Av og til kommer man over artikler som understreker Europas intellektuelle forfall – særlig på universitetetene med sine safe space, no-platforming og identitetspolitikk – så til de grader at man ser frem til en snarlig klimadommedag, fremfor å seigpines til døde av ren idioti.
Beklager for øvrig ordbruken; idioti er ikke et ord man bør bruke om debattanter, men det er ganske enkelt ingen andre ord som passer.
Barn og unges såkalte klimaopprør går sin gang, og i Aftenposten når jusprofessor Malcolm Langford og førsteamanuensis Eirinn Larsen, begge ved universitetet i Oslo (UiO) så sangvinske høyder at de like godt sammenligner den mest bortskjemte generasjonen i planetens histories klimaopprør med sufragrette-bevegelsen.
Jadda, det er så mange paralleller at man blir direkte svimmel av dem!
De britiske sufragrettene kjempet for kvinnelig stemmerett mot fiendtlige makthavere og til dels omgivelser, og makthaverne var såpass fiendtlige til saken deres at de ikke unnslo seg for å ty til vold – og det skulle litt til, for åpen vold mot kvinner var ikke direkte velansett. Man sendte til og med ridende politi mot dem. En ble drept, hundrevis arrestert og sultestreikende arrestanter ble utsatt for overgrep i form av tvangsfôring.
Dette ligner selvfølgelig på dagens unge klimaopprørere, som med fare for sine liv skulker skolen. De blir da også utsatt for de verst tenkelige overgrep; de blir slept inn i statskanalens studio og forhørt om noe så skrekkelig som hva de tenker om sammenhengen mellom liv og lære, som i: sammenhengen med egen havesyke og miljøengasjement. Verre kan det neppe bli, tenker du nok, men det kan det.
Langford og Larsen varter opp med et skrekkeksempel for den personlige faren klimaopprørerne så uredde har utsatt seg for:
Klimastreikende ungdom, suffragetter av i dag, foreldre og politikere om deres engasjement og personlige ansvar for klimaet. Enkelte lærere forventet at streikende elever selv tok ansvar for søppelplukkingen på skolen heretter.
«Enkelte lærere forventet at streikende elever selv tok ansvar for søppelplukkingen på skolen heretter», der altså. Likheten med de mishandlede, arresterte og overgrepsutsatte sufragrettene kan knapt bli større.
Eller vent! Jo, det kan den faktisk: Opprørerne får jo ikke gyldig fravær for skoleskulken sin. Det er fælt det! Opprør er tross alt opprør, og det er da ikke meningen at det skal koste opprørerne noe? Det skulle tatt seg ut!
Men det er uansett De Voksnes – det vil si det voksne som ikke er livstidsansatt på universitetene – skyld, selvfølgelig. Når de har skapt et så jævla kapitalistisk forbrukssamfunn, må de bare regne med at selv opprør koster. Ja, selv revolusjonære skoleskulkere må en betale for i dag. Når de umaker seg med å gjøre selve opprøret, får jaggu noen andre ta regningen.
Og det gjør de, i alle fall for de voksne klimaopprørstøttenes vedkommende. Som for eksempel læreren Monica Marcella Kjærstad, som sammen med barna klimastreiket i Oslo. Kjærstad kunne imidlertid ikke holde ut å jobbe ved en grovt maktmisbrukende skole som ga fraværende elever fravær, og sa derfor opp i ren klimaprotest. Eller som det heter hos TV 2: «Læreren som er bosatt i Spydeberg i Østfold kunne ikke tillate seg å være en del av en skole som ga fravær til elevene som streiker for klimaet». – Det føles godt, sier den ungdommelige opprøreren om sin egen oppsigelse.
Jepp, og heldigvis har vi NAV, slik at læreren ikke risikerer å måtte betale noe for den modige fridagen sin og ungdomsopprøret sitt.
– Å stille kritiske spørsmål er selvfølgelig en del av medienes rolle. Men instinktivt å først sparke på barnas legitimitet som politiske aktører, og ikke deres ideer, er hersketeknikk som vi så konstant i opprullingen til klimastreiken, skriver Langford og Larsen videre.
Hvilke ideer? De har jo ingen? Utover det sedvanlige «noen må gjøre noe for klimaet»! og redde livene og mobiltelefonene deres og rydde opp etter plakatene og den andre søpla de etterlot seg i Oslo og ikke kritisere dem og gi dem fravær og sånn.
For all del; samfunnsengasjement er fint og politisk engasjement er fint. Politiske dommedagssekter er derimot ikke fullt så fint. Ikke hykleri heller. Og det er det vi ser i full utfoldelse, spesielt blant voksne støtter som burde vite, og selvfølgelig vet, bedre. For hvis ungdommene og de selv virkelig tror på en raskt kommende klimadommedag, hvorfor er de da så opptatt av å få gyldig fravær for det de ellers beskriver som «opprør»? Trenger man bestått vitnemål for å bli utradert?
Alle vet svaret på denne påtagelige motsigelsen; også opportunistene i de voksnes rekker.
For motivet for den globalistiske venstresidens og mediers entusiastiske omfavnelse av «klimaopprøret» er så gjennomskuelig at man blir helt himmelfallen av å se folk bite på. Vi ser den i sak etter sak etter sak, og den skyldes deres intellektuelle latskap og bekvemme posisjon. Heller enn å argumentere saklig og realistisk for sine hjertesaker, skyver de konsekvent andre foran seg og håper med det å unndra egne standpunkter normal debatt og kritikk. Du har sett det du også. Mange ganger: Vi kan ikke kritisere innvandringspolitikken, for det handler jo om flyktninger! Vi kan ikke kritisere straffenivået for kriminalitet, for det handler jo om svake grupper! Vi kan ikke kritisere «vedvarende lavinntektsfamilier» eller velferdsordninger som er så generøse at vi risikerer å gå konkurs for det handler jo om barn OG svake grupper! Vi kan ikke kritisere asylpolitikk, for det handler jo om enslige mindreårige. Vi kan ikke kritisere totalitære klimaopprør, for det handler jo om barn!
Ringer det en bjelle? Den klimaopptatte, innvandringsliberale venstresiden har kjørt dette trikset i 40 år, og her får vi vel nesten si at høyresiden er dummere enn lovlig, for de lar seg trekke rundt i manesjen, gang etter gang etter gang.
Venstresiden kjører ufortrødent gjennom sin politikk ved å unndra hjertesakene den politiske sfæren, hvilket de gjør ved å opphøye normale politiske spørsmål til spørsmål om personlig moral. De vet godt at de ikke får demokratisk gjennomslag for hjertesakene ved å debattere dem saklig i åpent lende, så derfor skyver de alltid andre grupper foran seg og håper med det å få gjennomslag ad bakveien. Hvem er du som kritiserer De Snille og deres svake kjæledegger, liksom? De verbale overfallene på den/de formastelige følger rutinemessig. Sa jeg forresten kritikk? Unnskyld, jeg mente hat. All kritikk er jo egentlig det, for kritiserer du venstresidens hjertesaker, har du selvfølgelig alle andre motiver enn bare saklig, kritisk uenighet. Innerst inne hater, hater, hater du bare andre mennesker eller grupper, gjør du. Som for eksempel barn og svake grupper™
En av de største klimatruslene av dem alle er forresten den voldsomme overbefolkningen planeten snart står overfor, hovedsakelig på grunn av veksten på det afrikanske kontinentet, men den snakker de derimot aldri om. For det ville kollidere med deres andre hjertesaker, som bistandspolitikken, og det kan de jo ikke ha noe av. Går FNs befolkningsprognoser i oppfyllelse, trenger vi ikke å vente på at klimaet skal somle seg til å gjøre slutt på store deler av menneskeheten. Til klimadommedagsprofetenes glede trenger vi ikke en gang å vente lenge. Gratulerer til dere!
Ikke fullt så gratulerer til menneskeheten, som nå står mellom barken og veden. For dommedagsprofetenes løsningsforslag er tilfeldigvis – du snakker om sammentreff! – de samme som den radikale venstresiden har vært pådrivere for i en mannsalder og innført, konsekvent uten suksess, i en rekke land. Så vi befinner oss tydeligvis i den situasjon at mens vi forventes å tro at kloden dør av en type høyrepolitikk, er løsningen den typen venstrepolitikk vi vet at mennesker dør av.
Lærere, universitetsutdannede og andre voksne, offentlige figurers støttende reaksjoner på «klimaopprøret» forklarer om ikke annet hvorfor barn og unge er blitt så enkle bytter for forførende, totalitære ideologer og demagoger. Men det mener jeg sikkert bare fordi jeg er klimaskyldig og gammel, og heldigvis tilhører en generasjon som snart dør ut slik at Greta Thunberg og hennes minions kan redde kloden og innføre det perfekte samfunn.
Men å dø kan dessverre ta sin tid for en 49-åring, så noen fordeler er det tross alt med den kommende klimadommedagen: Da slipper man i alle fall å lese mer idioti fra presumtivt voksne, utdannede mennesker. Det er ikke verst bare det?