godt av – mens regningen for nødvendig veiutbygging og kjedelige sykehussenger går til vanlige skattebetalere i middel- og arbeiderklassen, som i stadig større grad sliter med å hverdagen til å gå opp. Samtidig tilbringer de mer tid i trafikkø, mens ventetiden for legetimer og operasjoner blir stadig lengre. Landets hovedstad er i praksis blitt en lekegrind for røde og grønne utopikere totalt uten bakkeforbindelse, som uten konsekvenser får bruke fellesskapets penger på kostbare tulleprosjekter som «utekontorer» som ingen vil ha og ingen bruker, og ellers gjøre hverdagen vanskeligere og dyrere for majoriteten. I realiteten er Oslo allerede i hendene på en klikk urbane, politiske ekstremister.
Ingenting av dette var noen historisk nødvendighet, fremtvunget av fremskrittet. Velferdsstatens utvidelse hinsides all fornuft var ingen historisk nødvendighet. Broilerpolitikeres ansvarsløse pengesløsing var ingen historisk nødvendighet. Masseinnvandringen var ingen historisk nødvendighet. Å nedbygge Forsvaret til det ikke en gang er verdt navnet, var ingen historisk nødvendighet. Å åpne grensene for fri flyt av varer, tjenester, folk og kriminalitet, var ingen historisk nødvendighet. Nedgjørelsen av vanlige folks verdier var ingen historisk nødvendighet. Elitens åpenlyse, tiltagende forakt for ordinære lønnstagere er kanskje historisk, men nødvendig er det jo ikke. Man kunne ha satt bremsene på.
Det gjorde de ikke, for alt sammen er villet politikk – av, med og for en elite som i takt har endret samfunnets maktfordelende og øvrige institusjoner til å tjene deres politiske formål. Og når gruppen som betaler for diverse institusjoner og rettigheter ikke lenger identifiserer seg med eller kanskje ikke lenger er den samme gruppen som nyter av godt av de aktuelle institusjonene og rettighetene, er det faktisk fare på ferde. Og vi har en stor og raskt voksende innvandrerbefolkning som er svært synlig, og hvis rettigheter statlige institusjoner – «systemet», som det heter i Larsens kronikk – har stadig større fokus på og er rigget for å ivareta.
Og da trenger man i grunn ikke å være populist, radikal eller autoritær Orban-tilhenger for å ville endre både systemet og dets institusjoner, slik Larsen antyder:
Et fellestrekk blant radikale høyre- og venstrepopulister, eller andre radikale krefter, er ikke bare uvilje mot meningsmangfold, men også viljen til å fikle med maktfordelende institusjoner for å få direkte og udiskutabelt gjennomslag for endringer. Det er altså ikke bare politiske saker kanonene rettes mot, men også det politiske systemet – det liberale demokratiet.
Hvis eliten ikke ville at systemet skulle fikles med, så skulle de latt være å gjøre det selv. Ingen samfunn er perfekte og alle løsninger/ordninger kan og bør flikkes på underveis. Men å trekke vekk selve teppet under viktige forutsetninger for hele samfunnsmodellen, er noe helt annet – og det er det våre eliter har gjort de siste 40 år.
– I de politiske elitene har man nok undervurdert muligheten for at massive motreaksjoner kunne komme. Undervurdert er nok også att kultur og identitet endrer seg saktere og i andre baner enn politiske vedtak og store institusjoner, konstaterer Larsen, og har åpenbart rett. De har visst undervurdert litt av hvert, som f.eks. «den kraften som ligger i asyl- og innvandring», som Jens Stoltenberg skriver i boken «Min historie».
Splittelsen som endelig ble synlig nok til at eliten la merke til den
Dette vitner først og fremst om at splittelsen har vært der hele tiden. Men de som har styrt landet og den øvrige eliten undervurderte altså sprengkraften i et livsviktig, gjennomgripende radikalt spørsmål som berører absolutt alle andre samfunnsområder. Det er så man knapt tror hva man leser, men hvis de virkelig gjorde det, levde de allerede da så avskjermet fra vanlige folks hverdag og ikke minst: konsekvensene av egen politikk, at ekkokammer er et altfor mildt uttrykk. I tillegg snakker vi en monumental inkompetanse, for få andre samfunnsfaktorer har vekket større strid. Spørsmålet er vel helst om «undervurderte» er riktig ord, for til ikke å være klar over hvor splittende og brannfarlig dette spørsmålet var og er, har den politiske, økonomiske, kulturelle og mediale eliten brukt påfallende mye energi på å delegitimere og utdefinere enhver opposisjon eller divergerende oppfatning.
Nå tyder det meste på at reaksjonen på elitens generelt usosiale politikk endelig kommer. Den like usosiale bompengepolitikken er antagelig bare en dråpe i et beger som snart er fylt til randen. Jeg skriver «endelig», for det er fremdeles tid for Norges og Europas eliter til å ta rev i seilene og føre en annen politikk som er mer i samsvar med befolkningens behov og ønsker.
– Kanskje er det på tide at vi løfter blikket og ser oss rundt i verden. Oslo Freedom Forum 2019 ble nylig avholdt i hovedstaden. Her fikk vi vitnesbyrd fra mennesker som lever i fullstendig ufrihet og i nedverdigende fattigdom. Det gjelder majoriteten av mennesker på jorda. Så kan vi vende blikket tilbake igjen: Hva er det vi har her? Hva er alternativet? Er vi villige til å sette det på spill?, spør Larsen.
Det er vi sikkert ikke, men en innvandringsliberal, internasjonalt orientert elite var og er det – for det er de, og bare de, som satt det hele på spill. For hva? «Det nye Norge».
Livet er det som skjer mens eliten bygger luftslott
Men hva er det? Det er et Norge hvor alt tilsynelatende flyter. Politiet duller med ungdomskriminelle, mens lovlydige borgeres barn blir ranet på høylys dag. Kriminelle får latterlig lave straffer og all mulig hjelp og støtte fra staten både før, under og etter, mens ofrene må greie seg som best de kan på egenhånd. Snart er de på gaten hvor de kan gjøre livet utrygt for hvermannsen og deres barn igjen. Politikere finner opp stadig nye økonomiske og sosiale rettigheter, som i stor grad kommer klientklassen og kriminelle til gode. Regningen sender de til ordinære skattebetalere, som både betaler fysisk ved høy skatte- og avgiftsbelegging og mentalt i form av fremmedgjøring og utrygghet for egen tilværelse og fremtid.
Politisk inkompetanse av en grad som nærmer seg korrupsjon straffes sjelden eller aldri, offentlige figurer «tar ansvar ved å bli sittende» eller blir forflyttet sideveis/oppover i systemet til fett betalte stillinger, får permisjon med lønn eller millionfallskjermer, gjerne med godt betalte stillinger som styremedlemmer som frynsegode. Landets «ekspertise» kan ta feil på feil på feil på feil, og fortsatt bli behandlet som ekspertise. Systemets maktutøvere, beslutningstagere og deres nærmeste omgivelser risikerer få eller ingen konsekvenser uansett hvilke skadevirkninger det de har gjort har påført samfunnet. Innvandringen tilsvarer en middels stor by i året, men ingen har den fjerneste idè om hvordan vi skal få integreringen på skinner. Løsningsforslagene er alltid skåret over lesten «mer av det samme», som alle har det til felles at de hittil ikke har virket, men koster ufattelige summer i året.
Skattepenger drysses over en liten, utvalgt elite på venstresiden som diller med livsfjern pseudoforskning som «strukturell rasisme», «genusteori», «hvithet», «flytende kjønnsidentitet», «normkritikk» – kritikk av dine normer, selvsagt, ikke egne eller minoriteters – og forsøk på å oppheve menneskets biologi, samt klimaekstremister som føler at en svensk 16-åring er Jesus´ lenge varslede gjenkomst på jorden og tror at vesle Norge kan redde hele verden fra en snarlig apokalypse. Alt rene forfengelighetsprosjekter som interesserer gjennomsnittsborgere midt i, unnskyld uttrykket, ræva. Det har de da også all grunn til, for prosjekter som dette kommer ikke noen andre til gode utover den lille eliteklikken som lever av tøyset.
Det er alltid penger til et uvirksomt integreringstiltak til; alltid en likestillings- eller kjønnsforsker til; alltid en elendig besøkt teaterforestilling som besvarer ytre venstre flankes behov for å høre sitt rungende ekko; alltid penger til en fritidsklubb for å hindre «unge» i å kjede seg så skrekkelig at de må bli kriminelle til. Men vi har altså ikke penger til å bygge en vei uten å sende en månedlig ekstraregning på 1500 kroner til en arbeidende alenemor som allerede betaler dyrt for å i det hele tatt ha en bil.
Du vet; hun og resten av den befolkningen som ble boende igjen på bakken mens eliten flyttet inn i det fine luftslottet de hadde bygget.
Fortjent mistillit
Den samme eliten bekymrer seg nå for den sjokkerende – for dem, vel og merke – motstanden de har støtt på, og skylder på populister, fake news, Donald Trump, alternative medier, demagoger, Ungarn, rasister, tonen i debatten og selvfølgelig det dumme, dumme folket som lar seg lure av alt sammen på en gang.
Selv lurer de bare på hvorfor i all verden dette har rammet dem, og skjønner tydeligvis ikke at det er tilnærmet umulig for selv den mest begavede folkeforfører å så splid og mistillit der det ikke finnes noe grunnnlag for det. Det lar seg nemlig ikke gjøre å hisse opp en fornøyd og trygg befolkning sånn uten videre. Når folk peker på svikt, inkompetanse, absurditeter eller urettferdighet ved systemet, har de så altfor ofte rett og det gjelder snart over hele linjen. Eliten snur derimot ryggen til og velger å plassere ansvaret på alt og alle andre utenom seg selv. De som kaller seg det moderate sentrum har i fremskrittets og historiens navn endret landet radikalt – hvilket ikke får dem til å fremstå som fullt så moderate eller sentrumsorienterte som de åpenbart tror selv – men de nekter plent å ta ansvaret, hverken for fortid eller nåtid, for de gjennomgripende forandringene de rent faktisk har drevet igjennom.
Det er dette som er så fryktelig skummelt med dagens situasjon; vi ledes av en komplett ansvarsløs elite som selv har ført en splittende og polariserende politikk, men er døve og blinde for sin egen medvirkning. I fremskrittets og historiens navn har de tråkket på og søkt å erstatte Det gamle Norge, uten at de hadde noen troverdig visjon for Det nye å tilby, utover skåltaler og floskler alle gjennomskuer. De aner ikke en gang om dette nye Norge lar seg realisere og heller ikke hvordan de eventuelt skal realisere det. Likevel har de ført en politikk som har og har hatt direkte og følbare negative konsekvenser for befolkningen – men som de selv har skjermet seg og sine fra – og enda verre: De har tuklet grovt med ordinære borgeres naturlige behov for en trygg og forutsigbar hverdag. De har kort og godt tuklet med folks hjem og fremtid.
Sånt straffer seg, og så får vi alle håpe at eliten våkner før motreaksjonene blir verre. Frasen «måtte du leve i spennende tider» er nemlig en forbannelse, ikke en velsignelse.
Likte du det du leste og mener at kvass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte drift på Vipps 918 18 142 eller PayPal.