Teknogiganter som Facebook, Twitter, Google og You Tube går hardt til verks og kaster ut den ene etter den andre fra sine platformer for å bekjempe «fake news» og polarisering. Forbausende nok sitter den europeiske, i likhet med den norske, pressen musestille. Man registrerer at det skjer, men det kommer ingen problematisering eller protester på lederplass fra den fjerde statsmakt. Skal tro hvorfor ikke?
Begrepet «fake news» ble introdusert i offentligheten som følge elitens sjokkartede møte med realitetene på bakken i form av blant annet Brexit og valget av Donald Trump. Begrepet ble snart som poteten: det kunne brukes – og blir brukt – til praktisk talt alt. Den forklarer alt fra politikerforakt, sosial uro og fallende tillit til medier. For det kan selvfølgelig ikke skyldes en forutsigbar og naturlig reaksjon på de samme aktørenes gjøren og laden. Åh, nei, langt i fra; det må være noen som hisser opp folket ved bruk av skrekkelig retorikk og fryktelige løgner.
Og det kan heller ikke skyldes at sosiale medier har gitt alternative stemmer muligheten til å slå hull på elitens årelange, behagelige meningshegemoni, hvor man har kunnet kolportere enhver påstand uten kvalifisert motstand. Som en innvandringsliberal elite med ditto medier på slep har kunnet gjøre de siste 40 år.
Det har naturligvis vært kjekt for dem, men sannheten har den utrivelige egenskapen at den (nesten) alltid kommer for en dag, og det får som oftest konsekvenser for troverdigheten til de som har fremmet det motsatte.
Som for eksempel politikere, medier, «forskningsinstitusjoner» som Fafo og NGO´er som NOAS. Det klarer man åpenbart ikke å forholde seg til, så da finner man heller på noen andre, for dem selv mer bekvemme forklaringer.
For å illustrere dette, tar vi et tilbakeblikk på de siste tre årene og medienes påfølgende kampanje for de såkalte «oktoberbarna» – unge menn som søker asyl som enslige mindreårige (EMA), og den blå-blå regjeringens desperate forsøk på å stramme inn asylpolitikken i og etter rekordåret 2015. Dette året ankom 5400 EMA, hovedsakelig unge menn mellom 15-17 år fra Afghanistan, Syria og Eritrea. Det er imidlertid dokumentert et omfattende juks med alder: I 2003 viste tall fra UDI at 87 prosent av de som ble alderstestet var eldre enn 18 år, i 2013 viste tallene at hver fjerde var voksen, mens det i 2015 viste seg at 1 av 3 alderstestede var over 18 år. Med andre ord er det høyst forståelig at asylaktivister har gjort sitt ytterste for å få stanset slik alderstesting, hovedsakelig ved å diskreditere internasjonalt anerkjente medisinske metoder og de som utfører dem. Det har de kunnet gjøre med pressens velvillige bistand, for sistnevnte har ikke stilt så mye som et kvart kritisk spørsmål til dem og deres agenda. Det kommer selvfølgelig ingen krav om dokumentasjon på påstandene deres heller.
Det er imidlertid god grunn til å gjennomføre medisinske alderstester: tiltakene og oppholdsvilkårene en EMA utløser, beløper seg til den nette sum av 828 537 kroner i året og det utløser også en rekke andre rettigheter som ikke kommer andre asylsøkere til gode.
Men tilbake til asylaktivismen i norske medier.
– Hvor er regjeringens ankerbarn?, glefset forfatteren Jóna Hafdis Einarsson i Dagsavisen, og la til at «regjeringens teori om ankerbarn er konstruert, for å underbygge en inhuman innvandringspolitikk»:
Siden 2009 har midlertidig oppholdstillatelse blitt gitt til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som ikke anses å ha et beskyttelsesbehov, men som mangler omsorgspersoner på trygt og kjent sted i hjemlandet.
…
De største grupper av enslige mindreårige kommer fra Afghanistan, Syria og Eritrea: land preget av krig, konflikt og en svært svekket menneskerettighetssituasjon. I 2015 utgjorde disse tre gruppene til sammen 88 prosent av enslige mindreårige asylsøkere som kom til Norge.
Debattansvarlig og kommentator i Dagbladet Martine Aurdal kastet seg på bølgen, og i desember 2017 klinket hun til:
Listhaug har tidligere påstått at enslige mindreårige i stor grad er «ankerbarn», sendt av familien for å søke gjenforening seinere. Påstanden er grundig tilbakevist, Statistisk sentralbyrå og UDI har vist at svært få barn, rundt fire prosent, får sin familie til Norge. Statsråden har påstått at «forskning viser at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser». Forskerne hun bruker som sannhetsvitne har intervjuet ett barn som har reist mot sin vilje. Slik har faginstanser gang på gang tilbakevist påstander i debatten. Mange av argumentene som blir brukt gir rett og slett et feilaktig bilde av virkeligheten.
Dette er samme Aurdal som samme måned gikk til angrep på daværende innvandringsminister Sylvi Listhaug under den friske overskriften «Sylvi, du lyver«. Men nei, Martine, det er faktisk du som lyver. Eller mangler evne til å forstå de enkleste mekanismer. Det er sannelig ikke godt å si hva som er verst når man er en aviskommentator.
NRK med sitt millardbudsjett ville selvsagt ikke være noe dårligere, så de gjøv løs på Listhaug de også, bevæpnet med en besynderlig tolkning av en «forskningsrapport» fra Fafo og ikke minst forskerne bak:
Forskere: – Vi har ikke skrevet det Listhaug viser til
Forskere mener Sylvi Listhaug framstiller forskningen deres feilaktig for å begrunne innstrammingene i asylpolitikken.
Den aktuelle rapporten hevder – i direkte motstrid til internasjonale rapporter om samme tema – at det ikke er familien som sender EMA`er til Vesten og at de ikke presses til å sende penger hjem. Begge deler er derimot dokumentert i andre, internasjonale rapporter og observasjoner på bakken. Pengepresset er til overmål dokumentert av NRK selv. Pussig nok er også det første dokumentert i Fafos rapport, men den kan NRK neppe ha tatt seg bryet med å lese. For hvis de hadde det, så ville de vel stilt «forskerne» de skjøv foran seg i saken, forskningssjef ved Fafo Anne Britt Djuve og stipendiat Guro Omland ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, et og annet kritisk spørsmål…?
Man sneiet også innom familieinnvandringen, og i februar 2016 lød det slik fra statskanalen:
Listhaug nekter å svare for asyltall. Dobbelt så mange asylsøkere kan komme som følge av familiegjenforening, hevder regjeringen i innstramningsforslagene. Feil, mener SSB. Sylvi Listhaug vil ikke svare på hvorfor regjeringen bruker det tallet.
…
Statistisk sentralbyrå (SSB) er en av instansene som har kommet med et høringssvar. De skriver at påstanden om at sekundærinnvandringen av familiemedlemmer kan bli enda større «ikke har støtte i innvandringen til Norge slik vi har opplevd den til nå. Per 1. januar 2015 var det totalt 138.000 flyktninger bosatt i Norge og 50.000 familietilknyttede til disse»
…
Programleder i Politisk kvarter, Bjørn Myklebust, prøver gjentatte ganger å få svar fra Listhaug på hvorfor regjeringen skriver at det kan komme dobbelt så mange flyktninger på grunn av familiegjenforening.
– Det vi vet er at disse tallene kan variere fra år til år, svarer Listhaug.
– Det er dette dere skriver. Hva bygger du det på?
– Hva som skjer framover det vet vi jo strengt talt lite om fordi det varierer fra år til år. Det som er vårt poeng er at familiegjenforening står for en stor del av innvandringen til Norge.
I likhet med Dagsavisen og Dagbladet, har NRK både journalister nok og ressurser nok til at de kunne satt seg litt inn i sakene på egenhånd. Men det ville antagelig gjort saken en smule komplisert, for så ville man måttet rette de kritiske spørsmålene til SSB i stedet – og hvem har vel lyst til det?
Vi skriver 2018, og fasiten ligger på bordet. Og den kommer ikke som noen overraskelse. Eller burde i alle fall ikke kommet som noen overraskelse, hvis de etablerte mediene hadde gjort jobben sin. I den anledning våger jeg forresten å kaste en brannfakkel inn i debatten: det er faktisk ikke alt man trenger 17 merkverdige forskningsrapporter eller nye statistikker fra SSB for å forutsi/ha en kvalifisert mening om. Svært mange av disse tingene ville nemlig enhver som har giddet å sette seg inn i saken visst fra før. Egentlig hadde man ikke trengt å sette seg inn i saken en gang, det hadde holdt lenge med å anvende det som en gang i tiden passerte for normal logikk og sunn fornuft.
Først til familieinnvandringen. I dag har vi SSBs egne ord om saken (min uthv.), men det hadde holdt lenge med å kaste et halvt blikk på UDIs nettsider og/eller SSBs årlige publikasjoner om innvandringen til Norge de siste ti år.
Figur 1 viser at familieinnvandring har utgjort den største andelen av innvandringen de siste to årene, slik det pleide å være før 2006.
Spesifikt for asylsøkere er tallene slik:
2016: asylsøkere: 11 560 – familiegjenforente/etablerte: 15 600
2017 asylsøkere: 3 833 – familiegjenforente/etablerte: 4 703
2018: asylsækere: 1333 – familiegjenforente/etablerte: 1713
Familiegjenforeningen/etableringen er altså større enn selve asylinnvandringen. Familieinnvandring generelt er den nest største innvandringsårsaken til Norge, og det har den vært siden 2006.
Og så er det EMA`ene, da, de «som mangler omsorgspersoner på trygt og kjent sted i hjemlandet» og som «Listhaug tidligere har påstått at i stor grad er «ankerbarn», sendt av familien for å søke gjenforening seinere. Påstanden er grundig tilbakevist».
Nå melder UDI – via Aftenposten – det selvsagte: Rekordmange såkalte enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan, Eritrea og Syria har fått familiegjenforening. 83 prosent av de som søkte om familiegjenforening fikk ja på søknaden. I 41 prosent av sakene kom foreldrene og i 59 prosent kom søsknene til Norge. Du verden, hvem kunne – bortsett fra teite Sylvi Listhaug – kunne forutsagt noe slikt? Det er jo også helt utrolig, for hvem skulle tro at manglende omsorgspersoner kan materialisere seg sånn helt uten videre? Og ankerbarn du, liksom! For noe tull! Alle vet jo at er det noe som er gratis og ikke minst noen som gjør noe gratis, så er det en reise til Europa fra Afghanistan, Syria og Eritrea med reiseselskapet Menneskesmuglere AS (Altruister Så det holder!). Ethvert enslig barn i disse landene har selvfølgelig råd og de nødvendige ressursene til en slik reise, det er jo bare innlysende logikk. Dagbladet- og Aurdal-varianten, vel og merke.
Litt på sidelinjen, men det later til at man på samme hold lurer litt på hvorfor sympatien med såkalte IS-barn ikke akkurat flommer over i befolkningen, til tross for medienes aktive innsats for det. Her har jeg ingen dokumentasjon, men jeg våger meg på en aldri så liten gjetning: kan det tenkes at asylaktivister i og utenfor medienes villedende kampanjer for de påstått mindreårige oktobermennene gjør at folk nå automatisk ser for seg det de rent faktisk har sett i årevis; velnærte unge menn med skjeggvekst, smarttelefon og begynnende viker når det blir snakk om «asylbarn» generelt? Å vanne ut språket kan nemlig få konsekvenser på sikt. Sympati og empati er ellers ikke en utømmelig ressurs, så å tære på den i utrengsmål er heller ingen god idè.
Og noen konsekvenser ser vi jo: tilliten til norske medier faller. En ny undersøkelse viser at hver fjerde har lite tro til mediene generelt, mens tilliten til journalister er svekket. 26 prosent har mindre eller ingen tiltro til mediene, mens bare 13 prosent svarer at de har stor tiltro til mediene. Da passer det utmerket å slepe inn postdoktor og medieviter ved Universitetet i Bergen Erik Knudsen for å forklare saken: Den skyldes, føler han, VGs håndtering av Trond Giske og dansevideo-saken. Han har nok rett. Det sier seg jo selv at folk mister tilliten til medier som NRK, Aftenposten og Dagbladet fordi VG har tabbet seg ut i en enkeltsak? Jeg har det i grunn på samme måten; fordi jeg knapt tror et ord av noe Dagbladets fast ansatte kommentatorer skriver på lederplass, tror jeg heller ikke på en eneste fast ansatt kommentator i Aftenposten, Nordlys eller Hallingdølen. Alle har det vel på denne måten? På samme tid fyker lesertallene til sannferdige, men innvandringskritiske nettaviser som Document.no til himmels, men det er nok absolutt ingen sammenheng her. Alt er VGs og dansevideoens skyld. Og så kritiske Fake news-produsenter på sosiale medier, selvfølgelig.
Dette er for ordens skyld den samme herr postdoktor som i august 2018 gikk ut mot undertegnede og mente at dalende tillit til mediene ikke er en trend her til lands og at yours truly bare hadde importert påstanden fra USA. Dette til tross for at en undersøkelse fra Reuters Institute i 2016 allerede hadde vist at kun 46 prosent i Norge stoler på mediene. Én av tre har tillit til at de belyser saker fra flere sider. Bare 32 prosent har tillit til journalister.
Nok om det. Våre ærede, innvandringsliberale medier har åpenbart en jobb å gjøre, for de har feilinformert befolkningen i årevis på et av de feltene en rekke meningsmålinger viser at er en av de – hvis ikke den – sakene folk er mest opptatt av. Hvilket ikke er så rart, ettersom spørsmålet berører nær sagt ethvert annet samfunnsområde. I tillegg har de gått løs på nesten alle som har snakket sant om saken og bombardert dem med kritikk og/eller ukvemsord, mens innvandringsliberale har kunnet påstå hva som helst uten å få noe som en gang kan ligne et kritisk spørsmål. I neste runde anklager de så alle som mener noe annet enn dem selv om innvandring for å polarisere, splitte og spre feilinformasjon. For selvinnsikt- og kritikk; det er en by på Mars.
Men det finnes alltid råd for alt. Det går for eksempel an å endre tilnærmning og det går an å erkjenne egne feilvurderinger. Vi vet allerede at de samme mediene kan stave «fake news». Kan de stave «beklager»?