Man har fått en del tips om Dagsavisens lederartikkel og det sirkulerer også et skjermbilde på sosiale medier som angivelig viser at Dagsavisen kaller Frp-sjef Sylvi Listhaug for en gjørmebrytende, frekk apekatt, så kommenterer saken her. For Dagsavisen gjør egentlig ikke det, selv om de i et annet avsnitt av lederen prøver å gjøre nettopp det (vi snakker tross alt om Dagsavisen her).
Men de har bare rappet begrepet «frekk apekatt» fra forfatteren Magnus Marsdal, som mener at Listhaug hovedsakelig opererer med tre forskjellige politiske debatteknikker som han kaller hhv. «Frekk apekatt», «Uskyldig dådyr» og «Rasende løve».
Etter å ha blitt kjærlig kalt «burugle» av egen far i nærmere 30 år – sannsynligvis fordi jeg ofte oppfører meg som en – og selv har kalt egne barn «rotter» i over 20 (fordi barn i praksis oppfører seg som rotter: de spiser deg ut av huset og ødelegger alt du eier og har), ser jeg vel ingen grunn til å reagere på ordbruken i seg selv.
Det det derimot er grunn til å reagere på er det massive hykleriet og skumle fraværet av nødvendig selvinnsikt som ligger bak her.
For slik – og enda verre – ordbruk kommer altså i en stri strøm fra og støttes eller unnskyldes av et visst samfunnssegment som samtidig konstant (og høylytt) hevder å være fryktelig bekymret for den polariseringen og splittelsen vårt harde offentlige ordskifte resulterer i. Det kan jo noen og enhver av oss være, men det samme segmentet peker uten unntak på politiske meningsmotstandere og plasserer absolutt all skyld på dem og deres retorikk. Sin egen derimot…Begår deres politiske meningsmotstandere et retorisk overtramp skal fanden ha takk; da går de samme bananas på sosiale medier, redaktørstyrte medier over hele fjøla griper harmdirrende til lederartikkel-pennene sine og det blir opprørte debatter (i flertall) i beste sendetid på NRK. Begår en politisk meningsfelle det samme, blir vedkommende unnskyldt med at han/hun jo ikke mente det sånn, da…, de få som kritiserer vedkommende blir utnevnt til «typisk middelaldrende sutrere» mens overtramperen blir forsvart med f.eks. han/hun jo er så ung – selv når vedkommende er over 30 år – eller at slemme politiske motstandere har misforstått det hele med vilje. Og i resten av det redaktørstyrte Norge er det og forblir det taust. I dette segmentets univers er åpenbart alt alle andres, dvs. meningsmotstanderne deres, skyld. Alltid.
Ikke bare det, men de hevder også at meningsmotstanderes retorikk fremmedgjør og radikaliserer store grupper i samfunnet, hvilket i verste fall kan ende med terrorangrep. Hvis de virkelig tror på dette selv, burde de ikke da passe litt på sin egen, selv når det gjelder politiske motstandere (og deres velgere) som de personlig misliker? Som enhver avisleser og tv-seer vet og daglig ser gjør de jo ikke det, og da finnes bare to svar på mysteriet: Enten tror de ikke på det de selv sier, men bruker bare bevisst den ondsinnede, groteske anklagen som et politisk-retorisk våpen i samfunnsdebatten eller de har ingen anelse om hva de selv sier/skriver og driver med. Det er ikke godt å si hva som er verst, men begge deler er uansett dypt problematiske.
Det er smått utrolig at presumtivt voksne, oppegående mennesker i Det kongelige norske aviskommentariat og resten av den venstreorienterte, akademiske kakleklassen ikke ser dette selv eller at de gjør det, men likevel nekter å ta ansvar for sin egen medvirkning til det elendige debattklimaet vi har. Det er følgelig langt større grunn til å bli opprørt og sint for den totalt ansvarsløse atferden dette segmentet – i og utenfor landets mediehus – utviser enn bruken av alskens ord som «ond» eller apekatt- og kloakkmetaforer.
Mener du at de påstått anstendiges åpenlyse hykleri fortjener eksponering og motbør? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.