Sveriges beryktede ebo-lov har så til de grader underminert ethvert integrasjonstiltak at myndighetene til slutt har sett seg nødt til å endre den. Ebo-loven gir asylsøkere rett til å bosette seg hvor de vil i landet og likevel beholde retten til statlige og kommunale bidrag. Fra 1. januar i år har imidlertid 32 av landets mest pressede kommuner – det vil si de kommunene som har tatt i mot flest asylsøkere og familiegjenforente og nå sliter tungt med rekordhøye sosialutgifter og boligmangel – fått rett til å nekte slik bosetting i særlig utsatte områder i kommunen.
Presset skyldes at kommuner som Malmö og Göteborg har store diasporaer som bor i utsatte/segregrerte områder, som kjennetegnes av høy arbeidsledighet, boligknapphet, trygdeavhengighet og høy kriminalitet fra før, og derfor velger svært mange asylsøkere å bosette seg der. Men der finnes ikke boliger og da det tar minst åtte år før asylsøkere og familiegjenforente kommer i lønnet arbeid, skyter sosialutgiftene i været. Det krever økonomiske og menneskelige ressurser de aktuelle kommunene ikke lenger har og heller ikke kan trylle frem. I mai 2019 slo Sveriges kommuner og landsting (SKL) – som tilsvarer Kommunenes Sentralforbund – full alarm: 69 kommuner er i krise, med tosifrede antall millioner i underskudd på særlig sosialbudsjettet.
Kommuneledelsen i flere kommuner, som Landskrona, Eskilstuna, Helsingborg, Katrineholm, Malmö og Göteborg, har følgelig sett sitt snitt til å erklære hele kommunen for «utsatt», for slik å slippe å ta i mot flere i en allerede presset situasjon. Samtlige partier, untatt det utopiske Vänsterpartiet, er enige om endringen og flere kommunepolitikere – fra alle politiske avskygninger – står nå frem i tur og orden i offentligheten og forsvarer beslutningen om å ikke ta i mot fler. Man greier ganske enkelt ikke mer, for mottakskapasiteten eksisterer ikke lenger.
Kommune-Sveriges kreative benyttelse av endringen har selvfølgelig blitt møtt med visse mishagsytringer, men den politiske klassen, forskningsmiljøer og svenske medier er i høy grad enige om at ebo-loven har vært sterkt medvirkende til den segregeringen, arbeidsledigheten og påfølgende kriminaliteten myndighetene i dag kjemper med. Lovendringen kommer ikke en dag for tidlig, for denne utviklingen har vært observert – og advart mot – i over ti år allerede. Den første kritikken kom fra den sosialdemokrat-styrte kommunen Malmö, som i en årrekke har vært den største tilflytningskommunen og dermed den med størst problemer både økonomisk og sosialt.
Her i Norge har imidlertid det statlige utvalget bak rapporten «I velferdsstatens venterom», Norsk Folkehjelp og avisen Bergens Tidende vært ivrige etter å følge Sveriges vei inn i samtlige problemer.
Utvalget ble nedsatt i 2009, og ble ledet av ingen ringere enn tidligere finansminister Gunnar Berge (Ap). I utvalget finner man også Sylo Taraku og Berit Berg, som sist gjorde seg bemerket ved å rapportere Øyvind Eikrem til ledelsen ved NTNU i et forsøk på å sette munnkurv på ham fordi han pekte på kulturelle årsaker som delforklaring på dobbeltdrapet i Trondheim, der både ofrene og gjerningsmannen var såkalte enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) fra Afghanistan. Utvalgets rapport ble levert i 2011, og Berge uttalte følgende til VG: «- Vi mener det er både til asylsøkerens og samfunnets interesse å tillate et visst antall asylsøkere å bo privat. Det har asylsøkere kunnet gjøre lenge, men da har de mistet rettighetene. Vårt forslag er at beholder støtten på ca. 3000 kroner i måneden selv om de flytter ut av asylmottaket».
Gad vite om Berge-utvalget tok en titt på Sverige før de la forslaget på bordet? Og om noen av dem i dag har lyst til å ringe svenske myndigheter og spørre dem om de synes at denne ordningen har vært i samfunnets interesse?
I oktober 2015 var det på`n igjen. Denne gangen var det Norsk Folkehjelp som gikk i bresjen for svenske tilstander: – Flyktninger med oppholdstillatelse må få bo der de kan og vil – og de må få lov til å jobbe og være sjølberga, sa leder flyktning- og integreringsenheten i Norsk Folkehjelp Tom Hjertholm flott til Dagsavisen. Helt uanfektet av at «jobb og sjølberga» ikke er det som preger sysselsettingsstatistikken for asylinnvandrere og -familiegjenforente fra R3-land (Afrika, Midtøsten og det islamske Asia). Generelt har asylinnvandrere fra R3-land en sysselsetting på rundt 50 prosent og har hatt det i en årrekke. Her skal det som vanlig legges til at èn – 1 – times arbeid i uken er nok til å regnes som «sysselsatt» i Statistisk sentralbyrås statistikker.
Uttalelsen falt på bakgrunn av at Krf og Venstre i mai 2015 utrolig nok aktet å legge frem et stortingsforslag «om å følge den svenske modellen der flyktninger selv kan finne seg et sted å bo». Ap var positive, så lenge Oslo ble unntatt ordningen, men Sp sa nei og dermed var det ikke mulighet for å få flertall for forslaget.
Høsten 2016 foreslo Senterpartiet å innføre en flerårig boplikt for flyktninger og asylsøkere i kommunene de ble utplassert i. Det likte Bergens Tidende dårlig, og rykket ut på lederplass med artikkelen «Frihet til å flytte». Heller ikke BT lot seg affisere av at all tilgjengelig kunnskap sier det motsatte av hva de påsto:
Flyktninger må få bo der de selv mener de har størst sjanse for et godt og selvforsørget liv i Norge.
…
Ikke overraskende handler ingen av Grenis tre begrunnelser om å gjøre livet bedre for flyktningene. Å begrense deres bevegelsesfrihet er også å begrense mulighetene. Enten de er i Bergen eller Ørsta, kan de ha gode grunner til å ville flytte. Det kan for eksempel være mangel på jobbmuligheter og sosialt nettverk.
Mangel på jobbmuligheter er det neppe, for flyttemønsteret viser at det har liten betydning. Nye tall fra SSB viser nemlig at Nordland, Troms og Finnmark er de fylkene som i størst grad får asylsøkere og flyktninger ut i jobb. Her kommer nærmere 70 prosent i utdannelse eller arbeid, mens tallene for de som bosetter seg i Oslo, Østfold eller Vestfold er vesentlig dårligere. Her kommer bare mellom 38 og 44 prosent i utdannelse eller arbeid.
Fraflyttingen fra Nordland, Troms og Finnmark er ikke desto mindre stor, og gjett hva: hele 72 av de som flytter har innvandrerbakgrunn. I forbindelse de aktuelle sysselsettingstallene – som har kostet svimlende 65,8 milliarder å oppnå – som ble publisert i desember 2019, sa forsker ved Oslo Met Kristian Tronstad at «flyktninger flytter sørover når de ikke lenger må holde seg i bosettingskommunen»: – Kommunene i Østfold har også en god del tilflytting av flyktninger etter at introduksjonsprogrammet er gjennomført. Denne tilflyttingen ser i liten grad ut til å være knyttet til et spesielt godt arbeidsmarked for flyktninger i Østfold, sa han til Aftenposten.
Så mens Sverige endelig er i ferd med å komme ut av dvalen, synes statlige utvalg og statsfinansierte organisasjoner samt medier at det er en god idè at Norge går inn i den. Og to politiske partier gikk faktisk inn for dette så sent som i 2015.
Er det ikke betryggende at nettopp de to sitter i regjering?