Det er smått utrolig hva som blir utlagt – og uten videre anerkjent – som problematisk med etniske nordmenn i Norge. Etniske nordmenn har åpenbart begått den arvesynden det er å bli født som majoritet og «hvite» i sitt eget land, og det er ikke til å holde ut for enkelte. De er ikke bare født majoritet og hvite, de er også genetiske rasister som utøver bevisst og ubevisst rasisme hver eneste dag. Særlig det siste, for det er så deilig vagt at antirasistiske aktivister kan legge frem anklager støtt og stadig uten å måtte bakke dem opp med konkret dokumentasjon. Men så rasistiske er faktisk hvite majoritetsnordmenn at de over skatteseddelen har betalt livsoppholdet til en pakistansk innvandrer siden han satt sine ben i Norge i 1976 og gjorde en «arbeidskarriere» av å fortelle dem hvor rasistiske landet, de og hele historien deres er. Og det fortsetter vi med: den ene organisasjonen han grunnla – Antirasistisk senter – får fortsatt over 5 millioner skattekroner i året for å videreføre Salimis budskap: Norge og dets innbyggere er grusomt hvitt og rasistisk.
Europeiske lands myndigheter har i flere tiår vært så redde for det hyppig brukte utpressingsmiddelet rasisme-etiketten er, at de uten motstand har føyd seg etter de mest skrudde problembeskrivelser og påstander, og har derfor latt være å stille spørsmål ved dem. Det ville jo i så fall også være rasistisk, må vite.
Derfor har man vært særlig ivrige etter å rekruttere minoritetspersoner til landets uniformerte etater som politi og redningtjenester som brann- og ambulansepersonell, for da vil angivelig minoritetsmiljøene få/ha større tillit til dem. De er ikke alene, i vårt naboland Sverige har man vært like opptatt av slik rekruttering, og i et forsøk på å få beboere i innvandrertette forsteder til å slutte å kaste stein på redningspersonell under uttrykning rekrutterte man målbevisst personale iført hijab.
Vi har altså myndigheter, politiske partier og statsstøttede organisasjoner som mener at statlig, uniformert tjenestepersonell må ha riktig hudfarge for at landets minoriteter skal akseptere at de gjør jobben sin blant dem.
Her hjemme har regjeringen bestemt seg for å kutte antall skoleplasser på Politihøgskolen i Oslo, og det går visstnok særlig utover rekrutteringen av minoriteter. SVs Petter Eide frykter således at det hvite politiet i Oslo blir enda hvitere! Har du hørt noe så fælt? Også i Norge, da! – Det er altså god grunn til å tro at dette varslede kuttet ved høyskolen i Oslo vil føre til at de neste årene får vi et hvitere politi i byen, sier Eide til Dagsavisen.
Han legger til at det er særlig problematisk i forhold til den varslede bekjempelsen av den stadig økende og mer brutale gjengkriminaliteten, for hvis det legges opp til at (på SVsk:) «hvite, norske gutter og jenter» utgjør en stadig større del av politistyrken, vil mange minoritetsungdommer få mindre tillit til politiet. Disse ungdommene oppfatter i utgangspunktet politiet som en «undertrykkende fiende», og med et hvitt politi vil det bli enda verre, må vi forstå.
Men har Eide og hans meningsfeller noensinne spurt seg om hvor disse holdningene kommer fra?
Hvis du ser en hel uniform, men bare legger merke til hudfargen under uniformsluen og øyeblikkelig mistror eller oppfatter vedkommende som en fiende pga dennes hudfarge: hva er du da? Alle vet svaret på det, og det er nok helst derfor spørsmålet aldri blir stilt i offentligheten.
Vi har ikke et problem med «hvitt politi». Vi har ikke et problem med «hvitt ambulansepersonell». Vi har ikke et problem med en «hvit branntjeneste». Vi har ikke et problem med «hvite Natteravnpatruljer».
Det vi har et problem med, er store og voksende minoriteter fra klankulturer som i utgangspunktet ankommer landet med kofferten full av – i deres egne hjemland berettiget – mistillit til staten og dens representanter. Som klankulturen dikterer er de territorielle og gjør dertil en aktiv innsats for å utvide det de ser på som eget territorium. Der godtar de bare «sine egne» maktutøvere. Klankultur er nemlig basert på nettopp dette: klanen fungerer akkurat som en stat i staten, med lovgivende, dømmende og utøvende makt.
At disse klankulturelle holdningene har befestet seg, overleveres til neste generasjon, trives og næres i og av miljøene selv, ser vi blant annet av at det først ble delvis ro i Kristiansand – som i noe mindre skala sliter med samme type ungdomskriminalitet som Oslo – da man opprettet en egen muslimsk Natteravnpatrulje. Disse ungdommene har null respekt eller tillit til det omgivende samfunn, bare til sine egne. Og hvor får de disse holdningene fra, mon tro? Kanskje Eide og SV skal stille seg dette spørsmålet på kammerset før de godtar de aktuelle holdningene og anerkjenner dem offentlig ved å overta problembeskrivelsen til de samme miljøene som reproduserer problematikken?
Utrolig nok blir denne problematikken – en farlig problematikk, det trenger vi bare å se til Sverige for å innse – ikke tatt på alvor. I stedet jubler det offisielle Norge for det motsatte og slik oppmuntrer de ikke bare til disse holdningene, men til at de nedarves fra generasjon til generasjon. En hel smørbrødliste av sosiale etater, organisasjoner og tiltak er og har vært involvert for å forbygge og avhjelpe ungdomskriminaliteten i Kristiansand, men i følge NRK hjalp ingen av delene, men «da Kristiansand slet med slåsskamper- og ungdomskriminalitet, reiste de muslimske lederne seg og tok til gatene med egne natteravnrunder. Da stoppet bråket.» Det måtte altså muslimske religiøse ledere til. Det ble presentert som en gladnyhet, men i realiteten er det ikke det: det forteller i stedet om at klanmentaliteten sprer seg fra minoritetsmiljøene og inn i storsamfunnet, hvor det ikke minst frontkolliderer med rettsstaten og dens representanter politiet.
I stedet for å ta problemet på alvor, finner man på bortforklaringer som er så tåpelige at man bør prise seg lykkelige for at mediene våre er for late til å avsløre dem. Som f.eks. denne: – Disse ungdommene har vokst opp i en del av verden der de ser på politiet som korrupte, og mange har opplevd vonde saker med urettferdighet, sa Haydar.
Det er rent sludder, for de fleste av dem har slett ikke det. De fleste er andregenerasjons innvandrere, født og oppvokst i Norge. Og det er problemet i et nøtteskall, for de er likevel oppdratt til og lever som om de bor i en annen del av verden.
Men vi har ennå tid til å stanse klankulturens fremmarsj. Det har ikke Sverige, for klanproblemene er så store at brannpersonell krever militærutrustning – militærutrustning der, altså – fordi de i innvandrertette forsteder blir overdynget med stein samt annet kastbart pargass (inkl. fyrverkeri) og utsatt for drapstrusler og andre inkluderende hilsner når de provoserer den flerkulturelle befolkningen med å slukke branner i nærmiljøet. De kan knapt bevege seg inn i enkelte områder uten politieskorte, og selv politieskorten må ha politieskorte. Politiet kan ikke lenger dra inn én og én, for situasjoner som før krevde èn patruljebil, krever i dag opptil fire.
Og dette blir vi fortalt at skyldes at brannpersonell og politi er «for hvitt».
Se for deg at det er jeg som finner det for godt å enten drapstrue og/eller kaste stein på et brannkorps som slukker brann i huset mitt fordi jeg ikke kan identifisere meg med et brannkorps som har et annet utseende, annen privat kultur eller religion enn meg. Først når statens representanter har samme hudfarge, kultur eller religion som meg, vil jeg vurdere å samarbeide med dem eller la være å kaste stein på dem. Hva ville Eide og hans antirasistiske mangfoldskamerater kalt meg da, tror vi?
Eller se for deg dette scenarioet: Du har grillet biff i brødristeren til tross for at alle har sagt til deg at det ikke er noen god idè, og det gikk som det måtte gå; fettet ble antent og nå brenner det livlig på kjøkkenet. Du kommer deg ut, men flammene sprer seg og så hører du sirener. Snart stimler folk sammen utenfor huset ditt for å se på, og ut av røde, uniformerte biler strømmer det uniformert personell som skiller seg ut fra resten av tilskuerne. Selv om du ikke skjønner hva de snakker om og de har en annen hudfarge enn deg, så begynner de raskt å sprøyte noe som granngivelig ser ut som vann i store mengder på flammene som nå står ut av stuevinduet ditt. Denne handlingsmåten er du og dine så korka at dere fullstendig misforstår, og derfor begynner dere å kaste stein på de som holder vannslangen og truer de øvrige med død og all landsens ulykke.
Hvem er det da som utgjør problemet? Finnes det i det hele tatt så korka mennesker? I så fall bør pengene regjeringen sparer på de nedlagte skoleplassene øremerkes til Anti-korkakurs for de aktuelle personene.
Fremtidige antirasistiske holdnings- og rekrutteringskampanjer bør først og fremst rettes mot minoritetsmiljøene som ikke bare opptrer som rasister, men bevisst viderefører horrible holdninger samt åpen fiendtlighet og mistillit til det omgivende samfunn til sine barn. Skal det rekrutteres, bør det være personer av alle slag som vet noe om klankultur og ditto mentalitet – og vet noe om hvordan begge deler skal bekjempes.
Det er neppe nok for å løse problemet, men ett vet vi: det løses i hvert fall ikke av rasistiske beskyldninger om feil hudfarge på statens representanter. Ondets rot er ikke «hvitt utrykningspersonell» – det er klanmiljøers holdninger til dem og dermed myndighetene i landet de har bosatt seg i. Å oppmuntre problemskaperne ved å anerkjenne dem eller utforme politikk etter deres klankulturelle problembeskrivelse vil bare eskalere problemene.
Men det er selvfølgelig mer behagelig å klandre «hvite nordmenn» enn så lenge, for da blir man i alle fall ikke kalt slemme ting på lederplass i landets medier eller av statsstøttede aktivister. Heller la humla suse og klanmentaliteten blomstre. Helt til den kommer og biter oss i halen. Som den har gjort i Sverige, hvor myndighetene har prøvd alt det vi fremdeles prøver på – til ingen nytte. Hos naboen har myndighetene så smått begynt å våkne, og erkjenner klankulturen for det den er: en systemtrussel. Norske myndigheter trenger følgelig ikke å gjøre samme feil som svenskene, men gjør de det; vel, så kan de i ettertid ikke hevde at de ikke visste bedre eller var «naive» slik svenske politikere foretrekker å fremstille seg selv.
Det er på tide å slutte å dille med symptomene og gå løs på selve sykdommen: en rasistisk, mistillitsskapende og tildels kriminell klankultur som uhindret har fått befeste og spre seg alt for lenge som den har.