Fortsettelse fra del 1. Presidentvalget i USA er enda ikke avgjort, men det som er sikkert, er at den politiske, kulturelle og mediale eliten og andre ønskedrømmere har tapt: det ble ikke det valgskredet de håpet på – og derfor fremstilte som nærmest uungåelig – og det ble ingen bølge mot populisme/trumpisme. Uansett hvem som vinner valget er landet delt nesten nøyaktig på midten.
Men til tross for at en nesten samlet elite og presse har hatet Trump så godt og skingrende de har kunnet, har de hatt lite å tilby når det gjelder å forklare ham på rasjonelt vis. Det later til at de alle er enige om at USA befinner seg i en krise, men spør noen av dem seg hvorfor? De later også alle til å være enige om at USA er dypt splittet, men spør og forklarer noen av dem hvorfor utover «fordi Donald Trump er så fæl»?
Utfra det tiltagende hysteriet rundt Trump skulle man nesten tro at det er han som er årsaken, men det er han ikke; han er bare et symptom. Det er noen helt andre som har lagt grunnlaget for voldsomme splittelsen som har vokst frem i både USA og Europa. Og det er globalismens tilhengere. Den tjener og har tjent en liten, priviligert del av samfunnet, mens praktisk talt alle andre har fått det verre. At eliten og pressen ikke ser eller skjønner dette er utenkelig, men grunnlaget for splittelsen har tjent deres egne interesser, og derfor velger man å enten overse dette aspektet eller man plasserer skylden på den delen av samfunnet som bare har tapt på den og deres talspersoner.
Man kaller det populisme, som man for anledningen har gjort til et skjellsord. Bare det sier jo en hel del om en klasse som mener de er berettiget til å regjere uten innblanding fra ordinære borgere. Men demokratiet hviler på folkets vilje: den politiske ledelsen, den øvrige eliten og media skal egentlig være folkets tjenere – ikke dets herskere. Likevel har vi altså fått en politisk, økonomisk, kulturell og medial elite som behandler hjemlandene sine som var det deres private hertugdømme som de kan skalte og valte med som de vil. Det blir bråk av slikt.
Dagens elite oppfører seg som gamle dagers aristokrater, og fører en politikk det bare er de selv som tjener på. Det er f.eks. ikke uten grunn at toppene i EU stadig oftere benevnes som «eurokrater». De skalter og valter med Europa og blander seg støtt inn i suverene staters indre anliggender, men tåler ikke kritikk, som de enten avfeier blankt med at det er alle andre det er noe galt med, med vanvittige påstander som å sammenligne Storbritannia med militærjuntaen som regjerte i Hellas eller de svarer ikke. Man tar ikke kritikk, takk! Andre måter å holde folket unna og seg selv urørlige på, er den økende juridiske aktivismen som innebærer å rettsliggjøre politiske spørsmål og dermed unndra dem demokratisk debatt og kontroll. Dette er blant annet synlig i EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen, som stille og umerkelig har utvidet sin maktsfære til at de nå kan bruke sine egne tolkninger av Den europeiske menneskerettighetserklæringen til å gripe direkte inn overfor suverene lands lovgivende forsamling. De folkevalgtes demokratiske makt blir således overført til ikke-valgte dommere. I USA har høyesterett gjennomgått samme utvikling i en årrekke. Den danske jusprofessoren Eva Smith advarte allerede i 2001 mot utviklingen og sammenlignet EMDs juridiske aktivisme med et opplyst enevelde. Det passer som hånd i hanske med en priviligert klasse som mener det er deres – og bare deres – rett å herske.
I realiteten er den nye eliten verre enn det gamle aristokratiet. Her er det på sin plass å nevne de få hederlige unntakene som har kommet på trykk i norske Trump-hatende medier. Denne gangen er det Aftenposten via USA-korrespondent Øystein Kløvstad Langberg, som tar opp klassekonflikten som herjer USA (og Europa).
Kløvberg peker på journalist og forfatter Thomas Frank, som rett før valget i USA «anklaget det demokratiske partiet for å ha blitt overtatt av en selvtilfreds elite som kun hadde ett svar på komplekse politiske spørsmål: «Ta høyere utdanning. Bli som oss.»» Han mener at kjerneproblemet er tanken meritokrati. Den britiske sosiologen Michael Young advarte mot dette allerede i 1958, da han spådde at den nye overklassen «ville bli enda mer arrogant enn det gamle aristokratiet. For i motsetning til dem som var født inn i rikdom og status, ville utdanningseliten også være hellig overbevist om at de fortjente privilegiene sine». Thomas Frank er enig:
– Høyere utdanning er blitt den eneste veien til sosial respekt og status. Og de som har jobbet hardt på universitetet, føler at de fortjener alt de har oppnådd. Da er det lett å begynne å se ned på dem som ikke har klart det, mener Frank. Det samme mener den verdenskjente Harvard-professoren Michael Sandel, skriver Aftenposten. Han tror at deler av USAs samfunnselite fremdeles ikke forstår hva som skjedde da Trump ble valgt i 2016. Sandel fastslår også at «forakt for de lavt utdannede er den siste akseptable fordommen».
Et annet interessant poeng fra Sandel er at forskning fra både USA og Europa viser at høyt utdannede har mer negative holdninger til lavt utdannede enn de har til andre «svake grupper» som muslimer, fattige eller fysisk handicappede som f.eks. blinde.
Det vil faktisk si at de er negativt innstilt til majoriteten av sin egen befolkning. De samme menneskene, med staten på slep, har da også i en årrekke snakket ned ærlige yrkesarbeidere som rørleggere, murere, snekkere og så videre som et hvert samfunn har langt større behov for enn en overflod av statsvitere, kreative ledere, medievitere og coacher og alt hva moderne universitetsutdannelse ellers klekker ut av tullejobber. I tillegg har de teoretisert en rekke fagutdannelser, som om det hjelper for en skoletrøtt ung mann som gjerne vil bli bilmekaniker eller transportarbeider. Lista har dermed blitt høy; for høy for noen og mang en ungdom som kunne ha fått en yrkesutdannelse, forsørget seg selv og gjort en god samfunnsinnsats, har istedet endt i klientklassen. Det er svært uheldig for samfunnet som sådan, men ikke for den utvidede venstresiden – som idag åpenbart inkluderer partier som Høyre – som skaffer seg stemmer med et vedvarende overforbruk av felleskassa. Det sier seg selv at få om noen som er avhengig av statlige ytelser stemmer på partier som går til valg på nødvendige innstramninger, og fristelsen er selvfølgelig blitt for stor for opportunistiske politikere til ikke å utnytte dette. De kjøper seg med andre ord stemmer for andres menneskers penger.
Denne inngrodde og økende forakten gjør den nærmest unisone, ukritiske begeistringen for globalisme og påfølgende innvandring i den politiske, kulturelle og mediale eliten langt mer forståelig. Det samme gjør den forbløffende hangen til å påføre sine egne lands befolkning skyld og skam for omtrent alt som er vondt og leit her på jorden – og alt som har vært av vondt og leit i hele menneskehetens historie. Vi, hvis kultur har frembrakt klodens mest vellykkede samfunn, skal skamme oss for hudfargen vår, som angivelig gjør oss «priviligerte» hva enten du er uteligger eller bankdirektør, for vår historie og for våre daglige liv. Vi er ikke genererøse nok. Vi skal skamme oss dypt for hvem og hva vi er i våre egne hjemland, som vi i praksis bør gi bort til resten av verdens befolkning. Det er naturligvis det rene vrøvl – med mindre man er oppriktig kristen og tror på arvesynden. I realieten er det bare en liten, men høylytt klikk som opererer med disse «teoriene», men de er innflytelsesrike i akademia og har i stor grad befestet seg på våre skattefinansierte utdannelsesinstitusjoner. Og derfra sprer det seg i det øvrige samfunnet, takket være en medløpende presse som for det første er relativt ukritiske og agerer som mikrofonstativ – de kjemper jo for en god sak, må vite – og for det andre gir dem langt mer omtale enn antallet deres tilsier.
Og artig nok: dette er de ansatt i heltidsstillinger for å gjøre – de gjør deg i realiteten til narr for dine penger. Ikke bare det, men de får lov til å indoktrinere ungene dine under obligatorisk skolegang også og i statsfinansierte institusjoner. Nå er det jo slik at man ikke kan skape klienter av alle, men til gjengjeld kan man skape en klientmentalitet, og der har den politiske, akademiske og mediale klassen stått først i køen for å innbille den oppvoksende slekt at vi har gratis helsetjenester og gratis utdannelse. Men det har vi slett ikke: det er alt annet. Begge deler koster samfunnet en formue, både i materielle og menneskelige ressurser. Resultatet er en hel generasjon som tror at tilværelsen er en gratis lunsj, og da får du også unge voksne som først går på grottefest til tross for iverksatte smitteverntiltak – som også koster samfunnet en formue – under en pandemi og så sutrer dagen etter fordi de ikke umiddelbart får covid-tester og øyeblikkelig helsehjelp. De lærer åpenbart såpass lite på skolen at de attpåtil er dumme nok til å gå til pressen for å stille dumskapen sin til allmenn beskuelse. Og de skjønner det ikke en gang selv.
Men dette siste er mest å føye skam til skade. For verre er det at den innflytelsesrik klikken har tatt seg retten til å bestemme hva vi kan si og ikke, hva som kan diskuteres og ikke og å avgjøre hva som er «innenfor og utenfor» i offentlig debatt. Disse har i alle år fått ubetinget støtte fra den samme samfunnseliten som har tjent og tjener godt på at denne klikkens synspunkter er enten dominerende eller enerådende. Det handler i stor grad om innvandring og radikale demografiske endringer.
Det finnes de som er så villet virkelighetsfjerne at de fremdeles hevder at innvandring er et utbetinget og lønnsomt gode, men innvandring fra særlig Afrika og islambeltet i Asia er og blir en enorm utgift og den har hatt store negative sosiale konsekvenser i Europa. Bildet er det nøyaktig det samme i USA, selv om den største innvandringen der kommer fra Latin-Amerika, spesielt Mexico.
Denne innvandringen tjener selvfølgelig innvandrerne selv og migrantlandene, og den er og har vært særdeles fordelaktig for eliten. De som innvandrer disse landene er i overveiende grad uutdannet og ufaglært. De kommer til et Europa som allerede har over 23 millioner arbeidsledige og til et USA som har rundt 42 millioner arbeidsledige.
Kombinert med en globalisering som favoriserer næringslivet og stimulerer dem til å flytte arbeidsplasser utenlands samtidig som man tillater en innvandring som fører til lønnspress og dermed lavere lønninger til den arbeidsstyrken som allerede finnes i landet og det faktum at ufaglærte arbeidsplasser blir færre som følge av teknologisering, og du har skapt en perfekt storm for arbeiderklassen og lavere middelklasse. Klassen på toppen, de høytlønnede og høyt utdannede, skummer all fløten: Innvandring av ufaglært arbeidskraft truer ikke deres arbeidsplasser, men de får billigere varer og tjenester. Billigere el-biler, iPhoner og andre moteriktige dippedutter fordi de blir produsert utenlands, samt billigere vaskehjelper, barnepassere og plenklippere.
I kjølvannet av slik innvandring følger kriminalitet, også voldelig, for når det ikke finnes jobber eller lønnen er for lav til å leve av, havner både innvandrere og innfødte lettere i kriminalitet. I tillegg kommer en andel av innvandrerne – for myndighetene har null kontroll på hvem som kommer – rett og slett for å bedrive kriminalitet. Og hvor bosetter de seg? I arbeiderklassens og lavere middelklassens boligstrøk, som i mange tilfeller blir utrygge og/eller forvandlet til ugjenkjennelighet. De blir regelrett fremmedgjort i sitt eget hjemland. De får med andre ord alle de negative konsekvensene av en omfattende innvandring i fanget; den klassen som er pådrivere for innvandringen fordi de skummer fløten av den, får absolutt ingen av dem
Den samme klassen har i nærmere 40 år nektet å foreta seg noe som helst med den innvandringen, til tross for at det aldri har vært noe flertall for å iverksette eller opprettholde noen masseinnvandring. Men pådriverne har i alle år hevdet at den bare er positiv og lønnsom. For deres egen lille del er det sant, men ikke for den overveiende majoriteten. Det har nok ant dem, for de samme har i like mange år nektet å forske på de negative konsekvensene, og ikke ville man diskutere dem heller. Pressen har hele tiden hatt rollen som portvoktere til den offentlige debatten. De har hatt liten eller ingen fokus på de negative konsekvensene og særlig ikke på hvordan disse har påvirket ordinære borgeres liv. Løgnene lønnsomhet fikk passere i stillhet til de ble en etablert sannhet. Når de negative konskvensene ble så synlige at de ikke lenger kunne fornektes, hadde eliten innført nye språkkoder om hva som var tillatt å si og ikke minst hvordan, såkalt politisk korrekthet. Pressen fulgte på. Kritikere kunne varte opp med eviglange artikler fullspekket med fakta, men istedet for en debatt om sakskomplekset, endte man opp med en rasende debatt – for ikke å snakke om utskjelling og groteske beskyldninger – fordi man hadde brukt et feil ord eller to.
Den språklige hersketeknikken tjener hovedsakelig eliten og aktivistene deres, som fra denne posisjonen har kunnet dominere det offentlige ordskiftet og samtidig skjerme seg selv fra kritikk. Kritikere har blitt utdefinert som rasister, nasjonalister og whatever. Men selv ikke dette vil de vedkjenne seg; istedet heter det at politiske korrekt språkbruk tjener «svake grupper». Det er imidlertid et faktum at selv ikke svake grupper er utpreget begeistret for språkkoder: Istedet mener de at det er et stort samfunnsproblem.
En undersøkelse mener at hele 80 prosent av den amerikanske befolkningen opplever politisk korrekthet som et problem. Av de unge mener 74 prosent mellom alderen 24 til 29 det samme, i aldersgruppen under 24 er det 79 prosent. Hvite – som idag får skylden for det meste – er mindre tilbøyelige til å mene at politisk korrekthet er problematisk. Til gjengjeld mener 75 prosent av afrikansk-amerikanerne, 82 prosent av den asiatiske befolkningen, 87 prosent av latin-amerikanere og 88 prosent innfødte amerikanere (indiandere) i USA at det er et problem.
Og det er kanskje ikke så rart, for når disse gruppenes største problemer er fattigdom og utrygghet i hverdagslivet pga kriminalitet, må det oppleves som noe spesielt at gruppen på toppen er besatt av ordbruk og langt mer opptatt av hvordan man omtaler problemene fremfor å bekjempe dem.
Men selvfølgelig; ingen normale mennesker, enten de er svarte, grønne, brune, hvite, lysebrune, rosa eller blå, kan jo finne på å kritisere en klasse som koser seg på toppen av kransekaka og utelukkende fører en politikk som garanterer dem evig opphold der, så kritikk må skyldes rasisme eller høyreekstremisme eller noe annet ubehagelig.
Det kan imidlertid synes som om det er den politiske, akademiske og mediale eliten selv som sliter med noen ufjelge holdninger til innvandrere: man går uten videre utfra at de ønsker mer innvandring velkommen og derfor fremstiller de alltid politikere som ønsker innstramninger eller vår venn Donald Trump som rasister og gjerne også velgerne deres som det samme. En exitpoll rett før valget viser derimot at der støtten til Trump fra hvite menn har sunket, har den økt blant svarte menn og kvinner, latinamerikanske menn og kvinner samt andre minoritetsgrupper.
Hva tror eliten egentlig at det kommer av? Alle skjønner – eller burde i hvert fall skjønne – at det skjer på fullstendig rasjonelt grunnlag: de er disse gruppene som ender med å konkurrere med, bli skjøvet ut til fordel for eller får lønnen sin nedsatt pga økt eller opprettholdt innvandringsnivå, samtidig som boligprisene stiger på grunn av økt etterspørsel og arbeidsplassene blir færre. Det er disse gruppenes nabolag som blir mindre trygge på grunn av økt kriminaliet. Og det er disse gruppene som må konkurrere om de samme velferdsordningene og øvrige goder som f.eks. boliger og helsetjenester. Skulle de ønske mer innvandring bare fordi de deler hudfarge eller opprinnelsesland med noen av de som kommer? Det ser ikke bedre ut enn at eliten mener det. Derfor blir da også innvandrere som stemmer feil støtt og stadig fremstilt som noen slags raseforrædere og kalt for rasistiske skjellsord som f.eks. «onkel Tom» eller «kokosnøtt (brun utenpå, hvit inni» fra antirasistisk hold. Hykleriet hyler til himmels.
Nå skal det sies at The Donald har foretatt seg mindre med saken enn han lovet ved forrige valg, men det er ikke bare hans feil. Ved den minste antydning til innstramninger går resten av eliten i selvsving, pressen går bananas og høyesterett bekjemper enhvert nye lovforslag så godt de kan. Men Trump sa i alle fall at han aktet å foreta seg noe, med Demokratene og Biden vet folk at de får det motsatte. Mer innvandring, med flere rettigheter som den innfødte – som altså inkluderer innvandrere som allerede har kommet – befolkningen må betale for.
Men selvfølgelig: skal vi følge tankegangen til de rasistiske antirasistene i politikken, pressen, organisasjonslivet og akademia burde de altså stemme for alle mulige forverrede livsvilkår for dem selv fordi at hudfarge!
Det kan vel også tenkes at stadig flere oppdager at dersom Demokratene får viljen sin og opprettholder dagens innvandringsnivå, vil inbyggernei mange stater snart ikke ha noe valg i det hele tatt: de vil i realiteten blir ettparti-stater på grunn av irreversible demografiske endringer. Dit er for øvrig en rekke europeiske storbyer også på vei, blant dem Oslo. For det er et faktum at selv om en stadig større andel av innvandrere stemmer borgerlig – eller det som fremstår som borgerlig; under Erna Solberg er Høyre bare høyre i navnet – stemmer en overveiende majoritet på venstresiden. Det er ikke så rart det heller, for mange er avhengig av velferdsordninger og nær sagt alle er rasjonelle nok til å stemme på det/de partiene som gir mest utelling. I Norge viser en rapport fra Statistisk sentralbyrå om valgadferd i 2017 at over 70 prosent ikke-vestlige innvandrere stemmer på venstresidens partier. For å si det på en stygg måte, så importerer den innvandringsvennlige venstresiden stemmekveg og de gjør det for dine penger.
Selv norske aviskommentatorer er fullt klar over dette. De skriver til og med om det, men tilsynelatende helt uten å ta det med i betraktningen eller stille seg spørsmål om hva denne utviklingen har å si for vanlige folk og stemmeavgivingen deres. Fra Aftenpostens Christina Pletten [mine uth.]:
Det republikanske partiet er i en eksistensiell kamp mot fremtiden. De har gjort det til en strategi å gjøre det vanskelig å stemme. Dette begynte lenge før Donald Trump, og skyldes demografiske endringer i befolkningen. Minoritetsbefolkningen vokser hurtig i mange viktige delstater, som Texas. De stemmer i mye større grad på det demokratiske partiet.
Dagbladets Morten Strand igjen:
Donald Trump ser ut til å beholde den store staten Texas. Det var ventet, selv om Biden hadde håp om å ta den. Demografiske endringer med stor innvandring fra Mexico, er i demokratenes favør, men det ser ikke ut til at Texas blir demokratisk i denne omgang.
Ordinære borgere – altså inkl. innvandrere – får landene sine forvandlet til ugjenkjennelighet, hverdagslivene og livsvilkårene sine forandret til negative i et forferdende tempo. De blir fremmedgjort i sine egne byer og nabolag, og som ekstrabonus må de konkurrere om stadig færre arbeidsplasser, boliger, helsetjenester og blir utsatt for økt lønnspress/nedsatt lønn og økt kriminalitet. Samtidig blir de gjort til narr av en totalt ansvarsløs, egennyttig elite som ikke bare gir fullstendig blaffen i dem, men føyer skam til skade mens de selv velter seg i alle fordelene den samme innvandringen gir dem og ingen andre.
Legg til at dagens elite i likhet med Frankrikes L’ancien régime er totalt ansvarsløs og uten evne til å ta kritikk eller korrigere kursen etter forholdene på bakken. Men i motsetning til Marie Antoinette ber de ikke folket spise kake, da – det skal de jo ha – men det skyldes ingen form for skamvett, bare at de har til hensikt å spise alle kakene selv.
Men folket må jo ha noe å spise, så mens de selv spiser kake, har de gitt folket en nyrasistisk identitetspolitikk å tygge på. Identitetspolitikkens kjerne er å dele opp folket etter gruppetilhørighet, hovedsakelig etter hudfarge, gi disse visse karakteristika og så sette dem opp mot hverandre. Svarte kan ikke forstå hvite og hvite kan ikke forstå svarte, men er i evig opposisjon (med mindre de hvite underkaster seg elitens nye motedille). Svarte og andre fargede minoriteter er undertrykket, underpriviligerte og gode; hvite er undertrykkende, overpriviligerte og onde. Det finnes absolutt ikke noe mer splittende og polariserende fenomen i dagens vestlige verden. Men den politiske, akademiske og mediale eliten står nå så fjernt fra vanlige folks tilværelse at de ikke en gang greier å se sin egen medvirkning til splittelsen og polariseringen – og langt mindre ta ansvar for sin egen rolle. Kort sagt: alt er alltid alle andres skyld. Så ikke bare blir majoriteten i USA og Europa utsatt for en rekke urimeligheter og forverrede livsvilkår, de får skylden splittelsen og polariseringen som uvegerlig har fulgt i tillegg. Idiotene har jo tillatt seg å protestere på elitens ekstraordinært usosiale politikk – hvem tror de at de er?!
Og den eneste som hittil har stått opp for dem, tross alt, og sagt hva han mener om denne eliten, det er altså en mann som daglig blir beskrevet som narsissist, fascist, autoritær, rasist, gal, farlig, en trussel mot demokratiet og verdensfreden og så videre og så videre – bare fantasien setter grenser.
Vi i Europa skal imidlertid ikke ta så alt for lett på utviklingen i USA, for vi er på god vei dit selv. Og siden våre egne eliter ingenting har lært og heller virker fast bestemt på stø kurs dit, skal vi vel bare prise oss lykkelige hvis vi ikke ender opp med noe verre enn en Donald Trump.