Kommentar

En liten klikk på det identitetspolitiske overdrev innbiller seg tydeligvis at de har rett til å bestemme hva andre mennesker kan og ikke kan si eller gjøre i det offentlige ordskiftet. Og det er lett å forstå hvorfor når mektige aktører i det offisielle Norge går på gummisåler rundt dem eller mediegiganter ber om unnskyldning for ting de ikke burde be om unnskyldning for. Men de tar feil, og det burde flere begynne å gi uttrykk for.

Identitetspolitikk: Norge har i rask rekkefølge fått noen eksempler på den giftige identitetspolitikken som sprer seg utover i samfunnet fra angivelig antirasistiske aktivister og forskere. Det skjer ved bruk av offerkortet og påstander om egne edle motiver for å innta det de mener er en uangripelig moralsk posisjon. Men ta ikke feil: i realiteten driver de en aggressiv og beinhard maktkamp for å tilegne seg definisjonsmakten i samfunnet, for således å dominere det offentlige ordskiftet.

Den norske befolkningen får stadig høre at muslimske innvandreres omfattende tilpasningsproblemer skyldes at vi er alt for dårlige på integrering og inkludering, samtidig som samfunnsinnretningen vår er gjennomsyret av rasisme. Men hvordan skal vi integrere og inkludere grupper som selv ønsker segregering og ekskludering på bakgrunn av etnisitet og religion?

Sv-leder Audun Lysbakken vil gi mer penger til angivelig fattige barnefamilier. Aftenpostens avdekking av Det islamske kultursenters storstilte innkjøp av eiendommer for å drive koranskoler viser imidlertid at det er nok av penger i omløp i de «fattige miljøene».

Til tross for at den norske befolkningen har sagt nei til EU to ganger, er vi likevel bundet til masten fordi landets politiske ledelse inngikk og opprettholder EØS-avtalen. Den har store konsekvenser for Norge, hvilket den nylige NAV-skandalen understreker. I kombinasjon med såkalte ØSK-rettigheter og den juridiske aktivismen ved EMD, har våre egne tillitsvalgte i realiteten gjort oss til skaffedyr for hele planeten.

Politiet skal ikke være sosionomer – de skal håndheve den norske stats voldsmonopol. Det kan sikkert være grunner til å synes synd på de voldelige kriminelle, men rydder ikke staten opp og det raskt, blir det synd på hele samfunnet. Det vil først og fremst gå utover allerede svake og sårbare grupper.

Vinterfestbruduljene. På en skala fra 1 til 10: hvor glade tror Inkluderingsbrigaden at innvandrere er for å bli fremstilt som hyperkrenkbare, respektløse sutrepaver?

Skal man tro norsk venstreside, politiledelsen og statsstøttede interesseorganisasjoner er det kun sosioøkonomiske faktorer som kan forklare den økende og stadig mer voldelige kriminaliteten vi ser utfolde seg i Norge og Sverige. Men det er en sannhet med store forskningsmessige modifikasjoner.

Byrådsleder Raymond Johansen og meningsfeller vil helst skylde den økende voldskriminaliteten i Oslo på sosiale forhold som fattigdom og trangboddhet og mener at det å snakke om etnisitet eller kultur er en avsporing. Det er det ikke, og her kan du lese hvorfor.

Tilvandret klankultur truer selve samfunnsinnretningen i europeiske land som Sverige. – Globaliseringen medfører nye former for kriminalitet og nye foreteelser som vi ikke helt forstår. Det vi anser som normalt er veldig unormalt for andre mennesker, sier en forskerne bak rapporten og påpeker at særlig rettsvesenet må oppgraderes for å møte trusselen fra klankulturen.

Beslutningen om å stoppe utgivelsen av Durek Verretts bok var sannsynligvis riktig, men begrunnelsene og omstendighetene rundt det hele er dypt urovekkende. 

Etter nok en voldshelg i Oslo er flere på banen med tiltaksforslag, som f.eks. forebygging gjennom fritidstilbud og senking av den kriminelle lavalderen. Det siste blir antagelig nødvendig hvis vi ikke ønsker å gi unge, såkalte gjengangere frie hender til å terrorisere en hel by. Men et forebyggingstiltak blir sjelden eller aldri nevnt: fokus på foreldre og oppdragelsesmetoder som produserer voldelige kriminelle.