Debatten om debatten rusler og går i det politiske miljøet, i de tradisjonelle mediene og på sosiale ditto. Ser vi bort fra ytringer som beveger seg på kanten av eller langt over norsk lov – og enhver normal anstendighet – preges det offentlige ordskiftet av en slående mangel på nyanser og proposjoner.
Kompliserte problemstillinger blir et spørsmål om enten-eller. Samfunnet blir stadig mer fragmentert, og norske mediepersonligheter har i tur og orden lagt skylden på fremveksten av alternative medier, splittende politikere (utelukkende fra høyresiden, må vite), sprøttinger på sosiale medier, produsenter av falske nyheter og ikke minst russiske nettroll som fisker i rørt vann.
Redaktørstyrte medier er derimot tingen; så å si det rene botemiddel!
Som politisk redaktør og nestor i norsk journalistfauna Harald Stanghelle fremstilte problemet i mars 2017:
Tirsdag formiddag legger Mediemangfoldsutvalget frem sin innstilling. Der analyseres situasjonen for norske medier. Og der kommer det anbefalinger om hvilke mål og støtteordninger staten skal holde seg med for å bidra til fortsatt mediemangfold.
Det er på overtid. Den samfunnsnyttige journalistikken er under et sterkt press. Redaksjonene bygges ned i takt med at inntektene forsvinner. Klikkhoreriet fortrenger oftere og oftere den journalistikk og debatt som er selve demokratiets infrastruktur. Skillet mellom ekte journalistikk og falske nyheter viskes ut. Såkalt alternative fakta erstatter søken etter sannhet.
Håpet er som alltid trykksvertefarget:
Og håpet ligger i erkjennelsen KrF-leder Knut Arild Hareide formulerte i VG om at dagens samfunnsbilde «kan bli en vekker om hvor viktig den kritiske journalistikken er for et sunt, godt og åpent samfunn».
For se hvem som er dagens vinnere, du:
Utviklingen har gått raskt og følelsen av et avgjørende tidsskille er påtrengende. Vi ser at samfunnets felles dagsorden fragmenteres. Vinnerne i samfunnsdebatten blir ofte dyrkerne av sinne, indignasjon og konflikt. Taperne i en Facebook-verden der det meste måles i «lik og del», er det lavmælt analyserende og faktabaserte nøkterne.
Dyrkere av «sinne, indignasjon og konflikt», ja. Og hvem er det som først og fremst har dyrket frem denne trenden?
Rekk opp hånden alle som ofte ser en direktesendt debatt på fjernsyn og går fra skjermen mer opplyst enn de var før? Ikke det, nei? Det du hovedsakelig får av informasjon, er at Jonas Gahr Støre synes at Sylvi Listhaug er dum og slem, at det Høyre nå foreslår, foreslo Frp for hundre år siden, at Krf føler at alle som ikke er som dem ønsker at folk fra Afrika skal drukne, at Audun Lysbakken føler at den blåblå-regjeringen bevisst skaper økte økonomiske forskjeller, at Høyre ikke liker sosialisme, at Venstre er i opposisjon til alt og alle – ja, til det også! – samt at enhver krise er noe som bare har dalt ned fra det blå og uansett er alle andres skyld.
Kort sagt: du får se den politiske ledelsen krangle om snøen som falt i fjor og hvem som mener hvem som var skyld i det (og alt annet også, mens vi først er her i NRK studio).
Brød og sirkus til folket! Og hvem har regien? Det har våre statsstøttede, redaktørstyrte medier og det har de hatt siden krigens dager. Media har enorm makt og innflytelse på hele samfunnet, fra topp til bunn; en makt de sjelden vedkjenner seg og langt mindre tar noe ansvar for hvordan de forvalter. En gang i tiden var ikke det nødvendigvis bekymringsfullt, for da hadde vi politikere av et litt annet materiale, og svært mange av dem ga beng i hva aviser skrev og puslet videre med sitt. I dag blir store deler av den politiske ledelsen skremt over alle hauger så fort en avis publiserer en kritisk leder.
I mange tiår har det vært slik at de enkleste og drøyeste uttalelsene også var de som kom på trykk. Skal du ha oppmerksomhet rundt din sak, må du klinke til med noen gloser som smeller i veggene. Vil på forsiden av VG? Ikke si «asylinnstramninger». Si «åpner portene til Auschwitz». Vil du ta opp drukningene i Middelhavet? Si «Holocaust på havet». Mener du at Ap har problemer med prioriteringene sine? Si «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».
I denne runddansen er vi i stor grad blitt døve for ordenes valør, og som det fleste av våre andre problemer, kom heller ikke dette fra det blå – eller over natten, for den saks skyld.
Norske mediers velvillige bidrag til dagens skriking ble beskrevet slik av en av de skarpeste samfunnskritikerne Norge har fostret, Ivar Eskeland (1922-2005), i et kåseri i 1989:
Ein kan snart ikkje opne kjeften om noko i samfunnet, før ein rasar i avisene. Berre i 1989 har det vore hundretals raseri-rier i spaltene. For ei tid sidan, eller for ei tid tilbake som avisene ikkje kan la vera å skriva, ja då fekk me vita av ei avis at nordmenn vart utsette for snø-sjokk. Det var det kanskje dekning for; kvart einaste år er det eit sjokk for norske bilistar i snø-landet vårt når dei første snø-flogsene fell. Kaos blir det om ein bil eller to sklir utfor vegkanten. Med det eigentlige snø-sjokket gjekk nok føre seg ved den sokalla desken. Det er der det er kaos, av rein ordinflasjon. Når to politikarar er usamde, som dei har for vane og stundom pliktar, då er det full krig. Har eit brev teke litt lang tid, då er det samabrot i postetaten. Ordet krise er nærmast oppbrukt. Det er for tamt. Når to samarbeidande parti ser ulikt på eit og anna, då er det krigstilstand. Klammeri blir det av ingen ting, ein kontrovers må ein rekne går over av seg sjølv før neste nr. av bladet kjem ut, derimot kan kupp brukast om mangt der det ikkje høyrer heime.
Det er mediemannen Sven Brurås som har funne ut for meg at dei fleste slike katastrofe-ord byrjar med bokstaven K, og me får den sokalla K-journalistikken, krigsjournalistikken, som snart gjer oss dauve for valører og nyansar. Ingen kan derimot forklåre kvifor nettopp K er so krigskåt. Skulle det blir krig, har visse aviser no ikke anna å gjera enn å bruka 4 sider på tittelen K-R-I-G: ein bokstav på kvar side.
Det finst journalistar som ein snart mistenkjer for berre å kunne desse K-orda.
Eskeland skulle få rett: 29 år etter er vi langt på vei døve for valører og nyanser. Det offentlige ordskiftet er blitt deretter. Til orientering så ikke de første og største alternative mediene dagens lys før på 2000-tallet, så hvem skal vi klandre frem til da?
I 1989 ga Eskeland riktignok norsk presse bedre karakter enn britiske og europeiske løssalgsaviser , men med tanke på at de britiske er et skjellsord verden over – antagelig i det hittil kjente univers også – skulle jo ikke det så mye til.
Litt selvinnsikt- og kritikk fra pressen hadde derfor vært kledelig. De har bidratt med liv og lyst til situasjonen vi befinner oss i nå, og er således like skyldige som alle de de åpenbart foretrekker å peke på. De laget det; vi kjøpte det, men det er bare de sistnevnte som skal utøve selvkritikk? Det kalles ansvarsfraskrivelse og er ingen populær sport; spesielt ikke i samme presse når det er andre, som f.eks. næringslivsledere eller Høyre-politikere som begår den.
Vi har den pressen vi fortjener, men det er ikke vi ikke tjent med, skrev Eskeland i sin tid. Det er nok ikke pressen heller når det kommer til stykket.