Julen er den kanskje mest inkluderende av alle våre høytider. Hvorfor skal det være nødvendig å føre en slags krig om dens innhold og tradisjoner?
Så var det den tiden igjen. Vi går inn i årets (bokstavelig talt) rødeste dager. Trær skal pyntes, juleduker skal rulles ut. Estetikkpolitiet skal rive seg i håret, mens norske julehjem fylles til bristepunktet med nissejuggel og julerødt krimskrams. Dickens’ Ebenezer Scrooge skal lære oss om julens egentlige verdier, godt hjulpet av de gjestfrie familiene som årvisst forbarmer seg over den lille håndfullen jule-ensomme som mediene danderer utover forsidene. Høytidens sedvanlige helter og antihelter skal underholde oss i kjent stil. Jussi Bjõrling og Ole Paus skal – med varierende hell – prøve å treffe den høye tonen i «O helga natt», Grinchen skal som vanlig prøve å ødelegge julemoroa, og Clark Griswold skal som alltid så vidt unngå å få hjerteinfarkt, mens han med sine titusener av julelys kortslutter nabolagets strømforsyning, før han får hjemmet sitt invadert og ramponert av umulige slektninger, arbeidsgiveren og et SWAT-team som braker inn gjennom vinduene.
Krigen om julen
Med andre ord: Happy holidays! Ja, for det er jo det det heter borte i USA, der man i de senere år er blitt livredde for å bruke ordet Christmas, av frykt for å støte noens religiøse (eller snarere sekulære) sensibilitet. Mens vi fyller sosiale medier med totalt u-ironiske bilder av smakløs julepynt og de nære og kjære rundt peisen, har krigen om julen i all stillhet også nådd det ellers så fredelige Norge. Hver desember dukker det opp overskrifter om skolegudstjenester som skaper konflikt, julestjerner som må tas ned, eller salmer eller annet brysomt religiøst innhold som mer eller mindre diskret blir droppet under diverse juleavslutninger. Nå sist handlet det om Øye skole på Nordmøre, der «Deilig er jorden» ble for sterk kost. Salmen var visst for «forkynnende». Noe lignende skjedde ved Oslo Handelsgymnasium, der juleevangeliet ble droppet fordi man heller ville fokusere på «psykisk helse og inkludering». Nytt av året er dessuten at kjøttskammen har nådd norske julebord.
Vi må være inkluderende, heter det. Og de som ikke føler seg inkludert i den tradisjonelle julefeiringen gjør svært mye av seg i de sosiale mediene. Det første adventslyset er knapt tent før det dukker opp bombastiske Facebook-poster fra selverklærte etnologer, religionshistorikere og hva det nå er, som skråsikkert forkynner det uglade budskap om at de kristne har stjålet «våre hedenske juletradisjoner». Jeg blir alltid like forbløffet over dette. Hvem er dette «vi», som i det 21. århundre sørger over tapet av «våre» hedenske tradisjoner? Kjenner du mange mennesker som bloter til Tor eller Odin? Ikke jeg heller. Argumentene for dette høytidsranet er også ellers ganske svake. Juletreet er et hedensk symbol, må vite, fordi germanerne tilba trær. Ser vi nærmere etter, er historien mer komplisert. Den romerske historikeren Tacitus beskrev rundt år 100 e. Kr. – unnskyld, etter vår tidsregning heter det visst nå – hvordan de nykristne germanske stammene pyntet et grantre til minne om Kristus. Det eviggrønne nåletreet symboliserer evig liv, et sentralt konsept innenfor kristen tro. Er dette treet da et kristent eller hedensk symbol, eller litt av begge deler? Den kulturelle og historiske virkeligheten lar seg ikke redusere til enkle, skjematiske analyser.
Utdatert kristendomsfrykt
Sutringen over «de kristne» har også gått ut på dato. Stadig færre nordmenn tror på Gud, og tallet på kirkegjengere synker mer eller mindre i takt med antallet medlemmer i Den norske Kirke. Dnk – eller «Folkefrelseinstituttet» som jeg selv pleier å kalle den – er jo dessuten nå formelt skilt fra staten. Å være troende kristen er nærmest blitt et avviksfenomen i det stadig mer sekulære Norge. Parallelt med dette har kristendommens institusjonelle og normgivende makt blitt svekket. Det er snart 87 år siden Arnulf Øverland ble frifunnet i norgeshistoriens siste blasfemisak, mer enn 62 år siden Ole Hallesby truet med evige pinsler i en radiosending, og 42 år siden Kringkastingsrådet måtte på banen etter at Ole Paus hadde sunget «Satan lever» i fjernsynets lørdagsunderholdning. I de senere år har statskanalen vist satanist-videoer i beste sendetid, meg bekjent uten at noen har reagert. Mørkemannskristendommens spesialdistanser – skampåføring og fortapelsesfrykt – er nå også overtatt av andre. Veklagene over den syndige menneskeheten er i vår moderne tid omskrevet til et fresende «HOW DARE YOU!» Vestlandsfanden lar seg bare med stort besvær gjenkjenne i Hallgeir Kvadsheims skikkelse i «Luksusfellen»; skarringen er den samme, men mørkemannshabitten er erstattet av nålestriper, svovel-skremslene er byttet ut med BI-retorikk, og truslene om evig fortapelse er blitt til et avdempet «dokk e veldigt nære ein økonomiske katastrofe».
Nei, hvem er redd for kristendommens makt i dag? De sinte debattinnleggene mot de kristnes høytidstyveri har noe både utdatert og umodent over seg. Det minner mest om det vi er blitt vant til fra illsinte, svartkledde små fjortiser (som nok burde ha holdt seg til hjemlige debatter om lommepenger og leggetider).
Jul uten kristendom?
Samtidig må vi ta inn over oss at kirken i en viss forstand «eier» julen. Det er kirken som har institusjonalisert julen som årets fremste høytid, og gitt den legitimitet ved å knytte den til Jesu fødsel. Tradisjonen med julegaver, som kanskje er den viktigste grunnen til julens særstilling i kalenderen (og til handelsstandens maraton-jul), ble riktignok ikke innstiftet av kirken. Men den har en kristen bakgrunn, for så vidt som den ble startet til minne om helgenen St. Nikolas eller Nikolaus – som for mange stadig er julens hovedperson, riktignok i en sterkt overvektig, amerikanisert versjon, designet av Coca-Cola. Hadde det ikke vært for alt dette, er det vanskelig å se hvordan julen kunne ha spilt den kolossale rollen den gjør i vår kultur og bevissthet. En hedensk «solvervsfest», av den typen som «ekspertene» i Facebook-kommentariatet ivrer for, ville bare blitt en parentes i kalenderen, en blåfrossen og stusslig variant av sankthansfeiringen.
Jul uten kristendom er like absurd som kristendom uten jul. Etter at «Deilig er jorden» forsvant fra programmet ved Øye skole, uttalte ordføreren i kommunen til VG at hun personlig synes sangen er en av våre fineste julesanger, «som gir en følelse av høytid». Slik er det nok for mange av oss. Om vi aldri så mye har sluttet å tro på teologiske dogmer og bibelske fortellinger, er vi likevel kulturkristne. Julens symboler og innhold har fulgt oss siden barndommen. For de fleste handler dette ikke om forkynnelse, men om å beholde kontakten med noe vesentlig i ens egen identitet og bakgrunn. Julen er faktisk en av de få tingene som gir en følelse av kontinuitet og tidløshet i en stadig mer kaotisk verden. Det er god grunn til å anta at tradisjoner – som juleevangeliet – styrker folks psykiske helse. Hører dere, Oslo Handelsgymnasium?
Inkluderende feiring
Vi må ikke bli så parodisk «inkluderende» at vi utsletter våre egne tradisjoner. Som sekularist og ikke-troende er jeg såpass trygg på meg selv at jeg tåler en liten dose Jesus og bibelvers nå og da. Jeg kan se en julekrybbe eller høre en julesang uten å hamre ut frustrasjonen min på sosiale medier. Julen med sitt gaveskred, sitt glitz og glam og sin cocacoliserte hovedperson er akkurat passe kristen, akkurat passe materialistisk, akkurat passe alt mulig for meg. Jeg omfavner julen, fordi julen omfavner meg. Julen er kristen, men så mye annet også. Julen er høytid, men også en orgie i dårlig smak, med dorull-nisser fra gulv til tak og lys-krummelurer i busk og kratt. Julen er buldrende festivitas og stille ettertenksomhet, midnattsmesse og Die Hard, bibelord og strippende nissepiker, utgamle tradisjoner og plastbjeller til 39,50 fra Clas Ohlson.
Julen har noe for alle. Julefeiringen har tatt opp i seg ting fra hele vår lange og mangslungne kulturhistorie, og er i dag det kanskje mest innlysende eksempelet på det den amerikanske historikeren Barbara W. Tuchman har kalt «the many-layered elements of Western Man». Føler du deg ikke inkludert i julen, føler du deg trolig ikke inkludert i det norske samfunnet i det hele tatt.
Og i den erkjennelsens ånd vil jeg ønske deg Merry Christmas – uansett om eller hvordan du har tenkt å feire høytiden