Danskene har aldri vært så bekymret for innvandringen til landet enn de er nå. Det viser en meningsmåling foretatt av uketidsskriftet Mandag Morgen.
– Halvparten av befolkningen ser innvandring som en trussel. Det er markant høyere enn det var i 2011, sier professor ved universitetet i Aalborg Jørgen Goul Andersen, som har samarbeidet med Mandag Morgen om målingen.
Undersøkelsen har vært foretatt i 30 år, og stiller alltid det samme spørsmålet: hvor enig eller uenig er du i synspunktet «innvandringen truer vår nasjonale egenart».
Aldrig tidligere har en større andel erklæret sig enig. Det seneste højdepunkt for bekymringen over indvandrere blev målt i forbindelse med valget i 1990. I 2015 var der en næsten lige så stor, men ikke helt tilsvarende bekymring.
Danskernes bekymring er stigende, selv om antallet af asylansøgere er det laveste i ti år, flere indvandrere er kommet i job, og flere unge med indvandrerbaggrund får en uddannelse.
Men det har ikke fået danskerne til at se indvandring som en mindre trussel.
– Det kan dels skyldes, at alle de store partier har sagt, at indvandring er bekymrende, og dels at folk ikke synes, at integrationen er gået særlig godt, siger Jørgen Goul Andersen.
Interessant nok svarer bare 27 prosent at de ønsker en enda strammere asyl- og innvandringspolitikk, mens 33 prosent mener at dagens politikk er stram nok. 28 prosent mener at den danske asyl- og innvandringspolitikken er for streng.
Dette misforholdet kan muligens skyldes at både politikere og medier – også Jyllands-Posten – ofte er flinke til å fremheve at antallet asylsøkere er det laveste på aldri så lang tid, og hopper uelegant bukk over familiegjenforeningen som følger og som langt overstiger selve asylinnvandringen. Som regel utgjør den en (minst) dobling av antallet. I Danmark 2018 kom det 1652 asylsøkere, som igjen utløste 4601 familieinnvandrere. Hittil i år har det kommet 1069 asylsøkere og 1926 familiegjenforente. På toppen ligger land som Syria, Eritrea, Thailand, Filipinene, Tyrkia, Afghanistan og Pakistan.
I 2015 fikk 10 849 asyl i Danmark og ytterligere 11 645 kom på familiegjenforening. I 2016 fikk 7493 asyl og ytterligere 7679 ble familiegjenforent. I 2017 var tallet 2750 asylsøkere og 7015 familiegjenforente.
Og så liten er nå ikke den generelle innvandringen til et lite land: I 2015 fikk 84 693 personer oppholdstillatelse i Danmark. I 2018 fikk 76 156 oppholdstillatelse og i perioden januar-august i år har danske myndigheter så langt gitt oppholdstillatelse til 46 504.
Vi ser for øvrig det samme i Norge. I 2018 kom det 2 655 asylsøkere, og da er både politikere og medier nøye med å spre det glade budskap om at asylinnvandringen aldri har vært så lav og gjerne også at diverse innstramninger derfor bør oppheves nå. Da lyder f.eks. overskriftene: «ikke vært så få asylsøkere til Norge siden 1995» (NRK) eller «2654 asylsøkere til Norge i fjor – 900 færre enn året før. Antallet asylsøkere faller videre. Til sammen søkte 2654 personer om asyl i Norge i fjor, noe som er det laveste antallet siden midten av 90-tallet» (Aftenposten). Man glemmer beleilig familieinnvandringen, som i praksis utgjør størstedelen av innvandringen til Norge eller gjemmer den opplysningen helt nederst i artikkelen. I 2018 kom det nesten 11 000 familieinnvandrere til Norge. Og dette er bare såkalte tredjelandsborgere; familiegjenforente som kommer fra land utenfor Europa og ikke omfattes av EØS-avtalen.
Det vil faktisk si at det bare i fjor ankom et helt nytt Drøbak (13 374 innbyggere per 2018) fra land utenfor EU. Så kan man sikkert tenke at Drøbak tross alt er en liten by, men når landets stadig færre skattebetalere skal skaffe boliger, skoleplasser, helsetjenester, arbeidsplasser, livsopphold, integrasjonstiltak og øvrig infrastruktur til alle sammen, så er Drøbak mer enn stor nok.
Og vi har litt å integrere og ikke minst få ut på arbeidsmarkedet fra før. For å sette det litt i perspektiv:
- I rekordårene 2011 og 2012 fikk vi to helt nye Moss (47 000 innbyggere x 2).
- I 2013 et helt nytt Bodø (40 000).
- I 2014 et helt nytt Tønsberg (38 000).
- I 2015 et helt nytt Haugesund (31 600).
- I 2016 et helt nytt Kongsberg (26 000).
- I 2017 et helt nytt Lillehammer (21 300).
På bare åtte år har Norge således hatt en innvandring som til sammen, hvis de grunnla en egen by, ville utgjort landets nest største etter Oslo. Den ville hatt 311 200 innbyggere, hvilket er 55 736 flere enn i landets nest største by Bergen.
Man kan ellers si hva man vil om innvandringen, men «lav» er definitivt ikke et passende ord uansett hvordan man vrir og vrenger på det.
Som vanlig er det altså best å ta innvandringsliberale politikere og mediers optimistiske utmeldinger med opptil flere bøtter salt. I tillegg kommer det faktum at asylinnvandringen for tiden er kunstig lav bare fordi EU, med Norges velsignelse, betaler en uforutsigbar, aggressiv og autoritær tyrkisk president for å gjøre møkkajobben for oss. Han har allerede vist seg villig til å bruke det utpresningsmiddelet han fikk gratis, med renter, mot Europa flere ganger.
Det spørs hvor lenge denne stituasjonen holder, og hva da?