Kommentar

I forbindelse med burka/niqab-forbudet i Danmark, skrev Boris Johnson at kvinner som bruker disse plaggene ser ut som «bankranere» og «postkasser». Nå beskyldes han for å ha utløst en bølge av hatforbrytelser mot muslimer. Er det noe hold i påstandene?

Verden over kjemper kvinner, med liv, helse og frihet som innsats, mot religiøs og kulturell undertrykkelse. Et av de sterkeste symbolene på denne kampen er kvinner som i protest river av seg påbudt islamsk tildekning. I Europa velger derimot frie borgere å representere og støtte undertrykkerne.

Innvandringsliberale sliter med å bortforklare den innvandringsrelaterte kriminaliteten i Sverige. Iveren er det imidlertid ingenting å si på, og sistemann ut er Dagsavisen. De får velfortjent svar på tiltale.

Dagsavisens og likestillingstillingsombudets sympati for den stakkars fundamentalisten «Josef» går sin seiersgang i offentligheten, og gjør langt mer skade enn gagn. Det er ikke første gangen.

I motsetning til hva OMOD og muslimske «Josef» tror, innebærer ikke religionsfriheten retten til å lempe konsekvensene av egne valg over på omgivelsene, så her kommer setningen man aldri trodde man skulle til å si: Look to Sweden!

Er vi fullstendig ute av stand til å ta lærdom av våre egne og andre lands erfaringer på integreringsfeltet?

Alle jakter på en ukontroversiell enkeltfaktor som forklare ikke-vestlige innvandrerkvinners lave arbeidsdeltagelse, og kontantstøtten er stadig i skuddet. Kanskje vi heller skulle gjøre som Danmark og snakke litt om kulturelle årsaker?

På sosiale medier uttrykker mange sjokk eller overraskelse over at Faktisk.no gir Per-Willy Amundsen rett, men det er ikke så overraskende at det gjør noe. Det er en påfallende skjevhet i måten politikere, medier og akademia omtaler debattklimaet på.

Og det gjør YouGov i en ny måling. Svaret bør ringe litt i ørene til Solberg-regjeringen.

Hvis ser vi bort fra ytringer som beveger seg på kanten av eller langt over norsk lov og enhver normal anstendighet, preges likevel store deler av det offentlige ordskiftet av en slående mangel på nyanser og proposjoner.

Hva får Minotenk til å tro at problemer samtlige europeiske land sliter med ikke vil manifestere seg i Norge?

Etter å ha lest det meste av det som ble skrevet i forbindelse med 22. juli i media og på SoMe, gjør man seg noen tanker som kanskje ikke er ønskelige, men som kanskje er nødvendige å lufte likevel.