Eikrem-saken ruller videre, og avslører den ene problematiske siden ved læringsmiljøet NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) etter den andre.
Bakgrunnen er at sosialantropolog, psykolog og førsteamanuensis ved NTNU Øyvind Eikrem pekte på kulturelle årsaker som delforklaring på dobbeltdrapet i Trondheim, der både ofrene og gjerningsmannen var såkalte enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) fra Afghanistan. Han ble øyeblikkelig rapportert av professor i sosialt arbeid og forskningssjef Berit Berg, som varslet Institutt for sosialt arbeids ledere Riina Kiik og Edgar Marthinsen og ba dem reagere mot Eikrem. Eikrem ble kalt inn på teppet, men det NTNU følte at var en internsak vakte nasjonal oppsikt, Kiik og Marthinsen ble kritisert på lederplass i flere medier og universitetsledelsen måtte offisielt fastslå at Eikrem ikke hadde gjort noe galt.
Det var selvfølgelig en strek i regningen for de som befolker Institutt for sosialt arbeid, så kort etter skrev 44 studenter et opprop hvor de hevdet at Eikrems uttalelser «stempler alle innvandrere som kriminelle», at «studenter med innvandrerbakgrunn føler seg personlig svært krenket» og at deres «selvbilde, selvtillit og selvaktelse» blir negativt påvirket. Studentenes talsperson, Kiik og dekan Marit Reitan opplyste at de ikke ønsket å diskutere saken åpent i media, mens Eikrem ble pålagt å ikke snakke offentlig om oppropet. Dette fordi studentene angivelig kunne «oppleve en uheldig psykisk belastning ved at deres sak eksponeres i media».
Studentene støttes helhjertet av Berg, tidligere underviser og sosialøkonom Peder Martin Lysestøl og fylkesleder Mona Berger i Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO).
Hva har de tre til felles, mon tro? Berg har bakgrunn fra Rød Front og AKP-ml. Det siste deler hun med Lysestøl, som i tillegg har bakgrunn fra Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), Rød Valgallianse og partiet Rødt. Berger er «solid forankret i» og aktiv i Sosialistisk Venstreparti. Samtlige er partier som er for masseinnvandring eller en såkalt «raus innvandringspolitikk», for å si det med SVs ord, og jobber for en såkalt grenseløs verden.
Interessant nok bekjenner de to første seg til en av verdens mest totalitære politiske ideologier, med mange titalls millioner lik på samvittigheten, og den er basert på kollektivet. Menneskeheten organisert som en bikube, så å si. Individet skal oppdras til og sosialiseres inn i et kollektiv slik at de til slutt både er, tenker og handler kollektivt – et kollektiv som til slutt skal omfatte hele verden og således gjøre den grenseløs.
I dag har de to førstnevnte gjort forsknings- eller utdanningsmessig karriere av å benekte kultur som fenomen og/eller at kultur har noen betydning for personlig identitet. Vi er visst alle individer på individuelt vis nå!
Berit Berg har således vært ute i media og fordømt Eikrems utsagn:
Mennesker dreper, ikke kultur. Mennesker er ikke sin kultur. Å hevde slikt er «kulturalisering». Det bryter med de verdiene professor Berit Bergs fag bekjenner seg til.
Berit Berg er professor innen faget Sosialt arbeid. Hun har vært engasjert i fagfeltet immigrasjon, flyktninger og asylsøkeres livssituasjon siden tidlig åttitall, og forsket i dette feltet siste 25 år.
Ikke bare som «fagfelt», for i Bergs doktorgradsavhandling «Eksilets stoppesteder» fra 2010, fremgår det også at hun er svært personlig engasjert. Berg beskriver seg selv som følgesvenn og medvandrer med flyktningene hun forsker på, og har dermed bedrevet det som kalles aktivistforskning. I avhandlingen går hun hardt ut mot professor i sosialantropologi Unni Wikans forskning og fokus på kultur – som Berg mener ikke finnes eller er irrelevant, og beklager at nyere innvandringsforskning ikke bare skjer på venstresidens premisser:
Mens innvandrerforskerne på 1970- og 1980-tallet tonet flagg og plasserte seg klart politisk (på venstresiden i norsk politikk), forsøker Wikan å gjøre sine standpunkter nærmest universielle. Avisa Klassekampens overskrift: Norsk fundamentalisme i vitskapsfrakk, illustrerer motstandernes karakteristikk av Wikans politiske posisjon. Selv fremstår hun som «verdifri» i betydningen «høyt hevet over alle verdier». At Wikans resonnementer og standpunkter er noe vi vanligvis finner igjen i høyresidens politiske programmer, er i og for seg ikke noe argument i denne sammenhengen. Men samtidig: nettopp denne pendlingen mellom politisk misjonering og vitenskapelige analyser er et sentralt trekk ved Wikans bok. Det er kanskje ikke så rart at politikere som Carl I Hagen flittig henviste til Wikan for å legitimere egne standpunkter. Unni Wikan blir selvsagt ikke Fremskrittspartimedlem av den grunn, men det bør bekymre når Hagen i sin tale til landsmøtet i Frp uten forbehold trykker professoren til sitt bryst.
Berg plasserer seg således som den typen «innvandringsforskere» som ikke vil forske eller kommunisere noe som helst negativt ved innvandring eller innvandreres kulturelle ballast i frykt for at det kan legitimere politiske motstanderes eller andre kritikeres argumenter.
Der befinner hun seg åpenbart fremdeles, og så fremstår Bergs motvilje mot Eikrems synspunkter som det den er: personlig, ikke faglig:
– Det jeg reagerte på, som ble et tema i oppslaget i Universitetsavisa, er at det ble lagd en årsakssammenheng mellom å komme fra Afghanistan, som ble beskrevet som et land med en voldelig kultur, og drapet. Men det blir å stille saken fullstendig på hodet, sier Berg.
Hun viser til at det her er snakk om unge mennesker som har flyktet – fra landet, fra krigen, og fra kulturen.
– Å slå kategorisk fast at flyktninger gjør som de gjør på grunn av kulturen sin, uten å ta med at de faktisk flyktet fra alt dette, blir å straffe dem dobbelt, mener hun.
Berg underslår her all internasjonal og nasjonal forskning som viser at «flyktninger» fra nettopp Afghanistan hovedsakelig er unge, mannlige asylsøkere og at langt de fleste ikke har asylgrunnlag. Og de færreste flykter fra kulturen; de kommer i stedet som følge av et kulturbasert kollektivs – klankulturen – beslutning og finansiering i den hensikt å sende penger hjem til samme kollektiv.
Og det er ikke Eikrem som beskriver Afghanistan som «et land med en voldelig kultur» – det gjør nær sagt enhver seriøs forskningsrapport som finnes om landet. Oppdragervold er særdeles utbredt, så er også vold mot alle som trår utenfor klankulturens rigide grenser. I tillegg til den vanlige patriarkalske æresvolden som finnes i klankulturelle samfunn, har Afghanistan i praksis ingen gjenlevende generasjoner som ikke har voldt i et land i ytre eller indre krig. Hvis professor Berg mener at dette ikke har noe å si for kulturen og de som vokser opp i den – som for eksempel kulturelle normer for å håndtere konflikter – så må hun nesten bevise det med empiri og forskning som ikke er hennes egen, aktivistiske av slagsen.
Lysestøl, som tidligere har undervist på NTNU, er så sterkt kritisk til Eikrem at han både lyver om hva Eikrem har sagt og klinker til med nazisme-assosiasjoner for godt mål:
Ifølge ham er nordmenn som tar imot slike flyktninger naive og kunnskapsløse fordi de ikke forstår hvilken bakgrunn ungdommene kommer fra. Så lanserer Eikrem sin teori om sammenhengen mellom vold og ungdommens bakgrunn som ligner faretruende på teorier med rasistisk innhold vi har hørt tidligere.
Eikrem hevder at «yngre menn med oppvekst og bakgrunn fra krigssoner vil kunne involveres i groteske voldsepisoder, også etter ankomst til Norge.» Årsaken til dette er ifølge hans teori at: «Mange kommer fra stammekulturer i det midtre av Asia. De er vant til streng disiplin og vold i barndommen. Slikt vil prege deres psykologiske funksjon og hvordan man responderer på situasjoner, slik som konflikter og uenighet».
Han påstår altså at folk fra stammekulturer i midtre av Asia er disponert for vold.
Nei, det gjør ikke Eikrem. Han sier at kulturene de er oppdratt i har voldelige trekk og tilbøyelighet til å løse konflikter med vold, slik samtlige patriarkalske klankulturer beviselig har – og at dette, naturlig nok, preger disse ungdommenes oppvekst.
Vil Lysestøl, i likhet med Berg, benekte så godt som all, entydig nasjonal og internasjonal forskning om negativ sosial arv? Som for eksempel viser at barn som blir slått eller utsatt for overgrep i oppveksten har større sannsynlighet for å ende som voldsutøvere eller overgripere enn barn som ikke vokser under slike forhold?
Til gjengjeld har herr Sosialøkonomen den vitenskapelige empirien sin i orden, da. Han kjenner nemlig til «stammefolk på Filippinene, eller fattige palestinere i Midtøsten, egyptiske familier i Kairo eller møte med flyktninger i Norge, er det motsatte av det Eikrem påstår: Jeg har møtt folk som viser stor gjestfrihet, vennlighet og omsorg for andre.»
Jepp, da er saken biff og Lysestøl har rett. Etter Lysestøls faglige standard er ikke nazister så verst heller. Bestefaren til en jeg gikk på barneskole med satt inne etter krigen fordi han var nazist, men en gang fikk vi appelsiner og en 1-krones melkesjokolade på deling av fyren. Så nazismen har nok bare fått et ufortjent dårlig rykte av nazismemotstandere, skal du se.
Nok om det, over til Lysestøl igjen:
Det verste eksempel på menneskelig råskap er nazistenes behandling av jøder i Tyskland under siste verdenskrig. Som kjent påsto også nazistene at jødene hadde bestemte egenskaper. De var griske, egoistiske og farlige for menneskeheten.
I dag blir slike teorier fordømt som primitiv rasisme som er avvist av vitenskapen. Tvert imot fastslår moderne vitenskap at det ikke er mulig å «påvise arvelige psykiske forskjeller eller systematiske ulikheter i kognitive egenskaper mellom menneskegrupper» (Store norske leksikon).
Dessverre har NTNU vært mer opptatt av Eikrems ytringsfrihet enn å bekjempe farlige ideer.
Ja, og godt er det, for Eikrem sier ingen ting av det Lysestøl påstår at han gjør. Lysestøls besynderlige skriftstykke er utelukkende basert på hans egen betydelige vrangvilje og manglende leseferdigheter. Det later i det hele tatt til at det skorter en del på dette med lesing i og rundt miljøet på NTNUs Institutt for sosialt arbeid.
I en og samme sak har vi allerede stiftet bekjentskap med 1 professor, 1 underviser, og 44 studenter og 1 ekstern sosialantropolog – en Bjarne Vandeskog – som ikke kan lese og ikke greier å forholde seg rasjonelt til motforestillinger, og stadig strømmer de på. Våre venner får nemlig full støtte fra Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleieres (FO) fylkesleder Mona Berger (SV), som er fortørnet over Eikrems menneskesyn som hun hevder at står i strid med faget:
– Jeg er ikke i tvil om fagligheten innen sosialt arbeid. Vi har et verdisyn og et menneskesyn om at alle er like mye verdt, alle kan endre seg og det er håp for alle, sier hun til Adresseavisen.
Eikrem sier slett ikke noe som tyder på at han mener noe annet. Han peker på kultur og kulturell ballast, hvilket jo former individets oppvekst og internaliserte verdier, men det er ikke det samme som å si at noen er mindre verdt, at noen er slaver av kulturen sin eller at ikke «alle kan endre seg og det er håp for alle».
Eikrem angriper faget vårt, heter det likevel fra Berger i Adressa.
Vel, hvis Berg, Lysestøl, Berger og de 44 studenter er representative for dette fagets faglige standard, så er det jaggu på tide at noen gjør det.
Ytre venstre har tydeligvis etablert egne, lukkede ekkokamre på landets universiteter, fra hvor de driver politisk aktivisme forkledd som fag og forskning. Nivået er dette:
– Ditt fagfelt er Sosialt arbeid. Det har vært snakk om verdigrunnlag som begrep her. Akademikere og forskere har sin etikk og sine verdier. Har fagfeltet ditt et eget, definert verdigrunnlag?
Som svar på dette spørsmålet legger [professor Berit] Berg fram en internasjonal definisjon, hvor Sosialt arbeids verdigrunnlag er nedfelt som blant annet: «Sosialt arbeid benytter seg av teorier om menneskelig atferd og sosiale systemer for å intervenere på de ulike punkter hvor mennesker samhandler med sine miljøer. Menneskerettighetsprinsipper og prinsipper om sosial rettferdighet er fundamentale i sosialt arbeid.»
– Sosialt arbeid er både en akademisk disiplin, det er et fagfelt som praktikere utøver med et definert verdigrunnlag som referert ovenfor. Det handler om solidaritet, om menneskeretter og demokrati, og om å møte folk med respekt. Kulturalisering mener jeg bryter med dette verdigrunnlaget, sier Berg.
I så fall kan vi uten videre slå fast at sosialt arbeid ikke har noen faglig verdi, og vil således fortsette å produsere studenter som ikke kan lese og faktisk nærer dyp motvilje mot å forholde seg til andre synspunkter og annen forskning enn den ene de selv og underviserne deres foretrekker. De vil ikke bli utfordret av noen, for de vil forsøke å kvitte seg med enhver som stiller spørsmål ved dem og deres verdensanskuelse, slik vi til nå har sett i Eikrem-saken. I stedet vil de bli forsvart av ledere for «fagorganisasjoner- og miljøer» som springer ut fra den samme klamme kretsen.
At dette miljøet ikke tåler motforestillinger, forsøker å utgrense kritikere og/eller må ty til grove, bevisste forvrengninger av hva de samme kritikere sier for å bemøte dem, forteller alt om kvaliteten på teoriene, synspunktene, forskningen og undervisningen deres.
Men utdannings- og forskningssystemet vårt er ment å nettopp utdanne den oppvoksende slekt, ikke å etablere og finansiere små hertugdømmer i og utenfor akademia hvor 68`erne og deres arvtagere kan fortsette sitt møllspiste ungdomsopprør på skattebetalernes regning.
Det er med andre ord på tide å åpne vinduene og slippe inn litt luft på våre ærverdige universiteter.