«Hvor høye krav bør det stilles for å få statsborgerskap? Resultater fra undersøkelsen er overraskende», lyder det på forsiden av Aftenposten.
Overskriften ledsager en kronikk av Grete Brochmann ved UiO, Marta Bivand Erdal ved Institutt for fredsforskning og Arnfinn Haagensen Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning, som viser til en ny meningsmåling om hvor høye krav som bør stilles for å oppnå statsborgerskap i Skandinavia. Målingen har foregått i Danmark, Sverige og Norge, og tar sikte på å måle om det er noen forskjell mellom majoritetsbefolkningen, innvandrere og etterkommeres holdninger til slike krav.
Målingen omfatter 7500 personer i alderen 20-36 år, og omfatter både majoritetsbefolkningen, og innvandrere samt etterkommere fra bl.a. Irak, Somalia, Pakistan, Polen og Tyrkia.
Undersøkelsen viser at det til tross for store forskjeller i kravene for statsborgerskap – der Danmarks krav er blant de høyeste i Europa, Sveriges blant de aller slappeste og Norge midt på treet – er små forskjeller mellom respondentenes holdninger i spørsmålet. Det er heller ingen særlig forskjell mellom de tre gruppene. Med andre ord: folk flest synes det er helt legitimt å stille høye krav til innvandrere for å få statsborgerskap.
Forskerne selv er derimot overrasket: hvorfor i all verden har innvandrere og etterkommere holdninger som går mot deres egne interesser, liksom? For våre påstått uhildede forskningsmiljøer opererer nemlig med disse antagelsene:
Blant forskere blir de strengere kravene [til statsborgerskap. Min anm.] ofte tolket enten i et kontrollperspektiv eller i et integrasjonsperspektiv: De senere års omfattende innvandring har gjort myndighetene mer oppsatt på å finne lovlige metoder for å kontrollere adgangen til fullt medlemskap i mottagerlandene.
…
Uansett hvordan man tolker denne politikken, gir den uomtvistelig høyere barrierer for medlemskap. Det har følgelig vært en (implisitt) antagelse blant forskere om at strengere krav ikke er i innvandrernes interesse, uten at det har foreligget empiriske undersøkelser.
Gad vite hvordan man bare kan anta sånt uten empiri, når man i andre enden insisterer på at forskning og forskere ikke er politisert/lar seg styre av egne politiske sympatier?
Men man skred i alle fall til verket:
Vi gikk løs på studien med antagelser om at disse markante politiske forskjellene ville avspeiles i innvandrergruppers og etterkommeres holdninger i de tre landene – at innvandrere og etterkommere i Danmark ville være mer kritiske til sitt lands regler enn tilsvarende grupper ville være til svensk politikk i Sverige. Vi antok videre at majoriteten ville ønske strengere krav for å bli statsborger enn minoritetene, særlig i Danmark.
Overraskende nok ble altså de grunnløse antagelsene ble gjort til skamme.
Undersøkelsen kan også vitne om at minoritetsmedlemmer er reflekterte aktører på linje med majoriteten når det gjelder å vokte den siste inngangsbilletten til samfunnet – hva som bør kreves for å få et mer mangfoldig samfunn til å fungere.
Nei, skulle du sett! Så spørsmålet er nok helst hva slags holdninger skandinaviske innvandringsforskere egentlig har til studieobjektene sine? Rent logisk sett taler nemlig alt for innvandrere og etterkommere er og burde være tilhengere av høyere krav til statsborgerskap, så det er den antagelsen forskningsmiljøene burde ha arbeidet utifra.
De innvandrerne og etterkommerne som har integrert seg/skikker seg står nemlig også opp om morgenen, går på jobb og betaler skatt for å finansiere alle de godene spesielt venstresiden liker å omtale som «gratis» selv om de er alt annet. Også innvandrere og etterkommere ender med – og irriterer seg sannsynligvis akkurat like mye over – å måtte betale for komplett uansvarlige innvandrere som hverken kan eller vil integrere seg, foretrekker å leve på trygdeordninger og/eller skaffer seg barn som de hverken har råd eller plass til, og som de arbeidsledigheten til tross slett ikke gidder å følger opp. Også innvandrere og etterkommeres barn blir ofre for uintergrerte innvandrergutters kriminalitet og asosiale eller truende adferd. Også innvandrere og deres barn opplever klasserom med stadig dårligere læringsmiljø fordi en altfor stor del ikke kan norsk nok til å følge normal undervisning, selv om mange av de angjeldende faktisk er født i Norge. Også innvandrere og deres barn opplever økte ventetider hos fastlege eller øvrige helsetjenester på grunn av den vanvittige befolkningsveksten innvandringen til Norge medfører. Også innvandrere og deres barn opplever økt konkurranse om jobber og velferdsordninger.
Til og med de som ikke skikker seg opplever økt konkurranse om det siste. Selv om norske myndigheter og særlig venstresiden later som om penger bare drysser ned fra det blå, så skjønner de aller fleste at festen tar slutt en gang og at det vil gå utover dem selv.
Kort sagt: som norske statsborgere flest opplever de alle ulempene en uvettig innvandringspolitikk og dårlig fungerende integrering medfører. Så hvorfor i all verden skulle de ønske seg lavere krav til statsborgerskap enn alle andre?
Men på toppen av dette får de en også tilleggsregning: Når majoriteten og/eller andre innvandrergruppers skepsis på grunn av den altfor store uintegrerte gruppene nå øker, går det også utover dem og deres barn fordi de ufortjent blir assosiert med denne gruppen, enten pga ytre karakteristika eller fordi de har samme opprinnelsesland.
Man skal vel helst være innvandrerforsker for å anta at velintegrerte innvandrere og deres barns sympatier heller går til den uintegrerte, skepsisproduserende gruppen fremfor majoritetssamfunnet de selv har slitt for å bli en fungerende, velansett del av. Men på forskerhold tenker man kanskje identitetspolitisk som i: «en gang pakistaner, alltid pakistaner»?
Antagelsene forskerne opererer utfra, setter forskningsmiljøenes protester om at de på noen måte bedriver politisert innvandringsforskning i et nokså avslørende lys.
– Forskere er avhengige av tillit. Når forskningsfunn presenteres, bør vi kunne anta at konklusjonene er basert på en objektiv sannhetssøken. Etter jeg kom inn på Stortinget for to år siden, har jeg stadig blitt overrasket over det lave faglige nivået på forskere og forskning, og den høye graden av politisk aktivisme blant forskere, skrev f.eks. Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim i begynnelsen av november.
Dette er farlig retorikk, kontret leder av Forskerforbundet Guro Elisabeth Lind, som mener at Helgheim «nører opp under mistilliten til forskning».
Hypotesen forskere arbeider utifra sier uvegerlig noe om deres eget utgangspunkt, og derfor er det kanskje grunn til å minne om at Forskerforbundets medlemmer befinner seg langt til venstre for resten av befolkningen. Stortinget according to Forskerbundet er knallrødt med 34,6 prosent til Ap, 15,8 prosent til SV, 8,2 til MDG, 7,5 til Venstre og 5,7 til Rødt.
Så hva blir det neste? Vi har allerede sett en rekke forskere og andre aktivister som nå hevder at den eneste grunnen til at politikere vil ha høyere strafferammer for og hardere tak mo kriminialitet er at de er fremmedfiendtlige. De vil bare straffe kriminalitet hardere fordi de som begår store deler av den personfarlige kriminaliteten er ikke-vestlige innvandrere og etterkommere. Det må da andre ikke-vestlige innvandrere og etterkommere være sterkt i mot; det er jo dem det vil gå utover? Nei, det er det ikke, det er tvert i mot dem som i all hovedsak lever i daglig redsel for de kriminelle som styrer «sine territorier» med jernhånd. De bor nemlig i samme områder. Så når forskere og andre ikke har villet diskutere ikke-vestlige innvandrere og etterkommeres kriminalitet enten fordi de mener at det er rasistisk i seg selv eller vil gi rasister argumenter, så har de beleilig glemt at de samme kriminelle ødelegger og terroriserer, for ikke å snakke om rekrutterer, andre ikke-vestlige innvandreres boligområder.
Og hva tror vi at disse innvandrerne og etterkommerne mener om det? Synes de kanhende synd på sine kriminelle medinnvandrere og ønsker at rettssystemet skal ta på dem med silkehansker fordi de er nettopp medinnvandrere? Svaret er å finne i nærmeste svenske avis.
Kanskje innvandrerforskere skulle tenke litt nøyere over arbeidshypotesen sin og hvorfor akkurat de har akkurat den hypotesen neste gang, før de eventuelt får seg nok en overraskelse?