Miljöpartiets kommunestyrerepresentant i Botkyrka kommune, Ali Khalil har måttet frasi seg alle verv med øyeblikkelig virkning etter at SVTs Uppdrag Granskning (UG) avslørte at han forsøkte å hestehandle med stemmer til fordel for den lokale Alby moskè. Han og moskéens ledelse tilbød partiet Moderaterna så mange som 4500 stemmer i bytte for en sentral tomt med byggeløyve til å oppføre en ny moskè.
Moskèledelsen og imamer ville i så fall bruke fredagsbønnen til å oppfordre medlemmene til å stemme Moderaterna, for som Khalil og flere forsikrer:
– Det er de som kommer til moskéen hver fredag og den målgruppen er veldige lydhøre overfor imamen. Om imamen sier at «vi bedømmer at Moderaterna er det beste valget for oss, de lytter til våre problemer, de har lovet å bekjempe våre problemer og trygge vår eksistens». Da gjør menneskene det.
Det politiske etablissementet er sjokkert som vanlig, og vil slett ikke ha noe med denne udemokratiske tilnærmingen til politikk å gjøre. Men med en nærmere titt på Botkyrka, spørs det om det i det hele tatt lar seg gjøre å stanse utviklingen og klanssamfunnets gjenkomst i politikken og dermed i samfunnet som helhet.
Leser man befolkningsstatistikken over Botkyrka, tror man knapt sine egne øyne. Veksten er ufattelig:
I 1970 var det bosatt 26 673 personer i kommunen – i 2015 økte den til 89 425. I dag er den på 92 097. I 2002 utgjorde innvandrere og etterkommere 47 prosent av innbyggertallet, andelen i dag er nærmere 58 prosent. Gjennomsnittsalderen i kommunen er 37,5 år, og hele 25 prosent av befolkningen er under 18.
Men dette er jo befolkningsvekst og det vel bra for økonomien, slik innvandringspådriverne stadig hevder?
Vel, Botkyrka opplever det samme som Malmö, som i løpet av noen tiår har blitt en av Sveriges fattigste byer. Oslo gjennomgår for øvrig den samme utviklingen. Det har med hvem som flytter til og hvem som flytter fra: Asylinnvandrere/familiegjenforente fra Afrika, Asia og Midtøsten betyr økte sosialutgifter og færre skatteinntekter.
Den gjennomsnittlige skattekraften i Botkyrka går da også stadig nedover. I 2016 opplyste kommunens politikere at Botkyrka ikke lenger er i stand til å finansiere sin egen virksomhet. Riksgjennomsnittet har gått fra 101 i 1995 til 87 prosent av riksgjennomsnittet i dag. Det nærmer seg Malmö, som har gått fra 97 til 85 i samme periode, hvilket beskrives av økonomer som «forferdelig lavt.» Skatteunderlaget krymper når yrkesaktive flytter ut og erstattes av nyankomne innvandrere, barn og studenter. Samtidig øker kommunens utgifter både når det gjelder sosialbudsjett og infrastruktur.
Sverige – som Norge – vokser fryktelig raskt, og hele 80 prosent av veksten skyldes innvandring, hovedsakelig fra dysfunksjonelle stater i Afrika, Asia og Midtøsten. Denne kategorien innvandrere, asylinnvandere, og etterkommere utgjør i dag rundt 16 prosent av befolkningen i Sverige, men 55 prosent av de langtidsledige. De mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag. I gjennomsnitt betaler de 40 prosent mindre skatt enn etniske svensker til tross for en demografisk fordel; de har en yngre aldersprofil enn etniske svensker. Langt de fleste er uutdannet og/eller mangler relevante arbeidskvalifikasjoner som gjør dem ansettelsesbare.
Mange europeiske velferdsstater vokser altså i en forferdende fart, og likevel skriker de visstnok etter arbeidskraft. Dette bruker innvandringsliberale som argument for ytterligere utenomeuropeisk innvandring, slik Angela Merkel nylig varslet. Alt tyder imidlertid på at den største pådriveren for behovet for kvalifisert arbeidskraft/større arbeidsstyrke i form av innvandring, er innvandringen i seg selv.
Det har kommet millioner til Europa på kort tid, og alle skal ha bolig, skole og helsetjenester. Innvandringen må administreres og all infrastruktur må rustes opp for å takle den voldsomme befolkningsveksten. Det samme må rettsvesenet, politiet, utdanningssystemet og helsevesenet. Alt krever bemanning og slik bemanning krever kompetanse. Hvor skal vi få alle arbeidstagerne vi trenger for å i det hele tatt håndtere innvandringen? Politikere lover flere politibetjenter, sykepleiere og lærere, men alle må utdannes først og bare antallet vi trenger er så høyt at løftene blir nærmeste umulig å innfri. Og nær sagt hele behovet skyldes befolkningsvekst som følge av en altfor stor asylinnvandring. Som innvandringspådriverne vil løse med enda mer innvandring.
Mange klarer seg godt, men alt for store grupper gjør det ikke, og ender med å etablere små Midtøsten og afrikanske stammesamfunn i europeiske byer, med alle de negative konsekvensene dette har for dem selv og resten av samfunnet. Og de negative konsekvensene krever igjen mer bemanning og enorme summer for å håndteres og så videre og så videre. Hvor lenge kan eller vil det omgivende, skattebetalende samfunn betale for dette, mon tro?
Europeisk innvandringspolitikk er ganske enkelt blitt historiens største pyramidespill.
Og asylinnvandrerne kan ikke betale det alt dette koster, for til det er arbeidsdeltagelsen altfor lav og avhengigheten av offentlige velferdsytelser altfor høy.
Det de imidlertid kan gjøre, er å utgjøre tungen på vektskålen i demokratiske valg. Botkyrka har Sveriges største andel stemmeberettigede innvandrere. Og mange av dem kommer fra dysfunksjonelle klansamfunn, og som vi ser, tar de med seg klanens måte å gjøre ting på hit. Og selvutnevnte ledere, kulturelle som religiøse, står klare til å utnytte det i politiske hestehandler. Som vi også ser, er denne stammementaliteten også representert i etablerte partier, selv om klanlederne nettopp har mistet sin helt egen miljöpartist.
Klanen er den viktigste sosiale enheten for flesteparten av innvandrerne som kommer til Europa fra Afrika og Midtøsten, og det lar seg ikke avlære i en fei. Med storstilt innvandring fra disse landene, følger klanmentaliteten selvfølgelig med på lasset, og det får omfattende konsekvenser for mottakslandene. Myndighetene hverken kan eller bør lukke øynene for dette faktum lenger.
For er det noen som i det hele tatt tror at utviklingen mot klansamfunnets korrupsjon, anarki og øvrige udemokratiske metoder lar seg stanse hvis ikke Europas politiske ledelse snart ser det som det det er: ikke enkelthendelser, men et strukturelt problem?