Politisk ståsted styrer tilliten til mediene, utbasunerer fagbladet Journalisten.no, og viser til den nye rapporten «Reuters Institute Digital News Report»:
Folk på venstresiden har mer tillit til NRK enn de på høyresiden, mens for Nettavisen er det motsatt. Politisk ståsted gir tydelige utslag i medietilliten.
…
Rapporten viser at Dagens Næringsliv og P4 er de to mediene som vurderes likest av alle de tre politiske gruppene, som er delt inn i venstresiden, høyresiden og sentrum. Men her stopper «enigheten». Medier som VG, Aftenposten, TV 2 og «lokalavisen der du bor» får alle lavere pålitelighetsscore av folk som plasserer seg på høyresiden enn av folk på venstresiden.
Det sier kanskje også noe om særlig NRK, hvilket ikke er utpreget heldig ettersom de er en offentlig finansiert statskanal som skal betjene hele befolkningen?
Det er liten tvil om at sosiale- og alternative medier spiller en rolle i dagens samfunnsutvikling og -klima. De siste årene har det norske ordskiftet blitt beriket med en rekke nyord for å forklare en økende politisk splittelse og polarisering, samt det påfølgende oppbruddet fra «sentrum» – i alle fall det som har passert som sentrum – i politikken og altså dalende tillit til de etablerte mediene. Blant dem finner vi «filterboble» og «ekkokammer», som defineres slik av hhv. Store norske leksikon og Wikipedia:
Er en systematisk, individuelt tilpasset avgrensing av informasjon og opplevelser på nettet som kan føre til ensretting og stagnasjon hos enkeltbrukere eller grupper. En filterboble oppstår når en algoritme på en nettside sorterer informasjon en bruker søker etter, basert på informasjon om brukeren.
…
Som et resultat av dette vil vi som brukere i stadig økende grad få bekreftet våre egne synspunkt mens vi samtidig blir utestengt fra informasjon som ikke stemmer med våre egne oppfatninger. Vi blir gradvis kapslet mer inn i vår egen kulturelle og ideologiske boble av likesinnede.
Er en metaforisk beskrivelse, som beskriver en situasjon hvor informasjon, ideer eller oppfatninger blir forsterket gjennom repetert kommunikasjon og repetisjon innenfor en avgrenset gruppe. I et ekkokammer sees det gjerne bort fra meninger eller fakta som bryter med konsensus innenfor gruppen, så det blir lite plass for motstridende synspunkter. Derfor forsterkes troen på oppfatningene som allerede eksisterer i et ekkokammer.
Når teknogiganter som Facebook, Twitter og Google driver med dette, er det ikke fordi de er Julenissen. De gjør det fordi det virker, og det har med den menneskelige natur å gjøre. De utnytter rett og slett menneskelige instinkter som finnes i oss alle, også i – tro det eller ei – innvandringsliberale, overnasjonale mennesker på venstre- og høyresiden.
Statviter og direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt Ulf Sverdrup gir det inn med teskje:
Vi som individer tar ofte informasjon som god fisk, spesielt hvis det ikke strider mot eget minne eller ikke er i strid med våre antagelser. Ja, de fleste av oss liker også å få informasjon som bekrefter, snarere enn å avkrefte våre holdninger.
Så hva sier det om NRK og en rekke andre medier at venstresiden har størst tillit til dem? Sannsynligvis at de selv har et venstreorientert utsyn og vinkler sine reportasjer, kommentarer, debatter og øvrig meningsjournalistikk deretter.
For det gjør de, og her er det spesielt NRK som synder. På Marienlyst forblir gamle myter nye sannheter, og ingen informasjon kan tydeligvis få redaksjonens ledelse til å endre mening. Men det appellerer naturligvis til de i samfunnet som mener det samme som NRK, for som de fleste andre liker de ikke å få verdensanskuelsen sin motsagt, endret eller knust.
Det finnes selvfølgelig hederlige unntak, som journalist Tormod Strand og Debatten-general Fredrik Solvang, men helhetsintrykket er venstreorientert på samfunnsområder som publikum er spesielt opptatt av, som innvandring, globalisme, asylpolitikk, islam og utenrikspolitikk. Innvandring er fortsatt uproblematisk og økonomisk lønnsomt, åpne grenser er bra, mer politisk makt til internasjonale organer er et gode og FN er fortsatt en garantist for menneskerettigheter og fred, asylpolitikk er hovedsakelig et spørsmål om moral (og stadig økonomisk lønnsomt), islam er bare et festlig, harmløst innslag i mangfoldssamfunnet og hijab er enda gøyere, pariastaten Israel er den evige aggressor overfor sakesløse palestinere og Donald Trump er teit, teit og atter teit. Hvis sistnevnte skulle bli gjenvalgt som president, vil publikum som bare ser på NRK trolig sitte igjen som verdens største spørsmålstegn og ikke skjønne et plukk av hvordan noe slikt kunne la seg gjøre.
Politisk sett informerer NRK ikke; de tar publikum i hånden og leier dem frem til det de mener er riktig standpunkt i bestemte saker. Det er en grunn til at det var nettopp NRK som sendte den beryktede «Romkvinne-reportasjen» i 2013: ankesaken til romkvinnen som hadde solgt og bidratt til voldtekt på sin 11 år gamle datter sto for døren, og NRK Dagsrevyen ville dirigere opinionen i én bestemt retning. Som VG i saken om Danser Med Giske-filmen, påsto man i ettertid at det hele skyldtes en feil, men det gjorde det faktisk.no ikke. Man visste hva kvinnen var dømt for – hvilket var sentralt i ankesaken som i utgangspunktet gjorde reportasjen aktuell – men unnlot bevisst å nevne det. Ingen journalister gjør slikt ved en feil. Der fantes også interne innvendinger mot innslaget, men man sendte det likevel.
Denne fremgangsmåten fungerer nok fint for de som er politisk enig med NRK fra før. For resten av oss: not so much.
Personlig har jeg vært rene nyhetsjunkien siden 1980, da jeg slukte alt jeg kunne komme over om Alexander Kielland-ulykken. Siden da har jeg sett på eller lest de fire store hver eneste dag: NRK, Aftenposten, VG og Dagbladet – full av tillit til at jeg fikk all den objektive, upolitiske, saklige og flersidige informasjonen jeg trengte for å være like oppdatert som opplyst om viktige samfunnsforhold. Det begynte å rakne tidlig på 2000-tallet, da jeg ikke fikk egne observasjoner i hverdagen og avisnotiser til å stemme med det som fremdeles er en sannhet i NRK og for mange av dens seere: at asyl- og familieinnvandringen til Norge var uproblematisk og økonomisk lønnsom. Før dette interesserte innvandringsdebatten meg primært fordi den var så betent; forenklet til slagord fra tilhengernes side, mens kritikere nådeløst ble utdefinert og delegitimert. Da fikk meg til å lure på hvorfor – utover de mest åpenbare hvorfor´ne, som rasistiske FMI og Booth Boys, som tross alt utgjorde et knøttlite mindretall folk flest allerede hadde snudd ryggen til. Da karikatur-krisen kom i 2006 var tillitsbruddet komplett; jeg skannet samtlige avisledere og fant at de var tilnærmet likelydende fra NRK og Aftenposten til Klassekampen og Dagsavisen. Slik døde min klippefaste tro på og tillit til at vi har de «differensierte» og objektive mediene pressestøtten egentlig skal garantere. Først da begynte jeg å se meg om etter alternativer; først da begynte jeg å lese utenlandske medier på nett; først da fant jeg frem til Document.no og Rights.no. I dag leser jeg alt sammen.
Altså lenge før Facebook og andre sosiale medier så dagens lys; lenge før nyord som «ekkokamre», «filterbobler», «postfakta-samfunn» og «fake news» begynte å fyke rundt folks ører for å forklare hvorfor tilliten til samfunnsinstitusjoner eller politikken generelt og mediene spesielt daler. Men det var altså ingen andre enn mediene selv som la grunnen for min mistillit til dem.
De politiske motsetningene og de høyst reelle, legitime interessekonfliktene fantes nemlig der fra før – det har for eksempel aldri vært noe flertall for den innvandringspolitikken skiftende regjeringer har ført – men de ble ikke satt ord på eller formulert og målbåret av mediene på lederplass, og var derfor ikke like synlige som de er i dag. Sosiale og alternative medier fantes ikke før, så folk hadde ikke noe valg og heller ikke noen offentlige forum for å gjøre sine meninger gjeldende i. Dermed oppsto det største ekkokammeret vi har og har hatt her til lands: det den innvandringsilberale politiske, økonomiske og kulturelle eliten levde og lever i, og som deres meningsfeller i mediene skapte og opprettholdt for dem. Dette er antagelig også årsaken til at veldig mange innvandringsliberale blir fryktelig sinte når de møter motbør i alternative eller på sosiale medier, for de har ikke vært vant til å måtte argumentere saklig for synspunktene sine. Da er veien kort til å stemple imøtegåelse/krass kritikk som hat og hets, slik mye – også det som ikke er det – blir i dag.
Det later imidlertid til at gårsdagens hegemonister i det offentlige ordskiftet enda ikke har klart å ta dette inn over seg, og i den grad de gjør, søker de å forklare det med alle mulige utenforliggende årsaker. Dermed vil polariseringen og splittelsen ikke bare fortsette, men forsterkes.
For etter Reuters Institute Digital News Report kan man registrere en viss lettelse i de etablerte mediene over temaet «Det er de, ikke vi!» De har til en viss grad rett, det er vi. Men det er også de. Dette faktum sitter tydeligvis langt inne å erkjenne, men i disse polariserte tider ville en slik erkjennelse være til fordel for alle parter.
Eller vil de kanskje nå fortelle oss at de står i en egen særstilling, høyt hevet over resten av menneskeheten?
Likte du det du leste, mener at det trengs alternativer til de etablerte mediene eller at krass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller PayPal.