Jostein Gripsrud:
Norsk hamskifte? – en kritikk av Terje Tvedt, et betinget forsvar for godheten og
en etterlysning av midtbanen i innvandringsdebatten.
Forlag: Vigmostad og Bjørke (2018)
At folk skriver bøker til hverandre er ikke noe nytt i tiden. Helt siden antikken har ulike personligheter
skrevet pamfletter, traktater og andre skriftlige verker fordi en er forbannet på noen annens bok. Dr.
philos. i medievitenskap ved Universitet i Bergen, Jostein Gripsrud, har skrevet en bok om en bok han
er forbannet på og som er nesten like lang som den boken han kritiserer, med bare noen få siders
margin.
Boken til Gripsrud begynner med en lovende forside, men derfra og ut er det heller depressiv lesning.
De færreste skriver bøker i affekt, men Gripsrud gjør boken nesten ubegripelig uleselig og tar for seg
momenter som i stor grad har med at han ikke liker Terje Tvedts bok «Det internasjonale
gjennombruddet», måten den er skrevet på og hvorfor Tvedt beskriver norgeshistorien på en
uforsvarlig måte. Hvor det betingede forsvaret for godheten og hva midtbanen i
innvandringsdebatten er for noe, gav denne anmelder nesten opp å finne.
Jostein Gripsrud er irritert. Greit nok. Den eneste håndsrekningen Gripsrud gir til den gode samtalen
er å takke Terje Tvedt i innledningen av boken. Hva irriterte ham ved boken av Terje Tvedt? Irritert
nok til å takke i innledningen av boken.
Gripsruds rødglødende omgang med tastaturet og regelrette fnysing mot Tvedt gjør tittelen på hans
bok direkte misvisende. Ifølge Gripsrud er (den norske) godheten godt forankret i norsk kultur over
lang tid, men den er også svært naiv og bondsk, hvis jeg leser ham riktig. Her er Gripsrud på samme
frekvens som Tvedt i mangt og mye, men fordi Tvedt har skrevet en bok han ikke liker, så fremstiller
han heller Tvedt som både konspiratorisk og skjødesløs. Det spørsmålet denne anmelder søker svar
på: hvorfor ikke skrive en kronikk og la debatten gå og siden skrive bok om hvorfor Tvedt tar så feil,
og heller gjøre boken mer lesverdig?
Gripsrud påstår at Tvedt fremstår som en hvilken som helst annen konspirasjonsteoretiker og at det
ikke finnes et «humanitær-politisk» elite på toppen av det norske samfunnet. At mange interessenter
i bistandsfeltet har tjent seg fete og fått høye verv er ikke akkurat konspiratorisk. At de samme
interessentene har vært tett på den politiske makten og søkt å påvirke denne både i åpne og lukkede
rom, og derfor har gitt rom for en forståelse for en løssluppen innvandringspolitikk ei heller. At dette
i sin tur har ført til en politikk som har gjort at norske myndigheter er fremst i rekken for å ratifisere
internasjonale konvensjoner uten tanke på konsekvenser faller ikke Gripsrud inn. Gripsrud kunne
kanskje ha snakket med Tvedt, men valgte altså å skrive en bok.
Hvor var Gripsrud når den første liberaliseringen av innvandringspolitikken fant sted på 1980-tallet?
Enhver som kritiserte en oppmykning ble tildelt den lite tiltalende merkelappen «rasist» der
reklamen for den statsfinansierte kampanjen «Ja til et fargerikt fellesskap» ble omfavnet av alle som
betydde noe i det humanitærpolitiske komplekset: Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen,
NHO, LO, politiske partier og andre. At denne eliten ikke er en kabbalah, men har flere
sammenfallende interesser er ingen hemmelighet.
Gripsrud prøver å fremstille sin pamflett som politisk underbygd ettersom Tvedt i hine hårde dager
var med i ML-bevegelsen. Gripsrud går langt i å mene at dette diskvalifiserer Tvedt fra å fronte de
tanker han legger frem i Det internasjonale gjennombruddet.
Som sagt er det vanskelig å finne en midtbane i denne offensiven av det som kan utvikle seg til en
akademisk skyttergravskrig mellom d’herrer Gripsrud og Tvedt. Ingen ønsker å stå i en slik situasjon.
Gripsrud vil tvinge deg ned på sin side. Han etterlyser således ingen midtbane, han etterlyser
underkastelse til hans syn på virkeligheten. Et lite propert akademisk grep, for å si det forsiktig.
Gripsrud er på ett punkt i det minste litt ærlig. Han mener folk flest må velge mellom å være
«godhjertede og ikke-rasistiske tilhengere av toleranse og alle menneskers likeverd» eller om «[vi] vil
[…]være oss selv nok, holde annerledes utseende og troende ute, [og] la folk dø uten at vi bryr
oss[.]»
En slik sort-hvit-tenkning forklarer på mange måter innledningssitatet i Gripsruds bok «Jo mer
det forandrer seg, jo mer er det det samme.» For de som har fulgt med på de etablerte
godhetstyrannenes bulldozergang overfor personer som har vært kritiske til en løssluppen og dårlig
gjennomtenkt innvandringspolitikk, flyktningpolitikk og bistandspolitikk den siste generasjonen eller
så, er det en god oppsummering.