Åh, takk og pris! Så kom det da noen på banen i tolvte time for å opprettholde den tradisjonen vi alle er blitt så glade i: en vaskeekte Multikulturist som benytter mai-dagene til å kaste sin inkluderende stråleglans over Furet Værbitts hus og hytter, hovedsakelig ved å rakke ned på den øvrige befolkningen og gjøre 17. mai og dens tradisjoner til et spørsmål om integreringspolitikk.
Og godt er det, for hvordan skulle vi vel holde ut den uutholdelig kjedelige, ekskluderende opptakten til 17. mai uten dem?
– Det er et paradoks at bunaden har blitt et statusplagg som ekskluderer de med mindre inntekt og flerkulturell bakgrunn, vræler lektor i Oslo-skolen Kristin Ask, som føler at folk bare går i bunad for å vise hvor mye penger de har.
Lektorens logikk er upåklagelig:
I dag har bunaden paradoksalt nok blitt et statusplagg. Den har blitt allemannseie.
Du har kanskje hittil trodd at et statusplagg per definisjon betyr at det ikke er allemannseie, men nå ser du forhåpentligvis hvor dum du faktisk er.
Ask setter også fingeren på springende punkt: Hijab er mer i tråd med bekledningen på 1700- og 1800-tallet enn Ray-Ban-briller, fastslår hun. Æsj, jeg visste at jeg burde gått for Gucci fremfor Ray-Ban, altså! Men det religionspolitiske plagget hijab hører helt klart med til bunad, for alle burde jo vite at norske kvinnfolk og barn løp rundt med kone- og/eller bunadskaut på 1700- og 1800-tallet for å utstille sine innerste religiøse og politiske overbevisninger for hele verden, samtidig som de beskyttet seg mot menns blikk og seksuell objektivisering? Det faktum at Asks fantasier om at motivasjonen bak skaut og hijab er identisk motbevises av at unge, gifteklare kvinner nettopp ikke brukte hodebekledning av noen art, tror jeg vi hopper over i denne omgangen.
Uansett; at folk reagerer på sammenblandingen av bunad og et svært kontroversielt religionspolitisk, kvinneundertrykkende plagg viser bare at nordmenn generelt og bunadsentusiaster spesielt er rasister. Eller for å si det med Asks bevingede ord:
Det var tydelig at bunad er forbeholdt gode, hvite nordmenn.
Jasså, var det? Eksempelet Ask viser til er Sahfana M. Ali, som i 2016 fikk sydd en egendesignet hijab til bunad og landets kommentarfelt gikk bananas. Det er riktig at det ble skrevet mye både på og (langt) over kanten. Det var vel også hensikten, så Ali og støtter fikk full pott. Men oppsto bråket fordi Ali ikke er en «god, hvit nordmann», slik Ask påstår? Neppe. I 2018 viste NRK et innslag om den syriske flyktningen Adam Dean, som hadde sydd sin egen sunnfjordbunad. Innslaget gikk sin seiersgang på sosiale medier, og til tross for at Dean ikke er en «god, hvit nordmann» i hudfargeopptatte Asks øyne, skulle du lete godt for å finne noen negative kommentarer. Med mindre du tilbringer for mye tid på nazistiske nettsider, og de aller fleste «gode, hvite nordmenn» gjør ikke det, var mottagelsen praktisk talt utelukkende positiv. Men den historien passer vel ikke så godt inn i Asks eventyrfortelling.
Og apropos eventyr, så følger Ask slavisk tradisjonen ved å påpeke at det hennes nasjonalistiske landsmenn (og -kvinner) åpenbart tror at er norsk kulturarv egentlig er en multikulturell kulturarv:
Men bunaden var i utgangspunktet ikke typisk for nordmenn. Asbjørnsen og Moe og Ivar Aasen var ikke de eneste som forsøkte å samle det de mente var typisk for sin nasjon da de gikk land og strand rundt for å samle eventyr og dialekter. Asbjørnsen og Moe var «copykatter» av brødrene Grimm fra Tyskland. Inspirasjonen fant de hos den tyske filosofen Herder. Jakten på det typiske for sin nasjon var en viktig del av nasjonalismebevegelsen over hele Sentral-Europa. Det var først på slutten av 1800-tallet at overklassen fattet interesse for bondens klesdrakt.
Fanken også! Og så vi som alltid har trodd at absolutt alt i det hittil kjente univers er norske – og bare norske – oppfinnelser? For eksempel vet vel alle at strykejernet og Iphone ble oppfunnet av Sigrid Sigridsdatter fra Stiklestad? Hun hadde aner helt tilbake til Håkon Jarl, og takket være blodskam var denne slekten så norsk som den kunne få blitt. Bunader og gitarer er også helt, helt ultranorsk; oppfunnet og tolket på gården Urenlurenhimmelturen, der man i likhet med Sigridsdatters familie – i minst 18 generasjoner – praktiserte omfattende innavl for å holde gitarstrenger og bunader rene for påvirkninger som ikke var bunnsolid norske. Som ekstrabeskyttelse av det norske ble omreisende kramkarer skutt på stedet. Med kuler og krutt, ein heilnorsk oppfinnelse det med.
Snorre Sturlason må forresten ha vært full slik han vrøvlet om 1000-tallets vikinger som stadig dro på tokt nedover i Europa. I følge Snorre skal en av dem visstnok ha oppholdt seg lenge i Miklagard [en middels stor by på Grønland et sted. Min anm.], men hadde sikkert ikke med seg noe hjem derfra som kunne påvirke norsk kultur. Så i likhet med en hel haug av andre historieskrivere som forteller om kosmopolitiske nordmenn på russetur i utlandet, tar antagelig Snorre feil. De førstnevnte kan dog unnskyldes – de var tross alt utlendinger. Ikke som Snorre som var fra Valdres! Ingen lot seg påvirke av utenlandske klesmoter eller tok med seg mønstrede stoffruller hjem til kvinnene på gården. Særlig ikke hvis det var blomstermønster, for da var blomstene neppe norske og nordmenn ville som vi vet bare ha det de kjente til fra før: Bjørketrær og blåveis.
Heldigvis står folkeopplysere som Ask i kø her til lands, og i 2009 het 17.maifolkeopplyser-utgaven Gaute Jacobsen. Han var dokumentasjonsavdelingen på Maihaugen og som sådan påtok han seg det sisofysiske [norsk filosof fra Bergen, død år 1350 før Kristus. Min anm.] arbeidet med å gjøre opp med denne svært utbredte, trangsynte norske forestillingen om at alt i Norge har oppstått i Norge. Dette er nemlig bare en nasjonalromantisk myte oppfunnet av Frp og Frithjof Nansen i 1763. Det var omtrent på den tiden «Brudeferden i Hardanger» ble malt av Edvard Munch, noe alle vet at er en innmari autentisk gjengivelse av en ekte brudeferd. Slett ikke som de fyllekalasene vi ellers hører om og som skal være en følge av den norske oppfinnelsen alkohol. Derfor skred herr dokumentasjonsavdelingslederen til verket med et like subtilt som banebrytende påfunn: Å kaste gitarer, bunader med silkedamask (et stoff med opprinnelse i – grøss og gru! – Syria), et skrin med løvsagdekor – hva nå det er for noe – fra tidlig på 1800-tall og fortidas strykejern, et mangletre med akantusdekor, i en helnorsk søppelcontainer på folkemuseumet på Maihaugen.
Men så var det dette med pengene igjen, da. Skal vi tro Ask, er det mange som bruker dette statusallemannseie-plagget for å vise hvor mye penger de har: – Bunad handler ikke lenger om hvor du er fra og hvilken tilknytning du har, men hvilke økonomisk tilhørighet du har eller hvilken klasse du tilhører, konstaterer hun.
Rekk opp hånden hvis du drar på seg bunaden din på 17. mai og faktisk tenker «Ah, herlig! Nå får jeg endelig vist naboene – i alle fall de som ikke allerede har skjønt det utfra yrket, boligadressen, ferievanene eller bilen min – at jeg tjener 1,5 millioner kroner i året og har noen sparepenger på kistebunnen!
Men ja, bunad er utvilsomt dyrt. Det er imidlertid en vedtatt norsk verdi å være opptatt av at arbeidsfolk skal ha rimelige lønnsvilkår. Bunad er dyrt i innkjøp, men de som lager dem har omtrent like bra – for å si det høflig – timebetalt som barnearbeidere i Bangladesh. Og så er det vel ikke sånn at man er nødt og tvunget til å å kjøpe bunad i landets dyreste bunadsforretninger? Med tanke på arbeidsvilkårene og lønnen, finnes det fremdeles mange andre bunadstilvirkere her til lands og som slett ikke tar like mye betalt som f.eks. Husfliden. Det er fort gjort å mistenke at store deler av den norske bundadsproduksjonen ville vært død hvis det ikke var for uføretrygdsordningen, for med mindre man driver stort kan man ikke leve av det i dagens angivelig søkkrike Norge.
I tillegg er bunad en engangsutgift. Husstandens barn trenger selskapskjoler, skoleballkjoler og ditto dresser gjennom årenes løp, og det er ikke gratis det heller. Selskapsantrekk til mor og far koster også, og både barn, unge og voksnes garderobe har det til felles at den må fornyes eller byttes ut med jevne mellomrom. Det samme gjelder tilbehøret. Hva bunad gjelder, så har de aller fleste en minstestandard av utstyr som søljer, beltespenner og diverse som du «må ha», men alt annet kan man kjøpe eller ønske seg senere hvis man skulle ha noe behov for det. Og er bunaden skikkelig sydd i ordentlige materialer, har du den resten av livet, for ikke å nevne at de neste to-tre generasjoner vil nyte godt av den. Bunad er således en langt bedre investering enn fire ballkjoler. Personlig har jeg ikke kjøpt en selskapskjole på snart 25 år; vår voksne datter har ikke kjøpt noen siden konfirmasjonsbunaden var ferdig sydd.
For ordens skyld: Jeg har det som på folkemunne har fått klengenavnet «Oslo 3-bunad» (bildet, i tegneserieversjon) fordi den er populær på beste vestkant, svært kostbar som den er hvis du kjøper den fullt utstyrt med den heller vulgære mengden sølv som Telemarksbunadene er kjent for. Selv fikk jeg bunadsmaterialet i morgengave av herr Østlie, og den ble brodert av min tante som var fra Øst-Telemark og jobbet som bunadstilvirker med akkurat denne varianten som spesiale. Det tok mange år å få den ferdig og å skaffe det tilbehøret jeg ønsket meg, for i likhet med folk flest hadde og har jeg ikke råd til å kjøpe bunad fiks ferdig med alt ekstrautstyr på Husfliden.
Så om noen ser meg i den bunaden og øyeblikkelig tenker at jeg er rik, vel, så lar de seg i likhet med Ask bare lede av egne fordommer og hvis problem er nå egentlig det? Ikke mitt, i alle fall.
Det samme gjelder de som bruker såkalte «kinabunader» eller festdrakter fra Obs, som Ask så foraktelig kaller det. Nei, det er ikke bunader, for det er visse kriterier som må oppfylles for at det skal være en bunad. Men draktene er ikke desto mindre pene – selv de fra Obs – så hvorfor skulle hva andre mener bry de som har dem? Hvorfor føler personer som Kristin Ask at det er et slags offentlig anliggende at noen ikke liker det andre har på seg? Det spiller da – bør i alle fall ikke – ingen rolle for dem som har dem og liker dem? Eller har vi, slik Ask impliserer, virkelig blitt så infantile her til lands at voksne folk faktisk forventer eller føler at de har krav på at alle andre skal like selskapskjolen eller dressen de har kjøpt?
Vi får håpe det ikke er tilfelle, for i motsatt fall har vi faktisk et problem: vi har gått fra å være et land til å bli en barnehage.
Men nasjonalister som uheldigvis har bunad kan likevel passere Asks bunadsreglement, da. Det er nemlig intensjonene dine som avgjør om bunadsbruken din er innafor eller uttafor:
For det er ikke mønsteret på beltestakken eller hvem som har sydd broderiene på forkle som avgjør tilhørighet, men intensjonen bak bekledningen av bunaden og drakten.
Jeg vil påstå at hun som bærer bunaden fordi det er et statusplagg og for å vise sin økonomiske evne, er mindre tro mot norske verdier enn han som ikler seg festdrakt fra Obos fordi han ønsker å være del av fellesskapet.
Da gjenstår det nok bare for staten opprette en intensjonskommisjon som kan utrede bunadfolkets innerste følelsesliv og tanker, og deretter avgjøre om bruken er tråd med lektor Asks retningslinjer.
Bunads- og intensjonspolitiet ser deg nok!
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no på Vipps 918 18 142 eller PayPal.