I 1998 fikk svenske asylmottak inn det første tilfellet av «apatiske barn»; barn hvis foreldre søkte om asyl og som ikke kunne gå, snakke eller spise. Fenomenet var nesten utelukkende begrenset til Sverige. Den psykiske helsetjenesten og enkelte leger var mistenksomme, men asylaktivister i tospann med ukritiske medier mente sykdommen var reell og iverksatte rene svertekampanjen mot alle som mente noe annet. På kort tid dukket det opp en rekke lignende tilfeller, og det eneste som tilsynelatende kunne kurere de apatiske barna var innvilget asyl. Nå snakker flere av barna ut om det som i realiteten var grov barnemishandling, med asylaktivister i blant annet legeforeninger og mediers velvillige samtykke.
Det er Magasinet Filter som har foretatt et dypdykk i det som var en svært betent problemstilling og debatt i særlig Sverige på slutten av nittitallet og gjennom 2000-tallet. Magasinet Filter er kjent for sin gravejournalistikk og har flere ganger blitt nominert til og vunnet noen av Sveriges tyngste journalistiske priser, som Stora journalistpriset, Guldspaden og Publicistklubbens store pris.
– I 15 år har leger, psykiatre, beslutningstagere og journalister diskutert den like betente som politiserte spørsmålet om apatiske flyktningbarn. Hvorfor har ingen snakket med barna, skriver journalistene Ola Sandstig og Mattias Bardå, som har gjort akkurat det. Den lange reportasjen er regelrett forferdelig lesning, og helsepersonell og journalister som bidro til utbredelsen av «apatiske barn» har god grunn til å skamme seg i dag. Hvis de i det hele tatt er i besittelse av skamfølelse, da, selvfølgelig.
Et av disse barna er Nermin, som bare 12 år gammel forsøkte å ta livet sitt etter en påtvunget, lang «karriere» som apatisk flyktningbarn. Han opplevde det som om alle var i mot ham; hans mor og far og svenske leger. Han forteller Magasinet Filter at han bad til gud hver dag om at noen skulle oppdage hva foreldrene gjorde mot ham; de tvang ham til å sitte i rullestol, ga ham ikke ordentlig mat, bare såkalte næringsdrikker, forhindret ham fra å være ute eller å treffe venner. Hvis han åpnet øyene under legebesøk, slo faren ham hardt i nakken. Men ikke en gang Gud hørte guttens bønn, skriver journalist Ola Sandstig.
Det første dokumenterte tilfellet av «apatiske flyktningbarn» som sluttet å spise, gå og snakke er fra 1998. Det dreide seg om den 15 år gamle sønnen til et foreldrepar fra Tjetjenia som søkte om asyl i Sverige. Han virket umulig å kurere, og den erfarne barne- og ungdomspsykiateren Lars Joelsson hadde aldri sett noe lignende. 15-åringen var «apatisk» under hele asylprosessen som varte i ni måneder. Da fikk familien innvilget permanent oppholdsstillatelse og gutten ble utskrevet. Joelsson ble invitert til en stor fest for å feire sammen med familien. 15-åringen lå da fortsatt apatisk på rommet sitt. Fire uker senere var han helt frisk.
Fem år senere var det så mange såkalte apatiske flyktningbarn at barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) i hele Sverige var tilnærmet overbelastede. I visse kommuner gikk halvparten av alle ressurser til disse barna (og deres foreldre). Dokumenter fra denne tiden vitner om stor frustrasjon og vanmakt blant leger og øvrig helsepersonell. – Dilemmaet er jo at jo dårligere barnet er, desto mer kraftfulle anbefalinger kan skrives og krav stilles om en rask beskjed [avgjørelse av asylsøknad]. En forelder oppfordret oss gang på gang: «Se så dårlig han er, skriv til Migrationsverket om dette!» Følelsesmessig er det uhyre vanskelig å se barn i denne tilstanden måned etter måned uten å kunne hjelpe, står det i et skriv fra BUP-klinikken i Växsjö.
I 2005 kom den første av tre statlige utredninger om apatiske flyktningbarn (AF). I denne var 400 barn utredet og det var flere ting som stakk seg ut. For det første rammet AF-syndromet ikke enslige mindreårige asylsøkere, kun barn i familier. For det andre kom rundt 80 prosent av AF-barnas familie fra tidligere Sovjet-stater eller fra Balkan. Minoritetsgrupper som uighurer og rom-folk var overrepresentert. De statlige utrederne Marie Hessle og Nader Ahmadi fant heller ingen lignende tilfeller i noen andre land enn Sverige. Man fant at det ikke eksisterte noen vedtatt diagnose eller behandling. Det eneste som tilsynelatende hjalp mot AF var at familien fikk permanent oppholdstillatelse (PUT). Når den var i havn, frisknet så godt som alle barn til på forholdsvis kort tid.
»Hur starkt dessa barn var påverkade av sina föräldrar framgår inte, men uppenbarligen hade vissa försökt skada sig eller göra sig sjuka för att hjälpa sina familjer.«
Barnpsykiatrikern Lars Joelsson ansvarade för vården av runt 30 apatiska barn. Han berättar att de flesta patienterna kom till BUP kanske fem gånger, medan de apatiska flyktingbarnen kunde komma uppåt 50 gånger.
– Vi provade med samtal, traumabehandlingar och mediciner, men de blev inte bättre, säger han. Vi hade bara en person som blev frisk före beslutet om uppehållstillstånd, men det berodde på att mamman ljög för barnet. Hon sa att familjen kommer att få stanna, vilket hon inte visste. Så det var ändå någonting med uppehållstillståndet.
Nermin, 12-åringen, var overbevist om at alle sykepleiere, leger og spesialister han ble undersøkt av innerst inne visste at han ikke var ordentlig syk. Men ingen sa noe; ingen gikk til rette med foreldrene, selv ikke når det var åpenbart at de gikk aktivt inn for å gutten til å gå ned i vekt for å fremstå som enda sykere. Situasjonen for den vesle gutten var så ille at han til slutt forsøkte å henge seg med en Playstation-ledning.
Han var og er ikke alene:
Patient 150: Pojke 13–15 år, Ryssland. »När föräldrarna sett att apatin inte hjälpte en annan familj till uppehållstillstånd ändrades föräldrarnas förhållningssätt vilket ledde till att sonen tillfrisknade på en dag. […] Barnet en bricka i asylprocessen.«
Patient 158: Pojke 8–12, Ryssland. »Symptomet varierat beroende på var i asylprocessen familjen befunnit sig. […] Barnet reste sig upp efter beviljad asyl.«
Patient 159: Flicka 16–20, Ryssland. »I samband med avvisning reste sig patienten själv ur sängen efter att ha legat mer eller mindre apatisk o sondmatats.«
Det finnes eksempler på at barna var fullt bevisst om rollen familien hadde tildelt dem i asylprosessen.
Barnpsykiatrikern Henrik Pelling i Uppsala beskriver situationen i flyktingförläggningen Gimo i Uppsala län: »Många av barnen var mycket medvetna om att föräldrarnas möjligheter att få stanna i många fall hängde på att humanitära skäl knutna till barnet togs fram. Barnen diskuterade olika sätt att hjälpa sina föräldrar och smärre utbrott av intoxikationer, eldanläggelse och strypning uppstod bland ungdomarna på förläggningen.«
En pleier ved en flyktningmedisinsk avdeling forteller at mange unge kom til dem og sa at de aktet å slutte å spise og drikke. Under påfølgende samtaler kom det frem at nesten alle hadde hørt at «man da fikk hjelp til å bli i Sverige».
Fenomenet førte til at det oppsto to blokker i svensk samfunnsdebatt, hovedsakelig mellom barneleger og ditto psykiatre. Mange barneleger mente at tilstanden var livstruende og skyldtes traumer fra hjemlandet i kombinasjon med en langvarig asylprosess i Sverige. De anbefalte sykehusinnleggelse. De mer skeptiske barnepsykiaterne mente at innleggelse ofte forverret situasjonen. – Når man la inn barna var moren alltid med. Det som ofte hendte var at moren også la seg ned og nesten ble som barnet sitt. Personalet ble jo vanvittige, for moren vegret seg for å spise om ikke barnet spiste. Så lå de da der bak gardiner som var trukket for, forteller Joelsson.
Barnepsykiaterne så også at mange av familiene med apatiske barn var dysfunksjonelle. Divisjonssjef for BUP i Stockholm, Olav Bengtsson, beskrev forholdet mellom barn, familie og asylpolitikk som en «psykologisk katastrofe» der barna endte som symptombærere.
BUP i Stockholm noterte seg likevel en rekke merkverdige omstendigheter rundt de apatiske barna: visse kroppslige tegn var vanskelig å fortså dersom det virkelig stemte at de lå stille hele tiden.
– Foreldrene sa at barna hverken spiste eller drakk. Men om man ikke drikker, blir man uttørket på tre dager og det synes på huden. Og de ikke spiser og samtidig ligger stille, forvitrer musklene. Men barna hadde ikke disse symptomene. Det foreldrene sa stemte ganske enkelt ikke, sa barnepsykiater Sven Román.
Det oppsto heller ikke liggesår, slik personer som ligger i sengen i flere måneder får, forteller assisterende virksomhetsskjef på BUP i Stockholm, Peter Engelsöy.
Samtidig rapporterte personalet at det forsvant mat fra kjøkkenet og at noen av barna som ellers lå helt stille, ble påtruffet mens de var på bena. En stor del av de apatiske barna bodde sammen med familien i leiligheter som Migrationsverket betalte i Stockholm, og her var det personale døgnet rundt. Forstander Gerd Elmerskog bekrefter barnepsykiaternes bilde av situasjonen:
– Det fanns vissa barn som man ansåg vara ganska friska, och då sa föräldrarna att »hon äter ju ingenting«, säger Elmerskog. Men det försvann ju mat ur kylskåpet på nätterna.
Och det var inte föräldrar som var uppe och åt?
– Nej, man såg ju på barnen också. Det var så illa att en del föräldrar sa till sina barn: »Nu får du ligga ner.« Men de flesta barnen var djupt deprimerade på riktigt och behövde vård dygnet runt.
De som hadde størst erfaring med de apatiske barna og deres familier kunne imidlertid ikke gå ut offentlig på grunn av pasientsikkerhet og taushetsplikt. Ni erfarne behandlere uttalte seg derfor anonymt i en studie av sosionomen Tatiana Larina. De fleste av dem fortalte at antallet barn som virkelig var syke var betydelig mindre enn det antallet som simulerte fordi de ble manipulert av foreldrene.
En av dem forteller at foreldrene regelrett saboterte behandlerne frem til de fikk PUT. De forhindret blant annet behandlerne å aktivere barna, som i noen tilfeller ble matet med sonde. Når foreldrepar var på reise, avsluttet personalet sondematingen og i løpet av en uke ble barna nesten friske igjen. Når foreldrene returnerte og fikk se barna sine snakke, spise, gå og le, ble de ikke glade; de fikk sjokk og reagerte med å ta med seg barnet og forlate stedet. Ingen vet hvor disse barna tok veien.
Den svenske Socialstyrelsen ble snart klar over problematikken, og utga i 2005 en veiledning om pleie av apatiske flyktningbarn. I denne heter det: «Selv om det ikke rår enighet om hvor vanlig en manipulerende oppførsel er, er det viktig at de som har ansvar for innsats for omsorg av asylsøkere alltid er oppmerksom på denne muligheten».
Medlemmene i den svenske barnelegeforeningen reagerte sterkt på denne formuleringen, som de mente mistenkeliggjorde foreldrene og var «dypt krenkende». De forlangte at den ble fjernet.
Tilbake til Nermin, som hadde bodd i Sverige i to år før han ble tvunget til å spille apatisk. Foreldrene søkte om asyl på grunnlag av de var livstruet av en gruppe menn som hadde trengt inn i boligen deres i hjemlandet. Nermin gikk på skole og tilpasset seg hurtig den svenske hverdagen. Han hadde venner, spilte aktivt fotball og var generelt glad i utendørsaktiviteter. Men så fikk familien avslag fordi Migrationsverket ikke trodde på historien deres. Faren i en russiskspråklig familie Nermins foreldre omgikk, fortalte da at deres familie hadde fått opphold fordi de fikk sønnen i huset til å fremstå som apatisk.
Nermins far kom deretter hjem og forklarte ham at de skulle ringe en ambulanse og få ham på sykehus. Der skulle de fortelle at den da 11 år gamle gutten var alvorlig syk, at han ikke spiste og at han ikke hadde følelser i bena. Gutten ble livredd, satte seg til motverge og fikk en ørefik. Faren sa at dersom noen spurte ham om noe, skulle han forholde seg taus. Ble han undersøkt fysisk, skulle han ikke reagere. Familien brakte Nermin til akuttavdelingen i Kiruna, hvor de fortalte at sønnen var blitt apatisk som følge av avslaget på asyl, at han var sengeliggende og hverken spiste eller drakk. Tilfellet ble diagnostisert som en stressreaksjon og familien ble sendt hjem.
Dagen därpå gjorde en distriktssköterska hembesök. Nermin låg i sängen, fullt påklädd: »Han bråkar och håller emot täcket när vi vill se hans ansikte. Fullt rörlig och orkar hålla emot. Han är också fin i färgen och det finns inga tecken på att han skulle vara dehydrerad.«
Men föräldrarna gav inte upp, och inför nästa läkarbesök fick Nermin nästan ingenting att äta eller dricka. Den 15 maj bar hans mamma in honom på mottagningen. För distriktsläkaren berättade hon att pojken inte hade kissat på 30 timmar.
Läkaren gjorde en massa saker som Nermin inte riktigt förstod: pumpade upp en grej som klämde runt armen och lyste med en ficklampa i ögonen. Sedan petade hon hårt på olika delar av kroppen och nöp honom i skinnet. Nermin spelade död. Han visste att hans pappa efter läkarbesöket skulle ge honom en utskällning eller ännu värre om han avslöjade sig.
Det ble mange sykehusbesøk etter dette. Personalet merket seg imidlertid at storesøsteren – som alltid var med som tolk – gjentatte ganger spurte om en vektnedgang ville føre til at Nermin ble innlagt. I journalen gir personalet uttrykk for bekymring for at familien heretter ville jobbe for å få Nermin til å gå enda mer ned i vekt. Og det gjorde han. Foreldrene krevde deretter sondemating, men da personalet nektet, ble foreldrene så agiterte at personalet måtte ringe politiet for å få dem eskortert vekk fra avdelingen.
Flere leger gjorde foreldrene oppmerksomme på at gutten trengte aktivering og at de måtte ta ansvaret for slik aktivering både innendørs og utendørs, samtaler og minne sønnen på at han måtte spise og drikke. Foreldrene skaffet derimot en rullestol, viste Nermin hvordan han skulle lene hodet bakover og se bevisstløs ut, og hevdet nå at gutten hadde fått epilepsi. Undersøkelser viste at heller ikke dette stemte. Ved hvert legebesøk ba Nermin til gud om at noen skulle si til faren: «Hva holder dere på med, ungen din er jo frisk?» De var utdannede leger, de må ha skjønt det. Men ingen sa noe, sier Nermin til Magasinet Filter i dag.
Mellom sykehusbesøkene satt han innestengt på rommet sitt, stadig mer fortvilet. Han var så sulten at han ikke fikk sove, og da han en gang snek seg ut på kjøkkenet for å ta litt mat, ble han oppdaget av faren og fikk en syngende ørefik. Tiden i rullestol og mangelen på mat gjorde til slutt sitt; den fysiske veksten hans skjedde langsommere enn normalt.
Men behandlingen Nermin fikk, hadde spredt seg til institusjoner over hele landet. Det ble opprettet såkalte omsorgskjeder som involverte Migrationsverket, sykehus, sosialtjenesten og skolen. Barna ble «pleiet» i hjemmet av foreldrene, som av og til fikk hjemmebesøk eller ble innkalt til relevante instanser. Dette sørget for at barna ikke ble alt for syke, men de ble heller ikke kurert. Bare permanent oppholdstilstand i Sverige kunne visst gjøre barna friske, og det krevde i sin tur at legene skrev sterke anbefalinger om nettopp dette til Migrationsverket.
Mediene bidro til presset på Migrationsverket. Statskanalen SVT laget et innslag om Nermins familie og utvisningsbeslutningen de hadde mottatt. Når SVT var på besøk, lå Nermin innstengt på rommet sitt og ble bare trillet ut i rullestolen slik at SVT fikk tatt bilder av ham. Selv ønsket han å bli utvist, for da håpet han at ting ville bli som normalt igjen.
Spørsmålet resulterte i en av de mest betente politiske stridstemaene Sverige har hatt, kontaterer Magasinet Filter. Bilder av sengeliggende barn med slanger gjennom nesten ble publisert hver uke og journalister beskrev hver eneste utvisning i detalj. Det kom krav om et allment amnesti for familier med «apatiske barn», og da daværende migrasjonsminister Barbro Holmberg svarte at noe slikt ville føre til en «humanitær katastrofe» fordi flere ville bli syke, ble hun utnevnt av Aftonbladet til «Sveriges mest hatede minister».
SVT hadde ingen skrupler:
I mars 2005 sände SVT:s Uppdrag Granskning ett program som blottlade konflikten mellan olika synsätt. Barnpsykiatrikern Peter Engelsöy, då biträdande verksamhetschef på BUP-kliniken i Stockholm, berättade att ingen av de utländska kollegor han frågat hade sett något som liknade de apatiska flyktingbarnen. Samtidigt sade han att man i enstaka fall misstänkte simulering, på grund av observationer som gjorts av läkare och personal: »Det här är uppenbarligen barn som inte är så dåliga som de utger sig för att vara. De visar sig vara så här dåliga när någon personal är närvarande, till exempel. En del barn äter i smyg på nätterna och så vidare. Sådana saker har vi sett hos en del barn.«
Mot Engelsöy ställde reportern Göran Bodegård, överläkare på Eugeniakliniken i Stockholm där ett tjugotal apatiska barn varit inlagda. Om simuleringsmisstankarna sade Bodegård att det var »vetenskapligt oärligt att tramsa om undantagen«. I motsats till Engelsöy menade Bodegård att barnens reaktioner var naturliga och att man »ute i världen« talade om Pervasive Refusal Syndrome, en term som myntats av den brittiska barn- och ungdomspsykiatrikern Bryan Lask som beskrivning av barn som vägrade äta, gå och kommunicera samt gjorde motstånd mot varje typ av behandling.
Uppdrag Granskning intervjuade Bryan Lask, som saknade klinisk erfarenhet av de apatiska flyktingbarnen i Sverige och endast hade fått syndromet beskrivet för sig. Utifrån denna beskrivning hävdade Lask att syndromet fanns i hela världen och var en variant på Pervasive Refusal Syndrome.
Eftersom Lask därmed syntes motsäga migrationsministern fick britten stort mediegenomslag. Men många av de svenska barnpsykiatrikerna var tveksamma. PRS är inte någon internationellt accepterad sjukdom inom barnpsykiatrin och saknar diagnoskod. I Lasks egna fallbeskrivningar fanns heller inte några migranter, utan enbart ett fåtal brittiska flickor. Dessa uttryckte därtill en aktiv vägran – refusal – att ta emot någon behandling, vilket generellt inte stämde överens med de apatiska flyktingbarnen.
»Om vi inte hade agerat med all den information som kom till oss, så hade det varit ytterligare ett svek mot de liggande barnen.«
Några månader senare följde Aktuellt upp Uppdrag Gransknings scoop genom att intervjua den australiske psykologen Zachary Steel. Enligt honom fanns det »hundratals« snarlika fall bland flyktingbarn i Australien.
Da en av de statlige utrederne i Sverige, Nader Ahmadi, sendte en e-post til samme Steel og australske innvandringsmyndigheter for å få mer informasjon, svarte ikke Steel og det har han fortsatt ikke gjort. Australias migrasjonsverk svarte derimot at de bare hadde 61 registrerte flyktningbarn og at de ikke hadde noen tilfeller som lignet de svenske.
Den svenske barnelegeforeningens «arbeidsgruppe for flyktningbarn» hevdet ikke desto mindre at barnas tilstand kunne være livstruende og at permanent oppholdstilstand var en nødvendig del av behandlingen. Takket være mediene økte presset mot den svenske regjeringen, som lovet at familier med utvisningsbeslutninger skulle få sakene sine gjennomgått på nytt.
Den asylprosessen som asylaktivister hevdet at gjorde barna alvorlig syke, skulle altså nå gjøres enda lengre.
Andre behandlere delte barnelegeforeningens generelle syn, men mente også at foreldrene utgjorde et hinder i forsøkene på gjøre barna friske. En tredje gruppe mente at en del tilfeller var simulerte og at barna burde beskyttes mot sine egne foreldre. Det var det tydeligvis grunn til:
Till Migrationsverkets barngrupp, som fokuserade på de apatiska barnen, inkom uppgifter om föräldrar som tvingat sina barn att spela apatiska och aktivt gjort dem sjuka, via droger och svält. Därtill fanns utsagor om misshandel och sexuella övergrepp. I november 2005 lämnade en handläggare på Migrationsverket in uppgifter om 13 fall av misstänkta brott mot apatiska barn till polisen.
De ärenden som polisen tog upp visade sig vara extremt svårutredda. De misstänkta brottsoffren antogs vara okommunicerbara och kunde inte förhöras; föräldrarna nekade. I princip hade det krävts att de togs på bar gärning för att brott skulle kunna styrkas.
Lise Tamm hos påtalemyndighetene opplyste at det var umulig å etterforske de anmeldte tilfellene. Hun noterte seg at helsepersonell virket redde for å uttale seg, og at den svenske sosialtjenestens måte å sørge for barnas beste, var å sørge for foreldrenes beste». Sosialtjenesten bekreftet at de arbeidet etter denne tankegangen. Da etterforskningen ble henlagt, ble det uten videre tatt som bevis på at Migrationsverkets opplysninger var feilaktige. Politianmeldelsen ble deretter beskrevet i media som «et angrep på apatiske flyktningbarn».
Handläggare Orwar Alnesjö, som satt med i Migrationsverkets barngrupp, menar tvärtom att de uteslutande agerade för barnens bästa:
– Vi fick väldigt mycket stryk för att vi anmälde. Men om vi inte hade agerat med all den information som kom till oss, så hade det varit ytterligare ett svek mot de liggande barnen. Och jag var absolut inte beredd att ställa mig i den kön.
I 2006 kom nok en statlig utredning om apatiske barn, også denne gangen fra Hessle og Ahmadi. Utredningen besto av feltstudier og intervjuer med helsepersonell, organisasjoner, tjenestepersonell og eksperter i landene majoriteten av barna kom fra: Asjerbadjan, Kirgistan, Kazakstan, Serbia og Kosovo. Ingen hadde sett eller hørt om barn med lignende symptomer, og det til tross for at dette var mennesker med stor erfaring med krigsskadde og traumatiserte barn og unge.
Av de få øvrige apatiske barna utrederne fant i Europa, hadde alle, bortsett fra ett – 1 – tilfelle i Finland, blitt syke i nettopp Sverige.
I Norge hadde man f.eks. tatt i mot 4 familier med til sammen 6 apatiske barn i perioden 2004-2005, og samtlige hadde utviklet symptomene sine i Sverige. Blant dem var to 16 år gamle tvillinger, som ved mottak fremsto som fullstendig ukontaktbare. I journalen skriver legen at de virket dopet og ved fysisk undersøkelse fant han nålestikkmerker på underarmen deres. Moren oppga at hun hadde injisert døtrene med det morfinlignende medikamentet Demedrol slik at de skulle holde seg rolige under flukten fra hjemlandet. Det viste seg imidlertid at begge døtrene hadde vært innlag på BUP i Sverige før de kom til Norge, og således hadde blitt dopet ned etter at de hadde fått avslag på asylsøknaden i Sverige. Sykepleier ved helsemottaket for asylsøkere i Norge, Inger Schanche, bestemte seg for å separere jentene fra foreldrene. – Vi var veldig skeptiske. Selv om man får sånne injeksjoner, skal man være oppe og gå igjen dagen etter, men det skjedde heller ikke, forteller hun.
Familien ble sendt tilbake til Sverige etter Dublinforordningen, men kom etter kort tid tilbake til Norge. De to 16-åringene vekslet nå mellom fullstendig apati og voldsomme, utagerende utbrudd hvor de angrep sykepleierne. En av dem rev ut en planke i en køyeseng med spikrene i og gikk til angrep med denne. Utbruddene var helt uforutsigbare, bortsett fra èn påfallende ting: De skjedde rett etter at moren hadde hvisket noe til dem. «Jentene blir instruert av moren, tror jeg», står det å lese i journalen. Familien ble til slutt utvist og ved avreise var begge døtrene helt friske igjen.
Schanche avgjorde at alle apatiske barn skulle sove atskilt fra foreldrene og under oppsikt av sykepleiere. Barna fikk omgås familien på dagtid, men all mating ble foretatt av helsepersonell. De fire gjenstående apatiske barna ble raskt betydelig friskere.
En 17-årig pojke och en 10-årig flicka från Kirgizistan bars ombord på planet vid utvisningen. Sjuksköterskan Guri Emilie Kanavin, som var med vid transporten, berättar att de inte ens reagerade när hon gjorde ett smärttest genom att trycka hårt på nagelroten. Men under mellanlandningen slängde 17-åringen plötsligt av sig blöjan och inför slutlandningen frågade han efter sin MP3-spelare. Han fick en ryggsäck och klev obehindrat av planet i Kirgizistans huvudstad Bisjkek, där han plockade upp sin mobiltelefon och ringde en bekant. Även hans lillasyster blev klart piggare, om än inte helt återställd.
Guri Emilie Kanavin:
– När jag kom tillbaka ringde jag med en gång till polisens utlänningsenhet och sa: »Hur är det möjligt med sådant grovt missbruk av barns situation över så lång tid?«
Det femte barnet var en tioårig flicka från Vitryssland. Hon kom in med sond och hade inte ätit mat eller pratat på drygt tre månader. Inom två veckor åt hon helt normala måltider och gick »greit« av planet på egen hand när familjen utvisades.
Ni år gamle «Artur» var derimot ikke like heldig. Da han kom til Norge fra Sverige satt han i rullestol, ble matet med sonde og snakket ikke. I løpet av to uker under Inger Schanches pleieregime snakket han, gikk, lo og lekte. Da gutten var nesten helt restituert, rømte familien gjennom et vindu fra asylmottaket og rett inn i en ventende bil. To uker senere ringte en BUP-lege fra Sverige til Schanche og etterlyste rullestolen Arturs familie hadde glemt igjen i Norge. Han trengte den, nemlig. Schanche trodde ikke sine egne ører, og gjorde oppmerksom på at Artur både kunne gå og snakke. To måneder senere var hun igjen i kontakt med svenske BUP, og fikk opplyst at Artur bodde sammen med foreldrene i en leilighet, var kontaktløs og ble matet med sonde. – For å si det på norsk, dette var helt på trynet, hva holder svenske myndigheter på med?, sier Schanche til Magasinet Filter.
Både Schanche og Kanavin var i Sverige, blant annet i en eksperthøring for Socialstyrelsen, for å redegjøre for de «norske» erfaringene med apatiske barn. De fikk ikke noe gehør, og Claes Tolling i Socialstyrelsen hevdet at Schanche beskrev et «mottak med mye tvang. Hun fikk mye motstand fra de andre deltagerne og hennes underlag kommer ikke til å inngå i sammenfatningen».
SVT hadde heller ikke tenkt til å gi seg uten sverdslag. I 2006 sendte de dokumentaren «Spillet om de apatiske barna», av frilansjournalist og forfatter Gellert Tamas. Tamas startet med å hevde at «apatiske barn» ikke var noe svensk fenomen, og viste til Lask og Steel, som SVT tidligere hadde gjort bruk av. At det var stilt store spørsmål ved begge to fremgikk derimot ikke.
Nästa ämne i programmet var manipulation. Chansen att en förstahandskälla skulle ställa upp för Uppdrag Granskning var näst intill obefintlig, eftersom de med störst inblick – behandlarna – löd under tystnadsplikt. Tamas intervjuade därför tre läkare som lanserat teorier om förgiftning och tvångssimulering eller spridit indicier på att vissa barn simulerade. De två första läkarna hade knappt någon erfarenhet av apatiska flyktingbarn, varför deras trovärdighet gick att skjuta i sank. Det kom dessutom fram att en av dem hade »nära band till en före detta nationaldemokrat«, och att en person som kunde antas ha en migrationsfientlig agenda lämnat uppgifter till de statliga utredarna var naturligtvis bestickande.
Samtidig mistenkeliggjorde han barnepsykiater Engelsöy, som da var en av dem i Sverige med størst erfaring med apatiske barn. Tidligere uttalelser fra Engelsöy ble klippet inn i programmet og han ble avkrevd svar: Hadde han nå egentlig personlig sett at barn spiste om nettene? Det hadde Engelsöy ikke:
– Det var en direkt beskrivning från personalen som såg att mat försvann, säger han i dag. Jag hade ju inte sett med egna ögon, men jag kände ju de här människorna väldigt väl, så för mig var det väldigt trovärdiga berättelser.
Engelsöy minns att både personal och läkare var »livrädda för att uttala sig«:
– De hade ju redan då märkt hur känsligt det här var politiskt och hur polariserat klimatet var. Alla jag pratade med då ville verkligen ligga lågt och inte komma i kontakt med journalister.
På tross av all den dokumentasjonen som fantes, hadde Tamas tilsynelatende ikke funnet et eneste eksempel på tilfeller av manipulasjon, forgiftninger eller merkverdige tilfriskninger. De som hevdet det motsatte ble i programmet fremstilt som løgnere og ryktespredere. Politianmeldelsene mot 13 foreldrepar ble omtalt som en konspirasjon mot samme.
Men Tamas hadde faktisk hatt tilgang til de norske pasientjournalene, som alle sto i direkte motstrid til Tamas og SVTs vinkling. Tamas hadde også utelatt at alle de dokumenterbart manglende på symptomer hos barna som kunne bekrefte foreldrenes påstander.
Dokumentaren fikk likevel enormt gjennomslag i den svenske offentligheten, konstaterer Magasinet Filter. Tamas ble overøst med journalistiske priser. Kritikk mot den nå etablerte fortellingen ble avvist som usaklig eller drevet av en «migrasjonsfiendtlig agenda».
I boken De apatiska: om makt, myter och manipulation, som släpptes 2009, skruvade Gellert Tamas upp tonen ytterligare. Boken var i princip en fördjupning av hans reportage i Uppdrag Granskning. Trots att Tamas hade haft ytterligare tre år på sig att söka igenom Hessles arkiv och finna röster var slutsatserna desamma: syndromet var inte unikt för Sverige och samtliga historier om simulering var myter och vandringssägner byggda på fördomar. I boken ägnar Tamas även ett kapitel åt de norska fallen, som han tidigare kritiserats för att ignorera. Dock medverkar varken Inger Schanche eller Guri Emilie Kanavin och journalerna är extremt selektivt citerade: Tamas nämner inget om att barnen leker, äter eller går av planen till synes friska. Istället framställs den norska modellen som ett sovjetiskt fångläger som i värsta fall gjorde barnen ännu sjukare.
De apatiska: om makt, myter och manipulation blev en enorm kritikersuccé, med omdömen som »ett av efterkrigstidens viktigaste reportage« (Dagens Nyheter), »ett storverk« (Sydsvenskan) och »ett mästerverk av Sveriges skickligaste grävande författare« (SVT:s Kulturnyheterna). Därmed blev Tamas bok något av ett slutord i den offentliga diskussionen.
Publikum i Sverige ble heller aldri opplyst av mediene om at det faktisk fantes et sted der apatiske barn ble regelmessig innlagt og kurert, til tross for at familien ikke fikk oppholdstillatelse. Det var på asylbostedet Solsidan i Skara, hvor bestyrer Annica Carlshamre i 2006 hadde oppdaget at foreldrene behandlet barna sine som om de lå for døden.
– Persiennerna var nerdragna, säger hon. Man pratade inte, eller pratade väldigt tyst. Det var som vård vid livets slutskede. Men vi vände på det och försökte se det friska. Vi förväntade oss det friska. Det var ju det som var nyckeln.
Tillsammans med två fysioterapeuter började Carlshamre och personalen pröva sig fram med miljöterapi. Grunden i behandlingen var enkel: barnen skulle vara med på allting. Spelade man fia med knuff höll en vårdare barnets hand om tärningen och hjälpte dem att slå och flytta pjäser. Lagade man mat fick barnen sitta med i köket och känna dofterna av mat. När det var kväll satt de med framför TV:n.
Det tok stort sett ikke lengre enn tre uker før barna var friske igjen. Men igjen var det nødvendig å separere barna fra foreldrene for å gjøre dem friske. Carlshamre er den dag i dag overbevist om barna var virkelig syke, på grunn av traumer, håpløshet og foreldresvikt. De gode erfaringene forhindret ikke at metoden – som satte barnas beste foran foreldrenes – ble ansett som kontroversiell av de som visste om den. Da Socialstyrelsen skulle utgi en ny veiledning om pleie av apatiske barn, inviterte Carlshamre konsulenten Elis Envall, som skulle skrive veiledningen, på besøk. Han kom og fikk både metode og resultat forklart. Han lot aldri høre fra seg igjen.
I stedet ble den offisielle veiledningen forfattet på bakgrunn av asylaktivisters og Tamas påstander. Barnelegeforeningens «arbeidsgruppe for flyktningbarn», som benektet hele problemstillingen og tidligere hadde kalt Socialstyrelsens veiledning for «sterkt krenkende», anbefalte PUT som behandlingsmåte, og det ble da også Socialstyrelsens anbefaling til landets hele- og omsorgstjenester:
»Bland behandlare med direkt erfarenhet av vård av dessa familjer betraktas PUT som den i särklass mest effektiva ›behandlingen‹
Dette er beviselig ikke sant, men ikke desto mindre ble det svenske myndigheters anbefaling – basert på asylaktivisters luftige påstander og et fullstendig fravær av faglige motforestillinger. Den angivelig «sterkt krenkende formuleringen» i forrige veiledning, som viste til manglende fysiske symptomer som ellers oppstår hos praktisk talt alle som har de aktuelle lidelsene de apatiske barna ble tillagt og således pekte på foreldrene, ble strøket i sin helhet.
Asylaktivistene med og uten faglig forkledning hadde stor fremgang, påheiet av mediene. Alle som sa i mot fikk stempler som «mistenkeliggjørere» og mytespredere. Annica Ring, saksbehandleren i Migrationsverket som sto bak politianmeldelsen av 13 tilfeller, fikk drapstrusler. Verst gikk det utover den statlige utrederen Marie Hessler, som blant annet har hatt utredningsoppdrag for FN. – Jeg har jo jobbet i diktaturer på ulike FN-oppdrag tidligere. Når jeg satt i Sverige og skulle håndtere mediene så var det som jeg levde i et eget dikatur. Det hadde ingen betydning hva jeg sa, for det fantes allerede en medial agenda i dette spørsmålet, sier hun i dag.
I arbeidet med reportasjen har Magasinet Filter gjort seg samme erfaring: fagfolk med lang erfaring med «apatiske barn» har skydd debatten i redsel for mediene og kollegaens reaksjoner fordi de var faglig uenig med det som plutselig hadde blitt konsensus:
– Jeg har under arbeidet med denne reportasjen snakket med utallige barnepsykiatre, behandlere og russiskspråklige tolker, som alle har stor erfaring med apatiske flyktningbarn. De fleste har et helt annet bilde av de apatiske barna enn det rådende. Men i likhet med grensepolitiet skyr de fleste offentligheten av fremfor alt tre årsaker: taushetsplikten, risikoen for å bli hengt ut av mediene og i blant redsel for kollegaers reaksjoner, skriver Magasinet Filters journalist Ola Sandstig:
Tabut kring de apatiska drabbade inte bara dem som misstänkte manipulation utan fungerade som en hämsko för forskningen och det öppna samtalet om vårdmetoder och förklaringsmodeller. Lars Joelsson, fram till nyligen ordförande för Svenska föreningen för barn- och ungdomspsykiatri:
– Man hade inre censur. Man fick hela tiden tänka på vad man sa.
Mishandlingen av Nermin – som i dag er 24 år – fikk pågå i hele 3,5 år. Familien ble utvist til Serbia i 2009, men Nermin ble fortsatt tvunget til å sitte i rullestol fordi det ga familien fordeler fra organisasjonen som bisto tilbakevendte familier. Etterhvert satte familien kursen for Sverige igjen, og da Nermin fylte 18 anmeldte han faren til politiet for tvang og mishandling. Til tross for søstrenes vitnemål, som støttet Nermins versjon av begivenhetene, ble faren frikjent i svensk tingrett. I 2015 fikk Nermin sin egen oppholdstillatelse i Sverige, og det han gjennomgikk som følge av sin egen families handlinger er oppgitt som asylgrunn.
Som altså skjedde med asylaktivistiske fagfolk som velvillige pådrivere og medias aktive bistand. Og den fortsetter. Hvordan asylmoralens selvutnevnte voktere får sove om natten kan vi andre bare undres på. Men det blir stadig klarere at enkeltpersoner og organisasjoners poserende, konsekvensfrie godhet har store omkostninger, og da er det jo utrolig gunstig at kostnadene alltid blir ført opp på noen andres regning?
Synes du at etablerte medier konsekvent gjør en for dårlig jobb med å dekke asylaktivisters gjøren og laden, eller enda verre: bedriver kampanjejournalistikk til deres fordel? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.