Venstres nestleder Abid Rajas gikk nylig ut i en kronikk i Aftenposten og tok kraftig avstand til det han kaller FrPs «brune» propaganda. Det han siktet til var uttalelser fra FrP om snikislamisering og båtflyktninger, og han mente at det stinket av FrPs retorikk. Han lovet at Venstre fra nå av «skal si klart og tydelig ifra hver gang Siv Jensen eller Sylvi Listhaug kommer med brun propaganda». Venstres leder Trine Skei Grande var ikke glad for Rajas uttalelse, men ville heller ikke beklage den, og sa samtidig at FrPs retorikk var «forkastelig». Reaksjonene ble sterke, til og med statsminister Erna Solberg reagerte og påpekte at det ikke var ønskelig med den type brunlegging og utdeling av karakteristikker i et regjeringssamarbeid.
Raja selv så ut som et stort spørsmåltegn i intervjuer på nyhetene i etterkant. Han hadde ikke ment å insinuere at FrP var nazister, mente han, og sa at det ikke måtte oppfattes slik. Det var aldeles ikke det han hadde ment, og han forsto ikke hvorfor alle koblet det til nazisme. Han beklaget delvis ordbruken på Facebook, og sier at han ikke visste at «brun propaganda er ensbetydende med nazisme».
– Enkelte tolker «brun propaganda» til Hitler og nazisme. Fargesetting til propaganda og Hitlers brune skjorter var aldri – ALDRI – i mine tanker, men som en referanse til fargen og grumset i måten retorikken serveres, skriver Abid Raja i et innlegg på Facebook.
Og kanskje forsto han nettopp ikke det. For innvandrere og andre som har kommet til landet flere tiår etter krigen, sitter kanskje ikke forståelsen for hva brunbeising betyr i ryggmargen, slik det gjør med de fleste som har bodd i landet siden før krigen. Men man kan saktens spørre seg hvordan det er mulig å ikke oppfatte dette gjennom det norske skolesystemet, noe en kommentator under posten på Facebook også påpeker:
– Imponerende å gå gjennom hele det norske skolesystemet uten å vite hva nazisme er, og direkte vittig blir det når slik kunnskapsløs retorikk kritiserer FrP for dårlig språkbruk, sier en Facebookbruker.
Brunskjorter
Navnet brunskjorter stammer fra Hitlers Sturmabteilung (SA), som var de paramilitære stormtroppavdelingene til det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP i mellomkrigstiden. Deres uniformsskjorter var brune, noe som var en tilfeldighet. Hitler ønsket at hans parti skulle ha en egen partiuniform, og han så opp til Mussolinis valg av svartskjorter.
Frikorpslederen Gerhard Rossback kjøpte i 1925 et restparti med kakifargede skjorter fra de tyske kolonistyrkene i Øst-Afrika. Hitler rekrutterte Rossback til å organsiere SA, og dermed fikk også SA-soldatene den brune uniformen. Også elitesoldatene i Schutzstaffel (SS) brukte etter hvert også de brune skjortene, og brunt ble således forbundet med alle nazistiske partier. Brunfargen symboliserer selv i dag nazisme og nynazisme, og brukes om slike grupperinger og holdninger.
Brun propaganda
Propagandaapparatet til nazistene var enormt, og bidro sterkt til at nasjonalsosialistene fikk det tyske folket med seg. Partiet hadde i 1925 kun 25 000 medlemmer. I 1932 stemte 37 prosent av befolkningen på NSDAP, og året etter fikk de 44 prosent av stemmene. Å sammenlikne FrPs retorikk med dette propagandaapparatet, er i beste fall uvitende, i verste fall ondsinnet og tilsiktet. Det er tankevekkende at en stortingspolitiker ikke vet dette, noe Kjell Tore Ringdal, førstelektor i retorikk ved Høyskolen i Kristiania også påpekte:
– Han burde skjønt det. Hvis du kaller noen brun, må du regne med at noen tror du mener at de er nazister. Det han gjør nå, er en dobbel retorisk baklengssalto, og han lander litt dårlig, sier Ringdal.
Nazismens lange tentakler
Den tyske okkupasjonen av Norge, som varte fra 1940-45, fikk store konsekvenser for befolkningen, naturlig nok. Ringvirkningene går helt frem i dag for mange, og det har satt spor i de fleste familier, enten de var fanger, mistet kjære, hadde nazister i familien eller annet. Fargen brun ble nazismens farge, slik binders ble symbolet på samhold for nordmenn.
Jeg fant nylig et eksemplar av boken «Norsk fangeleksikon – Grinifangene» i en bruktbutikk, og det er interessant lesning. Jeg fant flere slekninger registrert i den, blant annet min far og onkel. Boken ble utgitt på Cappelen i 1946 og inneholder tusenvis av innførsler over nordmenn som satt som fanger på Grini under krigen, når de ble arresterte, hvorfor og hvor de havnet i fangenskap resten av krigen.
Det er folk fra alle samfunnslag og bakgrunner, og fra mange steder i landet. Jeg la ut en post om det på Facebook, og fikk da mange henvendelser fra folk i vennelista mi, som lurte på om jeg kunne slå opp deres slektninger. En lurte på om jeg kunne slå opp morfaren, som satt på Grini. En annen lurte på om jeg fant hennes morfar og farfar, de satt også i samme fengsel i Stavanger. Morfaren hennes var krigsseiler og farfaren var i heimevernet og jobbet med illegale aviser. En annen lurte på om oldefaren hans var registrert. Jeg klippet og limte inn informasjonen de lette etter, flere hadde ikke fått med seg detaljene som var registrert i boken, før nå. Det er deres familiehistorie, og har fortsatt relevans for familiene deres i dag. Kanskje har det også skapt påvirkninger på flere måter. Noen har fortsatt mer eller mindre åpne sår etter hendelser i de dager, og det fortelles nok historier i hver familie, også på nytt til nye generasjoner.
Nazister i Norge
En annen bok som nok åpner sår i landet er boken som heter «Liste nr. 1 over mistenkte for grovere arter av landssvik – Mai 1945.» Boken ble utgitt av Vega forlag i 2014, men faksimilen ble opprinnelig utgitt av Politidirektoretet i Stockholm i 1945. Utgivelsen var kontroversiell, siden boken inneholder mistenkte for landssvik, ikke bare dømte, og siden informasjonen fortsatt var underlagt taushetsplikt i Riksarkivet. Forfatteren, Finn Jørgen Solberg og Vega forlag forsvarte utgivelsen med at det gir et unikt tidsbilde av Norge anno 1945. Men de var klar over at den kunne føre til uønskede konsekvenser:
– Listen ligger i Riksarkivet og har vært i sirkulasjon i forskjellige miljøer, hos historikere og i antikvariater. Våre jurister mener at det er lovlig å publisere dette stoffet. Men vi vet jo ikke hvilke reaksjoner det vil avstedkomme i samfunnet, blant andre fra gjenlevende eller etterkommere.
Boken er svært omfattende, den er på over 800 sider. Den handler derfor også om mange familiers historie i Norge i dag, så hypotetisk sett ville den også gi mye respons og spørsmål om oppslag, hadde jeg lagt ut en post om den også på Facebook. Spørsmålene ville antakelig ha kommet i innboks fremfor i tråden under, for skammen lever mange med den dag i dag.
Brunbeisingens dynamikk
Disse to bøkene er og har vært viktige og imponerende dokumentasjonsprosjekter, og fremstår nå samlet som symboler på hva Raja ikke forstår av sine egne retoriske poenger, og hvorfor det reageres så sterkt på hans utspill. Brunbeising har i årevis blitt brukt mot meningsmotstandere i debatter, særlig på sosiale medier, og i en slik grad at lenger tas så alvorlig så lenge det dukker opp i anonyme kommentarfelt. Det brukes ikke bare i Norge, men har blitt et fenomen som kalles Godwin`s law:
«As an online discussion grows longer, the probability of a comparison involving Nazis or Hitler approaches ; that is, if an online discussion (regardless of topic or scope) goes on long enough, sooner or later someone will compare someone or something to Adolf Hitler or his deeds, the point at which effectively the discussion or thread often ends
Men fra en folkevalgt politiker stiller det seg litt annerledes. At en innvandret person ikke har fått det med seg kan unnskyldes. At folk som har fullført norsk skole, og/eller er stortingspolitikere ikke forstår, det er verre å akseptere. Og at Trine Skei Grande ikke vil unnskylde språkbruken, selv etter at Abid Raja har gjort det, det er utilgivelig. For ikke å si forkastelig.
Er du lei av brunbeising i debatter? Ønsker du bakgrunnsstoff selv enkelte politikere ikke får med seg? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.