Livet er ikke lett for De Anstendige™ innvandringsliberale om dagen. Det offentlige ordskiftets portvoktere har mistet nøklene, debatthegemoniet er sporløst forsvunnet og de som før hadde klippekort til de finere salonger må nå finne seg i at de uvaskede masser inntar den salongen etter den andre.
Så ille har det blitt at selv Klassekampen nå blir beskyldt for å fremme rasisme. Mer ufrivillig komisk blir det ikke.
Men hvordan skal nå De Anstendige få solt seg i glansen og toleransen sin når de ikke får plebeiernes udelte oppmerksomhet, da? Skal det fortsette på denne måten, vil de snart ikke telle mer enn almuen og den tanken er jo ikke til å holde ut.
Nei, da heller skrive en pamflett! Og så sikre omtale av den ved å skrive noe guffent om Hege Storhaug og Kjetil Rolness. Det borger selvfølgelig for forfatterens mot, integritet og kvalitet, for alle vet jo at er det noe som aldri får instant omtale i aviser på evig klikkjakt, så er det kritikk av Storhaug og Rolness. Det fører heller ikke til noen form for ryggdunking fra menigheten heller, må du tro! Åh, nei, langt i fra!
I slutten av august kastet en aldrende musiker, en Sverre Knudsen, seg på karusellen, og omtalen – åh, den deilige, deilige omtalen – kom naturligvis øyeblikkelig. Verket er en «politisk pamflett om rasismens tilstand i Norge i 2018» og bærer navnet Frie og reptile.
Reptilenes fremste representanter er (wait for it…): Hege Storhaug, Terje Tvedt og Kjetil Rolness. Den ble selvfølgelig sterkt anbefalt av tidligere reklameguru Ingebrigt Steen Jensen og journalist Morten A. Strøksnes. Sistnevnte la ut en rekke herlige smakebiter på sin egen FB-profil og anbefalte pamfletten.
Fra kapittelet om Kjetil Rolness:
Sammen med Hege Storhaug var Kjetil Rolness med på å sette en ny standard for rasistisk toleranse i norsk innvandrerdebatt fra høsten 2015.
…
Hege Storhaug dermed marsjere inn i varmen i norsk offentlighet med sin dårlig innpakkede rasisme. Forrest i toget gikk Kjetil Rolness Ikke som noen ny og ansvarlig partner, men mer som en drillpike som svingte med den lille staven sin og banet vei for mentoren.»
Knudsen rabler videre:
«Storhaug-Rolness-standarden som de etablerte, normaliserte holdninger som at innvandring er en konspirasjon for å innføre islamistisk styre i Norge, og at dette er nært forestående. At islamistene støttes av en elite på venstresiden, og at denne eliten også tynger den undertrykte høyreopposisjonen (inkludert regjeringen) med knusende moralisme og påtvunget multikulturalisme.
Dette er selvsagt ikke sant, for ingen av de to tror på eller fremmer den såkalte Eurabia-teorien; det er det i praksis ingen seriøse innvandringskritikere som gjør, selv om useriøse kritiker-kritikere som Knudsen åpenbart tror det.
Den anstendige forfatter går for øvrig videre med et rent privat karakterdrap Kjetil Rolness i et kapittel som belyser hvorfor Knudsen måtte utgi pamfletteriet sitt på eget forlag.
Men i De Anstendiges ekkokammer var lykken ikke desto mindre stor. Så da Rolness var kjip nok til å ta til motmæle, veltet de inn på tråden hans med all sin intellektuelle tyngde. Rolness gjorde seg nemlig skyldig å innta en offerrolle, gjorde han. Herregud, han får da tåle motstand, den pysa? Ja, han får jo det. Å stilltiende godta sjikanøse og løgnaktige karakteristikker er imidlertid noe helt annet.
Strøksnes, som varmt har anbefalt Knudsens pamflett og kalt ham en «voksen intellektuell» på egen FB-profil, forklarer:
Kjetil, ikke overraskende at du vil dra debatten over på din vegg, for det er jo masse trygghet og varme der (i det minste for deg). Men det blir litt grunt, når du faktisk drar følelser/rasjonalitetskortet, som om ingenting er skrevet, siden det både blir diskutert på min tråd, og enda mer så: I Sverre Knudsens pamflett. Det skal liksom være rasjonaliteten som driver deg, og irrasjonaliteten som driver Sverre, og alle som er uenig, det er fra innføringskurset i hersketeknikker. Med din retoriske begavelse, som du anvender så fritt og aktivt, til flere enn HRSs sine medlemmers glede, forventer mange mer av deg enn som så. Men som sagt, det er Sverres bok, ikke min, jeg skal ikke forsvare eller kreves svar for innholdet, men det kan bli spennende å se hva hans publikasjon fører til av debatter, kanskje mellom dere. Å avskrive din helt som sinnssyk på ett felt, der han er uenig med deg, er neppe noen holdbar strategi.
Knudsen gir sitt besyv med: – Jeg kaller ikke Kjetil Rolness for rasist. Det er en løgn, skriver han – og nøyer seg ellers med å poste likelydende oppfordringer til å kjøpe pamfletten hans. De Anstendige skal jo også leve, og siden Rolness har mange følgere er jo salgspotensialet mye større hos ham enn hos andre.
Flere protesterer på Knudsens beskrivelse av Rolness i tråden, men Strøksnes kontrer på vektig vis:
Kjetil Rolness, det er ofte ikke rare nivået på folk som ser opp til deg. Det ville bekymret meg, om jeg var deg, tror Iver Ørstavik var inne på det samme nettopp.
Selv var Ørstavik på sin side anstendig nok til å trekke tilbake det aktuelle utsagnet, urimelig som det jo var og er.
Inn fra Ytre Selvmålia kommer Ingebrigt Steen Jensen og erklærer:
Sverre Knudsen pamflett er fantastisk lesning, og Kjetil Rolness er en parentes i den. Anbefaler alle å lese; det er både dypt personlig, selvutleverende og etter mitt syn en glitrende politisk og moralsk samfunnsanalyse, der det altså IKKE står at Kjetil Rolness er rasist, men at han har og har dårlige venner.
Jepp, det er helt på sin plass å skrive et direkte uanstendig kapittel om Rolness og en rekke ting som ikke har noe med innvandringsdebatten å gjøre fordi han har dårlige venner på sin fullstendig åpne Facebook-side. Alle begriper vel den logikken?
Steen Jensen fortsetter:
Rolness og andre av de «intellektuelle» islamkritikerne ser ikke hvilken EFFEKT deres samlede skriverier og uttalelser har. Det er tre år siden jeg skrev at Rolness bærer ved til bålet av hat og rasisme som f.eks. Hege Storhaug tente på, men man kan alltid vri seg unna ved å sitere seg selv. Alle vi som skriver for å påvirke, vet at noe står svart på hvitt, og at det viktigste ofte står mellom linjene. Så kan Rolness slippe å bli kalt rasist, og heller få merkelappen «en ledende legitimerer av rasisme».
Alle tre bedyrer altså at de ikke kaller Rolness – eller Storhaug – for rasist. Å nei og nei, de har de ikke gjort. De bare antyder det, og det er jo meget bedre, ikke sant?
Yours truly kom dessverre i skade for å blande seg inn:
«Ho ho ho, er det rart den innvandringsliberale venstresiden har tapt terreng raskere enn noen skulle trodd var mulig? Det var nok ikke så lurt å gjøre det lettvint for seg selv ved å avfeie alle motforestillinger som rasisme og andre etiketter, for de ble åpenbart noen forferdelige latsabber av det. De prøver jo ikke en gang lenger!
Alt de hadde var slagord og stempling, og når det ikke gjorde nytten mer, gikk man over til argumentasjon selv en middels interessert gymnasiast gjennomskuer:
De kommer med en feilaktig påstand de ikke kan belegge fordi det ikke finnes noe belegg, og så blir de naturligvis motsagt. Da erklærer de seg som den seirende part – og det er de sikkert også: i egne øyne og hos det stadig svinnende hjemmepublikum – bare fordi de ble motsagt. Å bli motsagt er nemlig det samme som å få rett: enhver motsigelse beviser og dokumenterer nemlig den opprinnelige påstanden.
Man har visst tatt mål av seg til å omskrive Descartes: Jeg blir motsagt, altså er jeg!
!Åh se, han ble sur for at jeg sa at han faktisk spiser spedbarn til forkost! Der tråkket jeg visst på en øm tå, og det beviser jo bare at jeg har rett – ellers ville han jo ikke blitt sur! Dere så at jeg vant debatten nå, dere? Ikke sant? Jeg gjorde det, ikke sant? Kom igjen´a folkens!»
Funker ikke dette (heller), går man over til å henge en hvilken som helst skrullete kommentator rundt halsen på hatobjektet. Den skrullete kommentator kan være psykisk syk, ha tunge rusproblemer eller andre diagnoser som i en hver annen sak ville vært tillagt vekt – eller bare være generelt ondsinnet, hvilket også ville være tillagt vekt – men når det gjelder innvandringsliberales hatobjekter, er det alltid disses skyld. De «blåser i fløyter ingen kan høre» (bortsett fra en hærskare innvandringsliberale, selvsagt); de gir «usynlige signaler til likesinnede»; de «skriver mellom linjene».
Ha ha, de kunne like gjerne plante skylden for egen motgang på Mannen i Månen. Det er nøyaktig like overbevisende.
Knudsen og hans lojale kohorts utspill vitner utelukkende om hvor bortskjemte det innvandringsliberale segmentet har vært og hvor uvant de er med å måtte argumentere rasjonelt mot kvalifisert, faktabasert kritikk av standpunktene de har inntatt. De sier nok mangfold, men de foretrekker 90-årenes ensretting og enfold. Du vet; den gangen man slapp sånne slitsomme, utfordrende oppgaver som å legge frem rasjonelle argumenter som krever dokumentasjon og å te seg som folk.
Så langt har de altså kommet at de ikke en gang orker å belegge sine egne påstander, men overlater det til motstanderen å «bevise» dem ved å si dem i mot.
Jøss, for noen slappfisker de har tillatt seg å bli. Ikke rart motstanderne deres er i ferd med å vinne på walk-over! 
«
Og hva var de anstendige intellektuelle respons? Sverre Knudsen grep anledningen til å selge pamfletten sin igjen, mens Ingebrigt Steen Jensen diktet fritt – som vanlig:
Tror du mistolker tidens tegn her, Nina. Det har vært flertall for venstresiden på de siste meningsmålingene, og FrP er på full fart ned under 10%. Folket ser at dommedagsprofetiene deres har slått totalt feil siden galskapen begynte for tre år siden. Landet skulle vel vært muslimsk omtrent nå ifølge islamshaternes prognoser, men verken demokrati, likestilling, velferdsstat eller likestilling virker å være i den minste fare. Det er derfor du og dine elsker å snakke om Sverige. Når alt grunnleggende fungerer bra her til lands, løser dere det ved å snakke om et annet land, fremfor å gå egne spådommer kritisk etter i sømmene.
Det er rart med det, men De Anstendige er snart de eneste som fremmer Eurabia-teorien i offentligheten. Det skyldes ikke at de tror på den, men at de tror på at alle som mener noe annet enn dem tror på den. Og sannferdighet er ikke populært på Steen Jensens kanter, målet helliger jo som vanlig middelet og er det noe han ikke er i stand til, så er det å gjengi meningsmotstandere korrekt. Det ville jo kreve at han faktisk leste det de skrev/hørte hva de sa og et sted må grensen tross alt gå.
Men siden de tre gjennom hele tråden har bedyret at de ikke har kalt Rolness eller Storhaug for rasister, velger jeg å tro dem på deres ord og tilstår:
«Det er vel best å tilstå at mine uprovoserte utfall mot Knudsen, Steen Jensen og deres ruvende likemenn skyldes en inderlig misunnelse. Har alltid vært grenseløst sjalu på folk som er moralsk overlegne og derfor har et så grandiost selvbilde at de bestandig er bombesikre på at kritkk eller motforestillinger bare skyldes at kritikerne er idioter og har grumsete holdninger.
Når noen av oss andre dødelige får kritikk for noe vi har sagt eller av dokumentasjon vi har fremført, er vi jo så pinglete at vi går i oss selv litt. Kan vi ha oppført oss som hysteriske drittsekker? Kan vi ha formulert oss feil? Kan vi ha sagt ting på en dum eller unødvendig konfronterende måte? Fremsto vi kanskje i overkant usympatiske? Er det noe i den rapporten vi viste til vi har gått glipp av…? Har vi kan hende misforstått den? Og så går vi igjennom det inntrufne fra A til Å, spør oss selv om vi kanskje bidro til at ting ble som de ble, ransaker oss selv som person litt og leser gjennom rapporten to ganger til for å forsikre oss om at vi ikke leste den feil første gang eller for å skjønne hva det var vi tok feil av.
Det er ikke så veldig kult og man føler seg ikke så høy i hatten mens man gjør det. Det vet nok visse innvandringsliberale moralister alt om, for det er selvfølgelig derfor de sluttet med det for mange år siden.
De fremstår kanskje ikke som de mest sympatiske typene her i verden, men jøye meg så deilig det må være å ha det sånn, da? Man har aldri feil, man gjør aldri feil og man er absolutt aldri medvirkende til at normal kommunikasjon bryter sammen. Får man kritikk for måten man henvender seg til andre på, argumentene man fremfører eller standpunktet man har inntatt, så er det aldri ens egen feil. Det er alle andres. Det er fordi Sylvi har blåst i hundefløyten sin. Eller så har Hege gjort det. Eller Hans eller Kjetil eller jeg eller fanden og hans oldemor. Hva som helst, egentlig, bare ikke dem selv – det er aldri, aldri deres skyld, for de gjør jo aldri noe galt. Selvsagt ikke, er du helt dust eller høyreekstrem eller?!
Åh, tenk så kjekt å ha det sånn, du! Ble oppmerksom på fordelene med det i ung alder da en venninne ble sammen med en kar som alltid hadde rett og var best i absolutt alt. At han fikk sparken alle steder var idiot-sjefene hans sin feil, at han lå i krig med familien sin var selvfølgelig familien hans sin feil, at han ikke lyktes i sport var selvfølgelig treneren hans sin feil og at han ikke tjente like mye som samboeren sin var naturligvis nazifeministers feil. Han var altså helt suveren og hvem ville ikke vært som ham? Alt, alt, alt var alles feil – aldri hans. Forholdet endte forresten med krisesenter og besøksforbud, men det er jo en annen historie.
Nå mener jeg selvfølgelig ikke å kalle Knudsen, Strøknes eller Steen Jensen for psykopater – åh, nei, langt ifra! Det skal de få slippe, og heller få, slik Steen Jensen omskriver det, merkelappen «ledende legitimerere av psykopatisk personlighetsforstyrrelse». Det føles nok bedre, tenker jeg!»
Morten A. Strøksnes svarer øyeblikket på tiltale med å dra en «lege Attiq Sohail»:
Og etter Hege er du er det nye, hvite håpet til Kjetil Rolness, Nina Hjerpset-Østlie? Kjenner ikke dine skrifter, men omfavnelsen kan ikke handle om din evne til å beherske ironi, der er han jo langt skarpere selv.
Undertegnede får vel bare være glad til for at Strøksnes ikke ble fullt så opprørt som dr. Sohail over dårlig ironi fra ukjente tulleskribenter som han selv er høyt hevet over at han ringte krimvakten midt på natten. De har jo sikkert nok å gjøre som det er.
Alle som har tilgang til Facebook bør ta en titt på Rolness´ åpne tråd for en grundig anskueliggjøring av hvilken anstendighet De Anstendige faktisk står for. For hvis nivået de har lagt seg på er deres idé om anstendighet, så tror jeg alle vi andre bør bli så uanstendige vi bare kan for å få skikk på samfunnsdebatten.
Men det er selvfølgelig ikke deres feil, må vite, for de gjør aldri noe galt: alt er alltid alle andre skyld. Så hvis de er uanstendige, er det bare fordi vi andre har tvunget dem til det. I motsetning til resten av oss liker de tydeligvis ikke å vasse i gjørme, så vi får gå ut fra at det er derfor de regelmessig skyller gjørma ut av eget reir og over i andres.
Det var for øvrig enda en som ikke ble nevneverdig imponert av Knudsens pamflett: professor Bernt Hagtvedt. I artikkelen «Ufyselig brunskvetting» glefset han at pamfletten er «noe av det mest gjørmete som har vært presentert i norsk offentlighet på lenge. Helt substansløst. Praktfullt egnet som øvelse i usaklig debatteknikk.»
Det likte forfatter Marianne Solberg dårlig, og i et leserbrev i Dagsavisen skriver hun følgende:
Det er særlig i kommentarfeltene på nett vi finner et gjørmehav av udokumenterte påstander, gjentakelser og ekkokamre av fiendebilder. Dette er, som Hagtvet nok vet, et felt hvor verken Arne Næss eller Rousseau formaterer debatten. For hvordan debatterer man med instinkter? Hvordan forholder man seg til oxytocinkrevende debattrom? Hvordan snakker man om kompliserte tema i to-ords overskrifter? Knudsens spørsmål er hvordan hatutsagn normaliseres og kollektiviseres. Hvordan påvirkes grensene for intoleranse? Hvor kommer slikt tankegods fra? Hvem produserte meningsinnholdet for Anders Behring Breivik?
Det er dette gjørmehavet særlig Hege Storhaug og Kjetil Rolness ror sine båter på og som Knudsen undersøker og forholder seg til – kritisk – ikke som akademiker, men som forfatter, musiker og videokunstner, i et politisk perspektiv, og som Hagtvet nå kritiserer for å være uten substans. Hagtvets utspill ble for øvrig umiddelbart plukket opp og postet av en triumferende Rolness, til jubel fra sine kommentarfeltkamerater.
Legg merke til at Knudsens påståtte antydninger ikke er antydninger lenger. For å si det på De Anstendiges eget språk: Knudsen har blåst i hundefløyten sin og menigheten har reagert som ønsket.
Dette, mine damer og herrer, er det segmentet som etterlyser mer anstendighet i samfunnsdebatten. De opplever nok seg selv som De Anstendige mot røkla, men i realiteten er de for lengst blitt De Avfeldige™. Vi bør alle slutte å høre på dem til de lærer å oppføre seg som folk.