Presidentvalget i USA er enda ikke avgjort, men det som er sikkert, er at den politiske, kulturelle og mediale eliten og andre ønskedrømmere har tapt: det ble ikke det valgskredet de håpet på – og derfor fremstilte som nærmest uungåelig – og det ble ingen bølge mot populisme/trumpisme. Landet er nesten nøyaktig delt på midten.
Når man på de kanter tenker etter – hvis man altså gidder å tenke etter på de kanter – er det faktisk litt av en bragd, tatt i betraktning de endeløse, tiltagende hysteriske avisoppslagene og TV-innslagene med beskyldninger om nazisme, rasisme, voldelige tilbøyeligheter, løgnaktighet og gud vet hva om Trump de samme mediene har vartet oss opp med daglig i fire år nå.
Med noen svært få unntak har nemlig Det kongelige verdensborgerkommentariat marsjert i én takt og hatet Donald Trump av et godt hjerte i fire år og det har deres dekning av både presidenten og årets valgkamp båret sterkt preg av. Norske medier har ikke vært noe unntak, og det har til tider vært vanskelig å skille dekningen og kommentarene deres fra Joe Bidens valgkampmaskin.
Det har avstedkommet høykvalitetskommentarer som dette fra blant andre Dagbladets Morten Strand, og den er bare én i en lang, lang rekke av likelydende ræl:
Hans hverdag er preget av hat mot dem han oppfatter som sine motstandere, frykt for å bli avslørt som løgner, og sannsynligvis også som svindler, og hevngjerrige innfall mot alle som påpeker hans feil og kritiserer ham. Dag og natt strømmer det ut nedsettende, løgnaktige, og vulgære meldinger på Twitter. Den skal sove lite den som vil følge med.
Og sove dårlig. For som en parodi på en fascist-aktig karakter fra en Hollywood-farse, har Trump fakter pompøse som en liten Mussolini. Hans kommunikasjon med tilhengere går ut på å glorifisere seg selv, og kommunikasjonen med sine motstandere går ut på å skjelle dem ut, og fortelle hva slags kjøtthuer de er. Det var bare et Amerika i dyp krise som kunne velge en slik president. Og det er bare et Amerika i enda større krise som kan gjenvelge ham.
Dagbladets Morten Strand kjenner nok igjen en pompøs karakter som preges av hat mot dem han oppfatter som sine motstandere, og som skjeller dem ut og forteller «hva slags kjøtthuer de er» når han ser en, for alt tyder på at han ser en hver gang han står foran et speil.
For Donald Trump-sjokk 1 og Brexit-sjokket har ikke ført til noen oppvåkning på Strand-journalismens kant. I stedet har de bare spadd seg enda lenger ned i skyttergravene. Det later således til at våre ærede lærde har usedvanlig vanskelig for å ta til seg lærdom.
Så til tross for at en nesten samlet elite og presse har hatet Trump så godt og skingrende de har kunnet, har de hatt lite å tilby når det gjelder å forklare ham på rasjonelt vis. Det later til at de alle er enige om at USA befinner seg i en krise, men spør noen av dem seg hvorfor? De later også alle til å være enige om at USA er dypt splittet, men spør og forklarer noen av dem hvorfor utover «fordi Donald Trump er så fæl»?
Selv føler jeg at jeg har lest og hørt navnet Donald Trump nok til å vare i minst ni liv fremover og blir ikke lei meg om jeg aldri hører eller ser navnet hans på trykk igjen i inneværende liv. Men han har hatt sin funksjon: hans blotte eksistens har satt to streker under det faktum at pressens funksjon som den lille manns vaktbikkje, den påstått objektive observatør som bare dekker virkeligheten, ikke lenger fungerer som noen av delene. De har blitt en politisk aktør med en klar agenda og de favoriserer makten (hvis de liker den, vel og merke), den høytlønnende, høyt utdannende, urbane, politiske korrekte eliten og deres egeninteresser som i stor grad dekkes av globalismen: billig arbeidskraft, billige varer og billig «humanisme». At ordinære borgere mister jobbene sine, sliter med å få endene til møtes, fremveksten av fattige arbeidende – dvs. de som må ha to jobber for å forsørge seg selv pga lave lønninger – føler seg fremmedgjort, utrygge og blir ofre for økende kriminalitet, ja, det gir de fullstendig faen i. De er jo bare kørka, ignorante, rasistiske og enda verre: hvite middelaldrende menn uansett. Men er de det? Det er i så fall bare noe eliten og pressen selv tror og gjerne vil at du skal tro. Derfor dekker de sjelden eller aldri alle de sakene som kan så tvil om holdbarheten i deres egne synspunkter.
Og om man mener at Donald Trump er en trussel mot demokratiet, så er ikke pressens åpenlyse politisering noen mindre trussel, snarere tvert i mot. For i motsetning til Trump står de ikke til valg og de står ikke til ansvar for noen. Men man kan jo bare slutte å lese eller se på dem, da? Ja, var det bare så vel. Mediegigantene i USA har store, rike givere i ryggen. Her i Norge kan du slutte å lese eller se på dem så mye du vil, men du betaler for dem likevel fordi de får statsstøtte. Statsfjernsynet NRK kan være så politisk skjevvridde de bare vil – og det er de – de har over 6 milliarder å rutte med i året og er følgelig en ekstremt mektig aktør i Norge. Hvilken politiker våger egentlig å legge seg ut med NRK for alvor?
Pressen har nemlig et potent våpen mot innblanding i deres politiske virksomhet: hjelp, pressefriheten, den dyrebare pressefriheten er truet! Trump har f.eks. sagt hva han mener om pressen, og den har svart med å føre en direkte kampanje mot ham hver eneste dag i samfulle fire år. Når han benevnes som en trussel mot demokratiet, en autokrat, en løgner og fascist, oppgis hans «angrep på pressen» alltid som en av årsakene til de negative karakteristikkene. Men som nevnt: i motsetning til pressen stiller han tross alt til valg, han står til ansvar for velgerne, han kan kastes hvis/når folk er misfornøyde med innsatsen og valgkampen hans sponses ikke av tvangsinndrevne midler fra staten.
Nok om det. Er det i det hele tatt noe som kan forklare at rasisten, fascisten, løgneren, narsissisten, trusselen, bølla og gærningen kan velges og senere støttes av cirka halvparten av befolkingen til tross for at han er hjertlige hatet av både globalisme-eliten og ditto medier?
Ja, det er det, og deler av forklaringen kommer i del 2.