Plutselig stoppet verden opp, trusselen la seg som en lav tåke over hodene våre. En helt ny og uvirkelig situasjon oppsto og vi måtte alle tusle hjem og sette oss ned sammen med familien, eller helt alene i ensomhet. For noen er det en velsignelse, for andre en forbannelse, vi ser med et nytt syn på livene våre og de rundt oss, både de som er der og de som ikke er der. En tvungen pause fra hamsterhjulet setter livets innhold i et nytt lys for mange. Alle aktivitetene dagene var fylt med var kanskje egentlig ikke så nødvendige når alt kommer til stykket. Møter kan tas på nett, eposter kan erstatte møter, så nå vet vi det. Sannhetens time kom for mange, enten man vil det eller ei, for tiden satte på nødbremsen og vi måtte sitte helt stille et øyeblikk. Et veldig langt øyeblikk for mange, men kanskje godt for mange også? Litt tid til å tenke og reflektere, kanskje til å legge om kursen når alt er over. For det vil gå over. This too shall pass.
Situasjonen kan vare lenge, så det gjelder å gjøre det så trivelig som mulig på hjemmefronten. For mange er det ikke så greit, vi har hørt om ensomhet, om barn som ikke har det godt hjemme og nå ikke kommer seg ut i normale forhold en liten stund, om vold i hjemmet som har tatt seg opp. I tillegg er frykten stor hos mange, kanskje en større frykt enn nødvendig, noe som vil gjøre livet til de som sliter uutholdelig så lenge dette pågår.
Men det er rart hvor fort tingenes tilstand får et lys av normalitet, mennesket er tilpasningsdyktig. En ny side ved folket trer frem, solidaritet, vennskap og hjelpsomhet er ikke glemte dyder. Status og karrierejag er lagt på vent, og yrker som før var usynlige for mange, trer nå frem som livsnødvendige. Folk i matvarebutikker får takknemlige hilsener fra kunder, helsepersonell og bioingeniører blir sett på som helter, media får et oppsving, og virkelige nyheter blir mer viktig enn stemningsrapporter fra reality-programmer, for hvem bryr seg om hva en influencer mener med sine navlebeskuende blogginnlegg nå?
Globalismen har fått seg et skudd for baugen og mange ser kanskje nå nytten av at vi står samlet som en nasjon, at vi er mer eller mindre selvberget. At vi kan handle med andre, men ikke legge hele vår lit til verden utenfor. Reising er utelukket, selv en tur til Sverige for Harryhandel innebærer en unødvendig risiko. Men vi har hele vårt flotte langstrakte land med fjorder og fjell, skoger og tjern, kyst og hav vi kan bre oss ut på, vi kan lære vårt eget land å kjenne. Ta en ny titt på nærområdet, fremfor å lengte ut.
Fra full panikk de første dagene, global hamstring av dopapir og lokal hamstring av Spaghetti a la Capri, til et samfunn som samarbeider mer eller mindre sømløst for et felles mål. Det er ikke så lite det! Vi kan se på det som en sjanse til en restart, eller en advarsel om å ruste opp til en verre epidemi, eller en annen form for krise vi ikke har kontroll på. For det må vi ha lært nå, at vi må være forberedte på alle eventualiteter. Vi kan ikke forutse alt som kan true samfunnet, men vi kan planlegge hvordan vi kan være best rustet selv, hjelpen kan ikke alltid komme utenfra. Så var kanskje ikke nasjonalstaten det verste vi kan ha likevel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.