SVTs dokumentarserie Uppdrag Granskning (UG) har kartlagt samtlige som er dømt for voldtekt eller voldtektsforsøk de siste fem årene, og fant at 58 prosent er innvandrere. For overfallsvoldtekter er andelen hele 80 prosent innvandrere, hvorav 40 prosent har oppholdt seg i Sverige i ett år eller mindre.
Av 843 voldtektsdømte er hele 427 – over halvparten – født i land utenfor Europa: 197 er fra Midtøsten og Nordafrika, 134 er fra Afrika syd for Sahara og 96 fra andre land utenfor Europa.
Tallene bekrefter således statistikker fra både Norge og Danmark, som begger viser en stor overrepresentasjon av særlig gjerningsmenn fra Afrika og Asia (inklusive Midtøsten).
I mai gransket for øvrig Aftonbladet 112 dommer for gruppevoldtekt mellom 2012 og 2017. Den viste at antallet dommer for gruppevoldtekt har mer enn fordoblet seg på bare fire år. Over 90 prosent av gjerningsmennene er innvandrere eller svenskfødte med innvandrerbakgrunn. De vanligste statsborgerskapene er Sverige, Afghanistan, Irak og Somalia.
Det statlige Brottsförebyggande rådets (BRÅ) Nasjonale Trygghetsundersøkelse fra 2016 – publisert i 2017 – viser da også at antallet seksualforbrytelser har økt kraftig i Sverige. 3 prosent av landets kvinner oppgir at de har blitt utsatt for en seksualforbrytelse i 2015, mot 1 prosent i 2014. Av disse faller 29 prosent i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140 000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97 000 i 2014 (side 51) – altså en økning på 43.000 grove seksualforbrytelser i løpet av ett år. Økningen var faktisk så voldsom at generaldirektør i BRÅ, Erik Wennerström, kalte situasjonen illevarslende.
Et av tilfellene UG tar for seg, er den mye omtalte dobbeltvoldtekten i Strängnäs i 2015, da Sofia Näslund ble voldtatt to ganger av ulike gjerningsmenn i løpet av en kveld. Det fantes DNA-bevis, og en algerisk statsborger ble dømt til 2,5 års fengsel for voldtekt, mens en syrer ble dømt til fem år for grov voldtekt. Begge nekter straffeskyld. En tredjemann er fremdeles på frifot.
Dobbeltvoldtekten er imidlertid bare en av mange tilfeller som har skapt en viss debatt – i alle fall i alternative og sosiale medier – om gjerningsmennenes landbakgrunn og hvilken rolle deres kulturelt eller religiøst betingede syn på kvinner og seksualitet spiller.
Tidligere politibetjent og innvandrer fra Afghanistan, Mustafa Panshiri har de siste to årene holdt forelesninger for såkalte enslige, mindreårige asylsøkere (EMA), som i all hovedsak er afghanske unge menn som oppgir å være mellom 15-17 år.
– Man har med seg ulike erfaringer og ulike måter å se på livet. Man har med seg visse idéer som seksualitet og stilling i samfunnet. Og de kolliderer med Sveriges feministiske syn på kvinner og likestilling, sier han, og legger til:
– Vi kommer få se mer av det här i framtiden om vi inte på ett ärligt sätt börjar prata om vad det här beror på och förklara kulturella skillnaderna som finns. Är det samma syn på kvinnor, jämställdhet, feminism i Sverige som det är i Afghanistan, till exempel?
I UGs granskning stikker nettopp Afghanistan seg ut som største enkeltgruppen utenom Sverige, og er representert med 45 gjerningmenn.
Men i årenes løp har studier og statistikker konstatert at særlig ikke-vestlige menn fra land i Afrika, Asia og Midtøsten er overrepresenterte på voldtektstatistikkene i Sverige, Danmark og Norge, men det finnes ingen forskning på årsakene, opplyser UG.
Hvorfor ikke? Trodde myndighetene at det skulle gå over av seg selv, eller aller helst forsvinne fra radaren om vi ikke snakket høyt om det?
Det stemmer i hvert fall ikke for norske myndigheters vedkommende, som i et forsøk på å forhindre seksuelle overgrep og voldtekter innførte forebyggende kurs for asylsøkere i 2009. De var og er med andre ord klar over risikoen, men hvorfor finnes det da ingen offentlig tilgjengelig forskning her til lands heller og hvorfor sluttet Oslo-politiet å oppgi gjerningsmennenes landbakgrunn i 2012?
Professor i kriminologi Jerzy Sarnecki sitter i BRÅs vitenskapelige råd og er for lengst klar over den aktuelle overrepresentasjonen. Men han er også blant dem som har tatt sterkest til orde for at offisielle voldtektsstatistikker ikke skal ta med landbakgrunn etter at overrepresentasjonen stadfestet i 2005. Han mener at debatten om bakgrunn har blitt «helt forblindet»:
– Det enda som är intressant är etniciteten. Och det tycker jag är sociologiskt en av de relevanta faktorerna. Inte den enda relevanta faktorn. Att det bara är den faktorn som undersöks beror så klart på den politiska diskursen som råder i det här samhället, säger han.
Sarnecki er også blant dem som gjennom årene har betonet sosiale og økonimiske årsaker til innvandreres overrepresentasjon.
– De unge mennene som begår voldtekter kommer ofte fra land der kvinnesynet er annerledes enn her i Sverige, det er helt korrekt. Men la meg påpeke at disse menneskene som kommer hit, mange av dem har overhodet ikke levd i sine land, men forlatt dem veldig tidlig. Mange av dem har etter det levd på gatene i Teheran, Paris, Marseille eller i Stockholm. De har levd i grovt maskuliniserte miljøer der de bare har omgåttes andre menn. De har levd under veldig vanskelige omstendigheter og svært ofte forsørget seg av kriminalitet, sier han til SVT og legger til:
– Hvor mye av det er etnisitet, hvor mye av det er fattigdom? Herregud, det er det ikke så lett å skille fra hverandre, formodentlig er det alt sammen, forklarer han.
Nei, det er det sikkert ikke. Det er vel derfor velstående land som forsker på alt fra folks private seksualliv til middagsvaner og fotsopp har forsket så masse på området da, eller?
Man skulle ikke trodd det, men selv var Sarnecki en av de som for 30 år siden etterlyste slik forskning, uten å få noe gehør. Men kriminologene gjorde ikke stort for det selv, så Sarnecki medgir at den manglende forskningen skyldes eget fagmiljø:
– Det kan vel si er delvis min egen og mine kollegaers feil. Vi burde har forsket betydelig mer intensivt på dette. Nå er kanskje ikke jeg den største synderen, for jeg har tross alt gjort en del forskning på innvandrere og forbrytelser. De andre har ikke lagt en pinne i kors. Det er ille, sier han nå.
Ja, det er ille. Det kan tallrike ofre for seksuelle overgrep og voldtekt samt deres pårørende vitne om.
For bildet myndighetene og fagmiljøene som insisterer på forklaringsmodeller som sosioøkonomiske faktorer og omgivelsenes diskriminering/rasisme fremstiller, er feilaktig. Den foretrukne forklaringsmodellen skylder nemlig å gi et adekvat svar på hvorfor en rekke andre innvandrergrupper, som også har sosiøkonomiske utfordringer og hvorav noen kom som krigsflyktninger – som f.eks. vietnamesere – ikke gjør seg tilsvarende gjeldende på voldtektsfronten. Og hvorfor ikke like sosioøkonomisk utfordrede etniske svensker, dansker og nordmenn i under- eller arbeiderklassen er like tilbøyelige til å voldta, hvis sosioøkonomiske faktorer har så mye å si som fagmiljøene vil ha det til.
Vi ville visst, eller i alle fall vært mye nærmere å vite, svaret hvis våre myndigheter og fagmiljøer – som ellers utmerker seg med å ville vite alt om folk og fe, og forske på alt mellom himmel og jord – hadde iverksatt forskning på feltet da de ble klar over realitetene. I Norge skjedde det så tidlig som i 2001. Sverige lå ikke langt etter.
Men det valgte de altså å ikke gjøre. Vi har i det minste krav på å få vite hvorfor.