Etter det grusomme terrorangrepet mot to moskèer på New Zealand var flere muslimske samfunndebattanter raskt ute for å spre den bekvemme offerforestillingen om at mediene behandler islamsk og høyreekstrem terror ulikt. Burde ikke de anklagede snart stille de som sprer islamistenes foretrukne offernarrativ et kritisk spørsmål eller to?
Fredag 15.mars ble 50 mennesker ble drept og minst 50 ble såret i angrepene på bedende muslimer i moskèene Al-Noor og Linwood Islamic Centre i Christchurch på New Zealand. Hovedmannen bak det som er landets største masseskyting i fredstid er den 28 år gamle australieren Brenton Tarrant, en hvit høyreekstremist som er inspirert av Anders Behring Breivik. Omverdenen reagerte med sedvanlig sjokk, sorg og avsky. Kondolansene til de direkte rammede og den øvrige muslimske befolkningen strømmet inn fra hele verden og New Zealands statsminister Jacinda Ardern var iført hijab da hun møtte representanter for landets muslimer på et flyktningsenter i Christchurch. Kampanjen «Hijab for harmoni» ble lansert, og i hele landet dro ikke-muslimske kvinner på seg hijab i solidaritet med verdens muslimer, og da særlig med muslimske kvinner som etter terrorangrepet skal ha vært redde for å bruke hijab i det offentlige rom av frykt for å bli et terrormål. Både hjemme – som her i Norge – og ute ble det etterlyst handlingsplaner mot islamofobi, og bedre bevoktning og sikkerhet rundt moskèer.
Men for mange var det tydeligvis ikke nok. I Aftenposten hevdet for eksempel 20 år gamle Sidra Yousaf at det bare var muslimer som postet noe om terrorangrepet i sosiale medier:
Den dagen angrepet fant sted, så jeg mange innlegg på Facebook og Instagram. Det jeg la merke til, var at det kun var mine muslimske venner som postet noe om saken.
Jeg hører ofte at det er vanskelig å relatere seg til slike ting siden det skjer så langt unna. Men faktum er at de fleste i det norske storsamfunnet aldri vil ha noen grunn til å tenke over at det en dag vil være dem, nettopp fordi det er en minoritet i landet det gjelder, og ikke dem. Men vi er vel fortsatt del av Norges befolkning, er vi ikke?
Nei, storsamfunnets ikke-muslimer vil naturligvis aldri ha noen grunn til å tenke over at det en dag vil være dem eller deres. I alle fall hvis de i likhet med Yousaf allerede har glemt 911, Madrid, London (opptil flere ganger), Utøya, Berlin, Paris (også flere ganger), Nice, Bryssel, Stockholm og Manchester med sine til sammen tusenvis av drepte barn, unge, voksne og gamle på arbeid, på vei fra A til B, på konsert, på restaurant, på nasjonaldagsfeiring, på politisk sommerleir eller på julemarked. For ikke å snakke om de siste årenes tallrike «enkeltangrep» på tilfeldige forbipasserende og/eller nylig avvergede massakrer som det planlagte islamistanslaget mot den folkerike påskeprosesjonen i Sevilla eller angrepet på en barnehage og politi i Frankrike.
Hos medier24 klaget også den antirasistiske samfunnsdebattanten Sofia Rana over pressedekningen, og gikk særlig løs på norske avisforsider:
Det er forståelig at det er interessant med fotball, og at Manchester United har en trener som er norsk, og som tydeligvis er flink, men det er verdt å merke seg hvor prioriteringene ligger.
VG klarte i det minste å presse inn i et hjørne på forsiden et lite bilde med tekst om at en hvit fascist har drept 49 mennesker.
Kontrasten til forsidene til disse avisene ved tidligere lignende hendelser er merkbar. Hendelsene i Paris i 2015, Nice i 2016 og Manchester i 2017 fikk hele forsiden, særlig hos Aftenposten.
Fellesnevneren for disse angrepene var at personene bak identifiserte seg som muslimer.
Rana viste til dekningen av flere terrorangrep/massedrap i USA for å avvise «avstandsteorien» – at antall spaltemetre er omvendt proposjonal med avstanden til hendelsen – som forklaring, og hevdet istedet at den mangelfulle dekningen skyldes hvem som er ofre og hvem som er gjerningspersoner.
Diskrepansen i bruket av Aftenpostens forside mellom de gitte eksemplene skiller seg basert på hvem som er ofrene, og hvem som er gjerningspersonen(e).
Har Rana muligvis et poeng?
Vi går over til 21. april, hvor islamister slår til mot tre kirker og tre hoteller på Sri Lanka. Drapstallene er foreløpig oppe i 359, mens over 500 er skadet. Akkurat som når man angriper moskèer, er tanken bak angrep på kirker rimelig klar; man ønsker å ramme en bestemt gruppe.
Men der offisielle kondolanser til ofrene som spesifikt benevnes som muslimer, det blir iverksatt verdensomspennende hijab-kampanjer og antirasistiske demonstrasjoner, mens man etterlyser offentlige handlingsplaner mot islamofobi og bedre sikkerhet rundt moskèer – for ikke å glemme at man plasserer skylden akkurat der den hører hjemme, på gjerningsmennene og deres ideologi, samtidig som man leter med lys og lykter etter medansvarlige retorikere på den utvidede høyresiden – får ikke ofrene på Sri Lanka en gang beholde sitt rette navn når de nå har blitt angrepet av islamister i sine egne gudshus. Neida, de kristne srilankeserne er degradert til «troende», som jo kan være hvem som helst, eller det mer kreative nyordet «påsketilbedere». Selve påsken, som jo er blant de viktigste, om ikke den viktigste, høytiden for verdens kristne, er likeledes blitt redusert til en «hellig weekend».
Personlig har jeg aldri hørt om påsketilbedere, men det lyder umiddelbart som et trosfellesskap for meg. Jeg er nemlig så glad all den fine påskepynten jeg har samlet gjennom årenes løp og ikke minst besøket av den ultrareligiøse figuren Påskeharen at det nærmer seg tilbedelse. Og hvis vi tenker litt over det har vel egentlig Påskeharen store likheter med den bibelske skikkelsen Jesus; sistnevnte delte jo også ut tre påskeegg samt fem skiver bacon til de hungrende masser og gjorde om vann til Haribo vingummibjørner (fortrinnsvis grønne) en fredag i en hellig helg en eller annen gang, gjorde han ikke?
Nok om det, hvordan så så norske avisers forsider ut dagen derpå? Akkurat Dagbladets forside lar det seg ikke gjøre å vise bilde av dagen etter terrorangrepet, for det var en rød dag for verdens påsketilbedere, og da var Dagbladets reportere sannsynligvis opptatt med de ritualene som hører til den hellige weekenden. Men dagen etter der igjen gjør Dagbladet det meget bedre enn i tilfellet New Zealand, hvilket trolig skyldes den flotte Se & Hør-vinklingen de har funnet. De er i godt selskap; ingen andre sladreblader hadde klart å motstå den fristende historien om en milliardær som mistet tre av sine fire påsketilbedende barn i et terrorangrep mens de var på en kostbar feriereise heller.
Men her har vi dem, altså. Det ene skjermbildet (under til høyre) er for øvrig av Aftenpostens nettutgave klokken 19:12 samme dag som terrorangrepet på Sri Lanka. De gjør det bedre i papirutgaven, men så skal vi også huske at selv om både New Zealand og Sri Lanka er langt borte, så er antallet drapsofre mye høyere på sistnevnte, og nyhetsverdiens tyngdekraft tilsier at antallet drepte øker proposjonalt med avstanden: jo lengre vekk det skjer, jo flere døde må det være for å vekke interesse.
Det kan vi selvfølgelig mene at er beklagelig, men all pressedekning reflekterer dette og har gjort det siden Påskeharens profet Lammelårets dager; det er ikke noe som kom med den muslimske innvandringen og det har heller ikke noe med muslimer å gjøre. Det er et helt vanlig menneskelig fenomen; vi bryr oss ganske enkelt mer om gnagsåret på egen fot enn naboens amputerte ditto. Og det vet nok både Yousaf og Rana, for deres egen tankegang er et klart utslag av nettopp dette.
Men til gjengjeld er det også en av islamistenes og deres åndelige brødre jihadistenes yndlingsfortelling. Den om at islam og muslimer er under kontinuerlig angrep, og at de blir forfulgt og urettferdig behandlet av alt og alle i Vesten. Denne fortellingen benyttes hyppig og med stor suksess til å politisere og radikalisere muslimer verden over.
Og det virker – ikke minst fordi det er alt for mange som, i likhet med Yousaf og Rana, er villige til bekrefte og kolportere islamistenes offernarrativ, uten at det omgivende samfunn stiller spørsmål.
Det er for eksempel ikke så lenge siden forfatter og selvutnevnt talsmann for norske muslimer, Mohammad Usman Rana, var ute med den samme forklaringen. Da dreide det seg om høyreekstremisten Darren Osbornes terrorangrep på Finsburypark moskè i London i 2017.
– Det er uheldig at det tok så lang tid å definere nattens angrep i Storbritannia som terror. Det mener skribent og forfatter av boka Norsk Islam, rapporterte NRK, og lot Usman Rana male et vakkert bilde av en av urettferdig forskjellsbehandling av muslimer:
– Det jeg mener er at dette går inn i et mønster hvor man ser at hvis det er en muslim som begår et angrep så er man veldig tidlig ute med å kalle det terrorisme, men hvis det er en som er hvit i huden eller ikke tilhører religionen islam så snakker man gjerne om massedrap, hatkriminalitet eller vold, men sjelden om terror. Så det virker noen ganger som terrorbetegnelsen er forbeholdt muslimer, og det er uheldig, sa han og opplyste om at islamister spiller veldig på akkurat dette: – En del ekstreme muslimer spiller veldig på et muslimsk offer-narrativ om at vesten egentlig ikke bryr seg om muslimer, at muslimske liv ikke er verdt så mye. De bruker dette til å rekruttere unge muslimer, fastslo Rana.
Det gjør de, men stemmer påstandene? Ikke så veldig. Trenden de siste årene er tvert i mot at både myndigheter og medier blir stadig mer forsiktige med å omtale noe som terror før politiet kommer med en offisiell uttalelse eller sakens realiteter er fullstendig åpenbare. Derfor har vi de siste årene sett en rekke «hendelser» først bli beskrevet under overskrifer som «Lastebil kjørte inn i folkemengde i Stockholm», «Bil meide ned folk i London, mann angrep politi med kniv» og «Bil kjørte på folkemengde i London». Først etterpå er artiklene oppdatert med terrormistanker. Og mens offisielle representanter står i kø for å fortelle at islamistiske terroraksjoner er både meningsløse og/eller enkeltpersoners gjerninger, blir motivet fastslått lenge før avhør når det gjelder angrep som på New Zealand. Etter London Bridge tok det for eksempel to dager før politi og medier navnga gjerningsmennene Khuram Shazad Butt, Rachid Redouane og Youssef Zaghba, mens Darren Osborne ble navngitt samme kveld som moskéangrepet i Finsbury. Angrepet på New Zealand ble også øyeblikkelig identifisert som terrorisme, og gjerningsmannen ble identifisert og navngitt nesten umiddelbart.
Fordi artikler blir oppdatert underveis, er det dessverre vrient å skaffe presise tidsangivelser for når en «hendelse» går over til beskrivelsen terrorisme, men disse opplysningene sitter jo mediene selv på, så hvorfor forsvarer de seg aldri mot muslimske skribenters påstander om religiøs forskjellsbehandling eller stiller spørsmål til de som sprer disse påstandene? Hvorfor forklarer f.eks. ikke mediene – og de selvutnevnte muslimske talspersoner og skribenter – at muslimer faktisk ikke står i noen særstilling i samfunnet, men at de tvert i mot behandles på likefot med alle andre borgere fordi normal medielogikk faktisk gjelder muslimer også?
Tja, det kan vi antagelig lure på helt til det er tid for neste julenisse- eller påsketilbeding.