Aftenpostens glimrende kommentator Anki Gerhardsen rapporterer fra årets Segerstedsseminar i Sverige, hvor man skulle diskutere demokrati, ytringsfrihet og presset mot begge deler: «Jeg hadde hørt ryktene om kulturforskjeller på forhånd og var spent på hvordan mine refleksjoner om minoritetenes makt og vilje til å innskrenke samtalerommet ville bli tatt imot», skriver Gehardsen.
Og svenske journalister skuffet heldigvis ikke. Kulturredaktør Björn Werner i Göteborgs-posten – som selv er under press for å sparke politisk redaktør Alice Theodorescu fordi Anstendighetsbrigaden ikke liker meningene hennes – karakteriserer den norske delegasjonens holdninger som «blåbrun konsensus».
Norske medieorganisasjoner og -hus som Redaktørforeningen, Presseforbundet, Klassekampen, Dagbladet, Adresseavisen og Dagens Næringsliv holder seg altså med en gjeng halvnazister, skal vi tro våre svenske naboer. Om ikke annet får vi vel tro det for Klassekampens vedkommende, som de siste ukene er blitt beskyldt av Morgenbladet og andre deplattformingsaktivister for å legitimere og fremme rasisme.
De samme og store deler av det innvandringsliberale segmentet tilbringer ellers mye tid på sosiale medier for å fortelle verden at «svenske tilstander» bare en høyreorientert myte, som ikke har noen som helst rot i virkeligheten.
De er ikke alene. For noen år siden kom jeg i snakk med en erfaren pressemann, som nettopp var hjemme fra en rekke møter med forskjellige svenske redaktører. Han hadde også trodd at særlig det som gikk under navnet Facebook-høgre overdrev problematikken. Etter å ha sett det ved selvsyn var han imidlertid av den formening at det sto enda verre til enn ryktene tilsa.
Flere norske pressefolk har etterhvert vært i nærkontakt med svenske mediers tilstander. En av dem er tidligere redaktør for fagbladet Journalisten Helge Øgrim. I 2016 avslørte det alternative mediet Nyheter Idag omfattende seksuelle overgrep på jenter helt ned i 12 årsalderen under den kommunale ungdomsfestivalen We are Sthlm i Stockholm i august 2014 og 2015. I to år hadde en stor gjeng gutter/unge menn kveld etter kveld trakassert unge jenter ved å omringe dem, trykke seg inntil dem og beføle dem under festivalens konserter. Overgrepene var mange og alvorlige; noen fikk fingre stukket i underlivet, hvilket kategoriseres som voldtekt i Sverige. Til sammen ble 200 gutter og unge menn bortvist av politiet for denne typen atferd. De bortviste var stort sett «enslige mindreårige asylsøkere», hovedsakelig fra Afghanistan.
Nyheter Idag avslørte også at øyenvitner og andre varslere hadde kontaktet avisen Dagens Nyheter (DN) om det inntrufne. DN valgte imidlertid å legge lokk på saken, som da den sprakk i offentligheten attpåtil viste seg å være langt mer alvorlig og omfattende enn først antatt. Nyheter Idag gikk ut med sterk kritikk, men ble selvfølgelig avvist som en «konspiratorisk hatside», til tross for at det de hadde rapportert var rene fakta. Og mens svensk politi tok selvkritikk for at de ikke hadde varslet offentligheten om forholdene, var det helt taust fra DN. Øgrim kontaktet derfor redaksjonssjef Caspar Opitz i DN for å spørre om hvorfor de håndterte saken som de gjorde og hvordan de stilte seg til kritikken. Opitz hadde angivelig ikke tid til å snakke med Øgrim, og ga i stedet dette talende svaret:
«Hej igen Helge, du får själv välja om du vill citera anklagelser från en högerpopulistisk hatsajt eller inte».
Tilværelsen er tydeligvis enkel i visse svenske redaksjoner.
Men den blåbrune, norske konsensusen favner mye bredere enn pressen. I 2013 ble nyheten om at Frp kom i regjering mottatt med hyperventilering i svenske redaksjoner.
– Det er en sorgens dag for hele Europa, fablet Henrik Arnstad, Sveriges egen omreisende predikant i rasisme, nasjonalisme, fascisme, nazisme og all landsens ulykker for øvrig. Avisen Dagens Nyheter (DN) – som kaller seg en «agendasettende avis» (og det så til de grader også, det!) – var svært behjelpelig med å offentliggjøre budskapet fra mannen som utviser alle kjennetegn på en fanatiker.
Norgesvennen Arnstad hadde tidligere samme år fått hard medfart da han forsøkte å selge sin nye bok gjennom en skingrende artikkel i Aftenposten. Han ble refset av Civitas Bård Larsen, og ble ytterligere ydmyket som en upålitelig kilde da professor ved Oxford Brookes University Roger Griffin måtte beklage at han hadde skrevet en «uvitende kommentar» basert på Arnstads utlegninger.
Det ble antagelig for meget for en mann som i årevis hadde vært feiret i svenske medier og ikke blitt møtt med så mye som en kvart motforestilling – bortsett fra fra «konspiratoriske hatsajter» og de er det jo bare å bekvemt avvise som nettopp det – og behovet for revansje må ha blitt påtrengende. Anledningen bød seg da Frp – eller «Breivik-partiet» som det heter på arnstadsk – gikk i regjering med Høyre.
14. oktober 2013 besto således den blåbrune konsensus av (surprise!) Larsens innvandringsvennlige arbeidsgiver Civita og muligens noe mer forbløffende: SV og MDG.
Islamhatet finns även inom den norska vänstern, exempelvis Sosialistisk Venstreparti som – på fullt allvar – föreslog att myndigheter skulle tvinga sig in i minoriteters hem. Man skulle där genomföra förhör, för att säkerställa att de boende ”inte bryter mot norska kärnvärden”.
Civita og sosiolog Pål Veiden fikk passet sitt påskrevet under den veloverveide og sobre overskriften Att kidnappa barnen:
Inte bara FrP och Høyre omfattar hatet mot romer. Grövst har den liberala och inflytelserika tankesmedjan Civita varit. Denna har beställt en rapport från en av sina projektledare, sociologen Pål Veiden, som fastslår att romerna bör berövas sina barn. Romerna kollektivt skiljer sig från andra kulturer eftersom de inte vill arbeta utan föredrar att tigga. ”Det upprätthåller fattigdom och de blir aldrig integrerade. Jag tror det vore en stor fördel om fler romska familjer [‘flere romfamilier’] fråntogs sina barn.”
Dette ble naturlig nok ikke godt mottatt av den blåbrune konsensus, så dagen etter skrev Kristin Clemet (H og Civita), Ketil Raknes (SV) og Øyvind Strømmen (MDG) et tilsvar og sendte DN. I mellomtiden hadde en svensk komiker gjort samme tabbe som Griffin: han hadde stolt på Arnstads dramatiske, men direkte feilaktige påstander og fremført dem hos Skavlan. NRK klippet det vekk fra den norske sendingen og sendte med det svenske medier opp i det røde felt. DN klinte til med ytterligere to heftige angrep på Norges blåbrune konsensus. Men hvor ble det av Clemet og cos tilsvar?
Njaaa, det hadde den feilen at det var underskrevet av flere da, serru: – Vi er generelt skeptiska mot debattartiklar med flera undertecknare, forklarte kulturredaktør i DN Björn Wiman da han endelig lot høre fra seg. Javisst, DNs generelle skepsis fremkom tydelig ved at man fra 10 til 19 november publiserte minst 7 innlegg med alt fra 3 til 8 underskrivere.
Clemet lot seg ikke avfeie og purret, men nå hadde DN – også på bare 14 dager da, gitt! – funnet ut at tilsvaret var for langt. Hvis den blåbrune konsensusen kuttet det ned til 4000 tegn, skulle det visstnok komme på trykk uken etter. Teksten hadde hele tiden vært ferdig oversatt til svensk, og 25. oktober ble den umiddelbart kortet ned som anvist. Så hva nå da? Joda, man skulle publisere svaret fra islamhaterne i SV og kidnapperne i Civita, man visste bare ikke helt når enda.
15. november har DN fortsatt ikke den fjerneste anelse om hvordan de skal få plass til et innlegg på 4000-tegn i en hel avis, og tre dager etter mister Clemet tålmodigheten og publiserer innlegget på Civitas nettside og egen blogg. Samme dag finner man en eldre tweet fra Arnstad, hvor han skriver at han allerede har svart på Clemet og cos artikkel som på det tidspunktet ikke var publisert noen steder.
– Betyr dette at Henrik Arnstad har fått lese vår artikkel og svare på den før vi har fått vite når og i det hele tatt om artikkelen vår kommer på trykk?, lurer Clemet på. Æh, ja, det gjør visst det. Men etter en måned med snikksnakk og trenering, kan et lykkelig DN endelig avvise artikkelen fordi den er blitt publisert et annet sted. Wiman unnslår seg heller ikke for å irettesette Clemet for at hun ved publisering har brutt deres «felles overenskomst».
Arnstad har for øvrig ikke bare lest og svart på den upubliserte artikkelen, men han har også rettet opp en «feil» om Pål Veiden og Civita i den opprinnelige artikkelen i DN; en grov sitatforvrengning som tre våre blåbrune venner altså påpekte i det uteblitte tilsvaret. I rettelsen takker imidlertid den notorisk uetterrettelige Arnstad sine «oppmerksomme lesere» for å ha påpekt feilsiteringen hans.
Enter Helge Øgrim igjen, som får hele e-postutvekslingen med DNs redaksjon av Clemet og legger den ut på Journalisten.no til allmen beskuelse. Han får raskt svar på tiltale: -Anklagene om sensur er absurde, bjeffer Wiman. Hvor absurde? Så absurde at når Vårt Land (VL) ringte DNs redaksjon for å få en kommentar, var det absolutt ingen som ville gi dem en. VL ble satt over til nyhetsredaktøren, debattredaktøren, pressetalsmannen og den ansvarlige redaktøren, men samtlige viste enten til hverandre eller til kulturredaktør Wiman, som etter sigende befant seg på ferie. – Etter å ha tatt rundt ti telefoner med ulike personer i Dagens Nyheter, har det ikke lyktes Vårt Land å få en kommentar, konstaterte VL.
Svenske tilstander er med andre ord et høyst reellt fenomen, og det har så smått begynt å vise seg her også i form av deplattformsaktivisme, avkoloniseringsideologi og politisert antirasisme. Disse opererer nå med et helt eget vokabular, som gjør det vanskelig for en gjennomsnittlig interessert borger å begripe hva det dreier seg om og hva de egentlig driver med.
Slagord som «anstendig debatt» og «ytringsansvar» lyder jo også godartet, men i realiteten er de en del av en stadig voksende bevegelse som forsøker å innskrenke ytringsfriheten for meningsmotstandere, delegitimere og utgrense dem fra det offentlige ordskiftet og ellers bedrive sosial utstøting der det er mulig.
Men nå som våre ledende, blåbrune presseorganisasjoner og mediehus til gangs har fått føle svenske tilstander på egen pels, så kan vi vel regne med at samtlige nå vil gå hardere til verks på lederplass mot aktivister og ledere i diverse samfunnsinstitusjoner som med fine slagord forsøker å gjøre svenske tilstander til norske?