– Skeptisk til innvandring? Da bør du være ekstra klimavennlig, skriver Aftenpostens Joacim Lund i en besynderlig artikkel, og viser til den amerikanske forskeren Joshua Busby. Sistnevnte forsker på klima og sikkerhet for det amerikanske forsvaret og er nå seniorforsker ved Center for Climate and Security ved University of Texas, og mener at «svake stater med store gruppemotsetninger er dårlig rigget for det meste – også klimaendringer.» I følge Lund og Busby vil klimaendringer sende folk i svake stater på flukt fordi landene deres vil bli utsatt for ressursmangel som igjen vil føre til voldelige konflikter.
Da er jeg visst herved offisielt godkjent og kan tillate meg å være skeptisk til innvandring. Du snakker om flaks! Jeg er nemlig blant dem som aldri flyr, ikke har sertifikat og derfor aldri kjører bil, hater å bytte ut de tingene vi har og derfor nesten aldri gjør det, kan ikke fordra å gå på shopping, drar nesten aldri på ferie og i hvert fall ikke langt av lei, og mener at vi som folk er blitt egoistiske forbruksmaskiner som lever over evne og en gjeng med griser som søpler ned alt rundt oss i prosessen. Vi kaster oss praktisk talt til fant, og det er en skam.
Det betyr at problemet med klimaendringer og matproduksjon ikke er at kaffe og sjokolade vil bli dyrere, eller at 2030-årgangen av chardonnay fra Sentral-Burgund vil mangle syre. Somalia er nemlig ikke den eneste svake staten i verden – og global oppvarming vil føre til mangelfull tilgang til mat og vann i mange av klodens svake stater når grunnvannet går tomt og avlingene ødelegges av tørke, flom, vind, hagl og råte.
– Så … trenger Norge å bry seg om det?, lurer Joacim Lund på.
Vel, det får han nesten spørre den politiske ledelsen og sine kollegaer om, for dette skjer allerede – og det har ingenting med klimaendringer å gjøre.
I stedet skyldes det en befolkningseksplosjon av historisk ukjente dimensjoner som finner sted i Asia og på det afrikanske kontinentet. Kort forklart: befolkningen i Afrika vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 31 årene. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia vil femdoble seg innen 2100. Og befolkningen vil faktisk fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne. Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Alene i 2015 økte således befolkningen i Afrika med 30 millioner. Om 31 år vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker; i 2050 vil hele fire av ti av alle verdens barn vil være afrikaner. Sannsynligheten for at de afrikanske landenes sosiale, økonomiske og kulturelle utvikling vil klare å holde tritt med en så eksplosiv befolkningsvekst er praktisk talt lik null. Ifølge lektor ved Center for Afrika-studier Stig Jensen er f.eks. Nigeria allerede i dag ute av stand til å brødfø sin egen befolkning. Flere andre folkerike land, blant dem Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
Dette er altså ikke noen spådom fra en skummel, innvandringsfiendtlig klimafornekter, det er FNs egne prognoser.
For å vise omfanget vi snakker om her: Bare i Nigeria er antallet arbeidsledige 26 millioner, hvilket er flere enn alle borgerne i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island til sammen. Og det er i dag, ikke i 2050.
Problemet er allerede erkjent av egyptiske myndigheter, som omtaler sin egen enorme befolkningsvekst som en av «de to største truslene i Egypts historie» (den andre er terrorisme) og kjører kampanjen «To er nok» i håp om at folk skal få færre barn. I følge den egyptiske eksperten på folkevekst og emigrasjon Ayman Zohry er det nærmest uvesentlig hvem som styrer et land i møte med en slik befolkningsvekst. – Ingen kan løse dette. Vår infrastruktur kan ikke ta imot så mange mennesker, en million hvert halvår, økonomien er ikke sterk nok, folk blir arbeidsledige, sier han og legger til at veksten truer samfunnets stabilitet. Verre enda: han mener at problemene allerede er for store til at det er mulig å gjøre noe med dem. Befolkningsveksten betyr rett og slett at Egypt vil forbli fattig i uoverskuelig fremtid.
Forskning påviser – og afrikanske ledere er i motsetning til deres europeiske kollegaer fullstendig klar over det – at store antall unge, arbeidsløse menn kan føre til uroligheter og politisk ustabilitet i landene de oppholder seg i. Land som Nigeria har dermed en vital interesse av at spesielt unge menn utvandrer.
I følge klimaforskningen slipper også mennesker ut skadelig CO2, så selv om afrikanske land ligger nederst på skalaen i utslipp per person, vil bare det voksende antallet utgjøre en betydelig større mengde utslipp. Og det er de som fortsetter å bo der; stadig flere setter kursen for USA, Canada og Europa. I EU står innvandring fra Afrika og Asia for hele befolkningsveksten. Innvandring står også for nesten all befolkningsvekst i Norge og det har den gjort siden 2004.
Det medfører enorme spenninger, og har allerede vært en medvirkende årsak – hvis ikke hovedårsaken – til den voldsomme polariseringen og splittelsen både Europa og USA for tiden opplever, og som i stadig større grad gjør våre politiske ledere handlingslammet. Og de vil ikke bli mindre i årene som kommer. Helt uten klimaendringer som bakteppe har professor i antropologi og Afrika-ekspert Stephen Smith anslått at dagens 9 millioner afrikanere i Europa vil øke til mellom 150 og 200 millioner bare i løpet av de neste 29 år. Det samme gjorde tre av Europas ledende demografer – David Coleman, Poul Christian Matthiessen og Dick van de Kaa – i 2015, da de advarte om at den historisk høye tilstrømningen Europa til da hadde opplevd, bare ville være et «skvulp i forhold» til hva som vil komme fremover.
Eller for å si det med en av verdens ledende utviklingsøkonomer, direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling, FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene og professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet, Jeffrey Sachs – som oppfatter Afrikas demografiske utvikling som «voldsomt foruroligende» – ord: – Vi har bare sett begynnelsen. Ingen vet hva man skal gjøre med det, sier han og konstaterer at det har store omkostninger for europeiske velferdsstater å slippe inn migranter. I 2015 advarte han da også om at det er umulig å ha åpne grenser og opprettholde en generøs velferdsstat, samtidig som han advarte om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring.
Det er med andre ord ikke klimaendringer som er driveren bak den folkevandringen vi allerede har sett begynnelsen av, selv om klimaendringer kan/vil føre til en aksellering. Det vil igjen aksellere problemene i mottakerlandene, med økt befolkningsvekst, økte spenninger, økt kriminalitet, økte utgifter og sannsynligvis politisk og sosial ustabilitet.
I tillegg til disse spenningene, vet vi at slik innvandring allerede i dag koster enorme summer i året. I motsetning til hva MDG og andre klimaaktivister tror daler altså ikke penger ned fra himmelen, så hvis europeiske land skal legge ned økonomien sin, men bidra til bedrede økonomiske forhold i Afrika og Asia – som all moderne innvandringsforskning viser at øker utvandringen rett og slett fordi flere får råd til det – og samtidig bruke massive summer på å håndtere dagens innvandring og diverse klimatiltak, ja, så vil pengebingen fort gå tom. Og hva da? Vel, det blir ikke mange kostbare klimaprosjekter, nye vindmølleparker, el-sparkesykler, utekontor og grønne prestisjebygg av det, i hvert fall. I tillegg vil man måtte kjempe med økende indre spenninger på hjemmebane og splittede nasjoner er ikke kjent for handlekraft i noen som helst spørsmål.
Lund siterer forskningssjef ved NUPI Ole Jacob Sending og politisk rådgiver for Arbeiderpartiet, tidligere kommentator i Aftenposten og Støreskald Thomas Boe Hornburg på at «den viktigste prioriteringen i norsk utenrikspolitikk bør være å hindre dramatiske klimaendringer, fordi det vil undergrave norsk velstand, sikkerhet og internasjonal stabilitet». Det trenger vi faktisk ikke klimaendringer til, for befolkningsveksten på særlig det afrikanske kontinentet og en rekke andre fattige og/eller ustabile land er allerede i ferd med å gjøre det. Og mediene og de fleste miljøaktivister holder helt tett om det, mens de bedriver høylytt aktivisme for å gjøre Europa og USA like fattige og ustabile. Som om det vil hjelpe noen i tiden som kommer.
Mediene skriver gjerne om skrullete miljøaktivister som oppfordrer europeere og amerikanere til ikke å få barn for å redde kloden fra en snarlig klimadommedag – og noen tilsvarende skrullete kjendiser følger etter eget sigende rådet – men de våger aldri å sende den samme meldingen over eteren til Afrika og Asia. Hvorfor ikke, mon tro?
Så man må bare beklage; Greta Thunbergs rasende tårer og hennes aggressive støtters angrep på alle som stiller seg det minste kritisk, gjør ganske enkelt ikke inntrykk. Så lenge ikke den selvforskyldte, eksistensielle trusselen befolkningsveksten i Afrika og Asia utgjør der den finner sted og dermed for resten av verden, blir adressert og ingen løsninger foreslått – i det minste ved offisielt påtrykk på disse landene om å bedrive en ansvarlig familiepolitikk, fulgt av pisk og gulrot i form av bistandsmidler – tror jeg rett og slett ikke på at klimaengasjementet deres er ekte eller i det hele tatt handler om klima. Tar man ikke befolkningseksplosjonen med i regnestykket og peker på den som den alvorlige, destabiliserende og klimaskadelige faktoren den faktisk er, så har man en annen agenda.
Og det gjelder tydeligvis også Aftenpostens Joacim Lund.
Synes du at befolkningseksplosjonen og dens betydning for verdens politiske/sosiale stabilitet og klima blir underdekket og underkommunisert av den politiske ledelsen, etablerte medier og klimabevegelsen? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.