Kommentar

Identitetspolitikken er over oss og gir seg stadig verre utslag. Det er fristende å le vekk de mest skrullete uttrykkene av politikken, men ta ikke feil: den kommer riktignok innpakket i honnørord som «inkludering» og «mangfold», men i virkeligheten dreier det seg om en beinhard kamp om makt fra totalitære miljøers side.

Det er smått ubegripelig at voksne folk i et land hvor alle kan lese og skrive skal måtte kaste bort tid på det intellektuelle havariet identitetspolitikk faktisk er.

Innvandringsliberale har hatt hegemoniet i debatten i flere tiår, til tross for at de har fremmet og fått innfridd en politikk som en stor minoritet og nå en majoritet har vært motstandere av. Hva trodde de helt eksakt at det ville resultere i?

Media og det øvrige etablissementet har elevert en rekke unge, særlig kvinnelige, identitetspolitikere med innvandrerbakgrunn til en status hvor de er hevet over enhver kritikk. Er det så sunt? Her er fortellingen om en annen medieyndling, og hans møte med virkeligheten utenfor landets redaksjoner og prisutdelingslokaler endte ikke godt.

Ideologiens triumf over virkeligheten: En mann som selvidentifiserer seg som kvinne gikk til flere bare-for-kvinner-salonger for å få vokset vekk hårene fra sitt særdeles mannlige kjønnsorgan, og da de kvinnelige innehaverne nektet å utføre jobben, saksøkte han dem. To av kvinnene har mistet jobben som følge av saken, som nå går for en av Canadas beryktede menneskerettighetskommisjoner. – Kan vi høre oss selv, spør Spiked-redaktør Brendan O´Neill. Ja, dessverre.

Nora Mehsen har en høne å plukke med undertegnede, og gjør det i Morgenbladet under overskriften «Rasisme og islamofobi er ikke velkomment i min homokamp». Nei vel, men så kan jeg ellers ikke huske å ha spurt.

Politiserte fagmiljøer og forskningsaktivisme hadde vært til å leve med hvis vi hadde en presse som gjorde jobben sin.

Frp vil sette krav til meningsmangfold i innvandringsforskningen, mens Ap mener at det åpner for å «diktere meningsinnholdet i fri og uavhengig forskning». Men har vi fri og uavhengig forskning på dette området? Mye tyder tvert i mot på at et politisk ensrettet forskningsmiljø er i ferd med å pådra seg samme problem som det like ensidige pressemiljøet.

Klanmentalitet er ren gift for demokratiske rettstater, hvilket de sistnevnte er i ferd med å oppdage på den harde måten. Til tross for at klan er den viktigste sosiale enheten for svært mange av innvandrerne som kommer til Europa, er temaet lite fremme i offentligheten. Vet europeiske myndigheter egentlig hva de har med å gjøre og hvor lurt er det å kvotere inn innvandrere fra klansamfunn i styre og stell?

Sverige strever med en galopperende voldskriminalitet, samtidig som bilbranner og oppløp er blitt et tilnærmet daglig tildragelse i innvandrertette forsteder. Forståsegpåere står i kø for å bortforklare «de unges» kriminalitet med legitim frustrasjon, fortvilelse eller sinne over det omgivende samfunn. Noen – som kulturvenstre og såkalte antirasistiske NGO´er – har da også i årevis gjort sitt beste for å overbevise disse ungdommene at de blir urettferdig behandlet og har grunn til å reagere med vold. De har helt klart et medansvar for voldsutviklingen i Sverige. Det bør vi som samfunn snart ta et oppgjør med.

Ifølge svenske myndigheter blir Sverige bare tryggere og tryggere, men BRÅs siste rapport viser blant annet en stor økning i antall anmeldte voldtekter. Siden 2010 har antallet anmeldte voldtekter økt med hele 47 prosent.

Nye tall fra Eurostat viser at EUs befolkning økte med en million på ett år. Innvandringskrisen er langt fra over og vi har antagelig bare sett den spede begynnelsen på det som i realiteten vil bli en folkevandring.