Politikeren i det danske partiet Liberal Alliance, Henrik Dahl, sa det rett ut og det var ikke populært: Det er forskjell på flyktninger og «flyktninger». I kjølvannet av krigen i Ukraina har de vanlige innvandringspåheierne og begrepsmisbrukerne slengt rundt seg med påstander om europeisk rasisme og diskriminering ifb med den hjertelige mottagelsen av flyktende kvinner og barn fra Ukraina, som de førstnevnte hevder at bare skyldes flyktningenes hvite hudfarge. Den manglende mottaksviljen for migranter fra MENA (Midtøsten og Afrika) kan således utelukkende skyldes god, gammeldags rasisme og selvfølgelig islamofobi. Representanter for dette synet er blant andre leder for Rødts (sjølsagt!) antirasistiske utvalg Sofia Rana og en Philip Rynning Coker fra podcasten «Svart og hvitt».
Er det noe i det de sier? Svaret på det er ganske enkelt nei.
I realiteten er det slik at dersom du ikke er i stand til å se forskjell på en vedvarende strøm av hovedsakelig unge, friske, velnærte og våpenføre unge menn fra Midtøsten og Afrika – som ofte ankommer med betydelig forkunnskap om velferdsordninger, regelverk og ditto forventninger og som derfor «flykter» gjennom 3, 4, 5, 6 og 7 trygge europeiske land med stø kurs for velferdsstatene i nord og kvinner og barn som flykter fra en akutt krigssituasjon til nærområdene og blir viderebefordret derfra pga stor pågang – ja, da er det faktisk du som har et problem; ikke alle vi andre. Og du kan hovedsakelig klandre deg selv, dine meningsfeller, deres påfallende mangel på magemål og dertilhørende tiår med åpenlyst misbruk av såvel asylinstituttet som flyktningbegrepet for at gjestfriheten og velviljen mot unge menn fra MENA er oppbrukt. Hvem husker ikke våre elleville medier og statsstøttede asylaktivister i kampanjemodus for «flyktningene» i 2015, som daglig ga oss like tallrike som absurde oppslag om MENA-flyktninger som etter å ha reist uantastet gjennom 6 trygge land for livredde å flykte videre fra Danmark – til Sverige? Husker ikke asylindustrien og mediene sin egen kampanje for disse «flyktningene»? Hørte de ikke selv hva de sa i samtlige mikrofoner som ukritisk ble holdt frem for dem av velvillige medier? Leste de ikke det de selv skrev? En ting kan vi være sikre på: De leste ikke rapporter og statistikker som fastslo hvor ekstremt misvisende deres egen bruk av bilder og fremstillingen av hvem og hva flyktningsstrømmen hovedsakelig besto av.
Nei, man foretrakk naturligvis å fremstille det som kvinner og barn var representative, mens tilstrømningen i virkeligheten ble dominert – da som nå – av enslige, unge menn (mer enn tre menn pr. kvinne). Fortellingen om – eller «narrativet» som det heter på asylpådriverfint – Festung Europa ble forsøkt befestet med overivrig bruk av «flykninger» som krøp under piggtrådgjerder ved påstått stengte grenser. Men Europas grenser sto pivåpne, spesielt for syrere, så hvorfor gjorde De Flyktende dette, mon tro? Du skulle lete lenge etter avisartikler og nyhetsreportasjer som fortalte sannheten: på grunn av forkunnskapen om regelverk og velferdsordninger de hadde fra menneskesmuglerne de betalte dyrt for da de valgte seg mottaksland. Europeisk regelverk krever imidlertid at asylsøknaden skal behandles i det første landet man ankommer og derfor ville mange ikke passere grenser på lovlig vis: for hvorfor slå seg til i Hellas eller Danmark når det var langt mer lukrativt å dra til Tyskland eller Sverige og som man jo også hadde betalt smuglere for å komme til?
La oss ta et lite tilbakeblikk på de tingene vi faktisk vet om den massive asylstrømmen fra MENA:
I september 2014, kort før asylanstormingen på Europa brakte løs, avslørte Jyllands-Postens Orla Borg at Danmark da ble ansett, spesielt av syriske asylsøkere, som et av de mest attraktive landene å søke asyl i fordi saksbehandlingen for familiegjenforeninger var kort. På de tider var danskenes gjennomsnittlige saksbehandlingstid på rundt 2 måneder, mens den var 7 måneder i Sverige og mellom 9 og 15 måneder i Norge. Borg fant at menneskesmuglerne som opererte mer eller mindre åpent i Istanbul til enhver tid holdt seg oppdatert om det enkelte lands regelverk.
Disse for Europas aldri hvilende innvandringspådrivere uvelkomne opplysningene ble bekreftet av flere, som f.eks. integrasjonskonsulent Fahmy Al-Majid, leder for Røde Kors asylsenter i Jelling Solveig Vestergaard og ikke minst: talspersonen for FNs høykommisær for flyktningers Europa-kontor Ana White.
Asylshoppingen i Milano foregikk helt åpenlyst, meldte Jyllands-Posten, som publiserte en rekke artikler om temaet. I de fleste andre europeiske medier var det taust om trafikken. Selv hadde jeg mange oppslag om saken på Rights.no, og ble etterhvert kontaktet av en NRK-journalist som lurte på hvilke kilder jeg hadde og om jeg eventuelt kunne peke vedkommende i riktig retning. De fleste artiklene fra JP var bak betalingsmur, så jeg sendte over kopier av alt jeg hadde. Hvis bistanden resulterte i noen NRK-oppslag må undertegnede ha gått glipp av dem. Uansett: Det fremgikk klart at asylsøkere på forhånd undersøkte ruter, priser, innhold i de forskjellige «smuglerpakkene» og eventuell risiko, fordeler og ulemper ved land som Tyskland, Norge, Sverige, Nederland og og Danmark. Danskene var ikke alene om å registrere denne trafikken, for samme måned skrev vår egen, daværende direktør i Utlendingsdirektoratet Frode Forfang følgende: – De aller fleste asylsøkere har et klart ønske om å søke asyl lenger nord i Europa, og gjør derfor alt de kan for ikke å bli registrert med fingeravtrykk i f.eks. Italia. Det skyldes ikke frykt for avslag, for har man beskyttelsesbehov, er sjansene like store der som lenger nord i Europa, skrev han og la til: – Det er altså andre forhold som gjør at noen land er mer attraktive, uten at jeg skal gjøre nærmere rede for det her.
Det var sikkert like greit; folk kan tross alt tenke selv så lenge myndigheter og redaktørstyrte medier gir dem den faktuelle, nødvendige informasjonen som trengs for å gjennomføre tankeprosjektet sitt.
2014 var spesielt fordi EU da registrerte det hittil høyeste antallet ulovlige innvandrere. 280.000 ankom Europa via Afrika – av dem som vel og merke ble registrert – og av dem utgjorde asylsøkere fra det borgerkrigsherjede Syria 28 prosent. EUs eget organ for grensekontroll, Frontex, meldte at falske identiteter forekom hyppig, og at de fleste migrantene – eller «flyktningene», som det het i de aller fleste redaktørstyrte medier – raskt dro videre fra ankomstlandene Italia og Hellas, hvilket utgjorde en risiko for EUs interne sikkerhet. Asylinnstittuet består ikke bare av rettigheter til de som drar til Europa, de reisende plikter på sin side å søke om asyl i det første landet de ankommer. Dette er faktisk en av forutsetningene for selve asylinstituttet og utgjør også grunnlaget for Dublin-avtalen som Tysklands Angela Merkel egenmektig opphevet – til stor, ukritisk jubel i innvandringsliberale miljøer og tradisjonelle medier – året etter. Dette utgjorde også et brudd på asylanters klare plikt til å registrere seg og søke om asyl i første ankomstland.
Så hvorfor registrerte de seg i første land ikke det hvis de virkelig bare flyktet for liv og helse slik det ble fremstilt i den europeiske offentligheten? Fordi de ville videre til land med høyere sosiale ytelser. Av reisemønstrene kunne Frontex konstatere at asylsøkerne i 2014 bevisst søkte seg mot land med gode sosiale sikkerhetsnett, for således å sikre seg høyest mulige velferdsytelser.
Det samme ble konstatert under dette årets internasjonale konferanse om flyktninger i København i regi av dansk Røde Kors. Her opplyste blant andre den internasjonale hjelpeorganisasjonens asylsjef i Bulgaria, Mariana Stoyanova, at asylsøkere visste forbløffende mye om de forskjellige europeiske lands sosiale ytelser, saksbehandlingstid, muligheter for oppholdstilatelse og hvor raskt man kunne få familiegjenforening og at spredningen av disse kunnskapene var stor. Øverst på asylsøkernes ønskeliste sto Tyskland og Sverige og hadde gjort det i årevis, men i de to årene før 2014 hadde også Danmark rykket til topps, både på grunn av høye velferdsytelser, kort saksbehandlingstid og forholdsvis generøs innvilgelse av familieinnvandring. Dette endret seg imidlertid i 2015, hvilket altså resulterte i de absurde nyhetsoppslagene om «flyktninger» på flukt fra Danmark til Sverige. Dette ble vi altså fortalt at var genuine flyktninger; flyktninger som jo allerede hadde «flyktet» gjennom en hel rekke trygge land før de havnet i det tydeligvis livsfarlige Danmark.
I januar 2017 viste Frontex´oversikt at hele 60 prosent av alle asylsøkerne som ankom måneden før ikke hadde asylgrunn. Nestformannen i EU-kommisjonen Frans Timmermans sa det rett ut: Over halvparten av alle asylsøkerne som kommer til Europa via Hellas og Italia kommer utelukkende av økonomiske årsaker. I juni samme år sendte EU-president Donald Tusk en offisiell henvendelse til de lederne som skulle delta på EUs toppmøte, og her het det at nesten ingen av migrantene som ankommer Europa over Middelhavet er flyktninger. «Den siste bølgen av ulovlig innvandring fra Nordafrika består hovedsakelig av økonomiske migranter som ikke har rett til å entre Europa», skrev Tusk.
I september 2015 uttalte selv generalsekretæren i dansk Røde Kors Anders Ladekarl at over halvparten av de som til da hadde ankommet ikke var reelle flyktninger og derfor burde deporteres. Ja, var det bare så vel. På papiret er nemlig plikten til frivillig retur og/eller deportering også en forutsetning for det europeiske asylinstituttet, men heller ikke dette virker etter hensikten. I realiteten har systemet kollapset for lengst. I 2021 viste således en EU-rapport at færre enn 20 prosent av utviste/avviste asylsøkere blir uttransportert fra Europa.
Om ikke hjertelag og medfølelse med hovedsakelig unge, enslige og velnærte menn med stor kunnskap om europeiske velferdsytelser og siste hyl i smarttelefon på flukt fra våre naboland skulle være nok for en gjennomsnittlig avisleser og NRK-titter til å stille seg i Refugees Welcome-aktivistenes rekker, stilte innvandringsliberale directeurer opp med økonomiske argumenter. Eller «økonomiske argumenter», for de vakte svært stor munterhet blant alle på Facebook som kan lese, skrive og regne. Ikke desto mindre: den massive asylinnvandringen var visst så lønnsom at den ville redde selve velferdsstaten, påsto f.eks. ansvarlig redaktør for finansavisen E24 Per Valebrokk. Tidligere arbeidsminister og professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH) Victor D. Norman ville ikke være dårligere, og mente raust at Norge burde tilby seg å ta i mot 100 000 asylsøkere fra Syria: – Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere, sa han.
Vil vi virkelig det? Nei, selvfølgelig ikke – og alle som eventuelt mangler grunnleggende mattekunnskaper kunne allerede da bare rette blikket mot Sverige for å konstatere det. I kriseåret 2015 søkte nærmere 163 000 personer om asyl, hovedsakelig fra Syria, Afghanistan, Irak, Eritrea og Somalia (MENA). På det verste ankom det hele 10 000 asylsøkere i uken. Innen 2019 hadde over 60 000 fått permanent oppholdstillatelse. I likhet med Norge har Sveriges integrasjonsprogrammer som formål å få alle nyankomne ut på arbeidsmarkedet, men da Aftonbladet så på de 40 000 av de som kom i 2015 og var over 15 år var bare en – 1 – av ti er sysselsatt og forsørget seg selv. Over 90 prosent levde av offentlige stønader. Hvorvidt de få som var sysselsatt hadde ikke-subsiderte jobber, fremgikk ikke av granskningen. Som følge av tilstrømningen gikk flere svenske kommuner i økonomisk knestående, og de som var verst ute – og enda er det – er nøyaktig de samme som tok i mot flest asylsøkere per innbygger. Fire år etter den store migrantkrisen, i mai 2019, var situasjonen fremdeles så ille at SKL – som tilsvarer Kommunenes Sentralforbund – slo full alarm: 69 kommuner befant seg i krise med tosifrede antall millioner i underskudd på særlig sosialbudsjettet.
Filipstad er et tilnærmet perfekt eksempel på Europas og da særlig velferdsstatene i nords vanvittige asyl- og innvandringspolitikk: denne kommunen tok i mot flest asylsøkere og familieinnvandrere fra MENA i 2015 (hele 77,7 per 1000 innbyggere). I 2007 beløp kommunens sosialutbetalinger seg til 5 millioner i året. I 2019 lå prognosen på svimlende 31 millioner kroner. I tillegg kom utgifter til bostøtte, økte helseutgifter og økt behov for infrastruktur som boliger og skoler. Det skyldtes i all hovedsak at en høy andel asylsøkere og familiegjenforente hadde liten eller ingen utdanning, snakket dårlig svensk og enten ikke kom i jobb, ikke jobbet heltid eller endte i lavtlønnsyrker. I Filipstad var nærmere 80 prosent av alle ankomne somaliere, syrere og afghanere arbeidsledige.
Men i vår egen syv milliarders statskringkaster og hos sangvinske kommunepolitikere med markeringsbehov er virkeligheten ingen hindring. Her foretrekker man i likhet med Valebrokk, Norman og øvrige innvandringsliberale ønsketenking fremfor realisme. NRK føler f.eks. fremdeles at norske kommuner tjente på asylinnvandringen fra MENA, og stilte utrolig nok spørsmål om det egentlig er greit å sko seg på andres ulykke: – Flora og Gloppen kommune skor seg på andre ulykke og har tjent 120 millioner på å ta imot asylsøkere, meddelte NRKs journalistene Bård Siem og Tobias Prosch Simonsen i 2019 – helt uaffisert av realitetene på bakken. Det kom naturligvis ingen kritikk eller motforestillinger fra NRKs 3000 øvrige journalister eller fra noen andre norske medier. Ikke fra faktasjekketjenesten Faktisk.no heller, enda så glade de vanligvis er i å sjekke saker på innvandringsfeltet.
Hadde de det gjort måtte de – som de kritikerne de er så ivrige etter å kritisere – ha fastslått at ordet «tjene» er helt feil å bruke når det gjelder å bosette asylsøkere og familiegjenforente fra Afrika og det islamske Asia . På overflaten kan det selvsagt se ut som om kommunene «tjener penger» til den kommunale felleskassa, men det er bare overføringer fra staten det er snakk om; altså vår alles felleskasse. De tjener med andre ord ikke penger, de får bare større omfordelinger fra den offentlige pengebingen. Og selv ikke de pengene rekker langt. Dette er nemlig for lengst fastslått, selv om vår omfangsrike, statssubsiderte journaliststand ikke liker å skrive om det. En eller annen forklaring må det jo være på deres manglende evne og vilje til å informere lesere/tittere om ståa, og det kan ikke være at de ikke vet om det. For det gjør de!
I Statistisk sentralbyrås (SSB) tall fra norske kommuner i 2012 kom det nemlig frem at innvandrere og etterkommere utgjorde 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Andelen økte til hele 49 prosent i 2016, og i 2017 til over halvparten (56 prosent). Hele 86 prosent av dette går til innvandrere fra MENA. I Oslo er tallene enda verre: der går hele 71 prosent av all utbetalt sosialhjelp til innvandrere. Disse gruppenes generelle trygdeforbruk er antagelig enda høyere fordi de også har tilgang til andre typer velferdsordninger som f.eks. introduksjonsstønad.
Generelt har innvandrere og etterkommere fra MENA en sysselsetting på henholdsvis 51 og 58 prosent. For enkelte grupper er tallene katastrofalt lave. Blant somaliere er f.eks. bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. Her skal vi huske på at SSB faktisk regner én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting». Blant syriske kvinner er f.eks. sysselsettingen på små 5 prosent. Av somaliske kvinner er det bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken.
Og det går seg ikke til med botid slik innvandringslobbyen ellers liker å hevde. Både i Oslo og Stavanger er mottak av sosialhjelp mest utbredt blant innvandrere med lang botid i Norge. 14 prosent av innvandrere i Oslo som har bodd i Norge i 16-20 år mottar sosialhjelp, mens det i Stavanger er mest utbredt blant innvandrere med 11-15 års botid. I Tromsø reduseres derimot sosialhjelpsmottaket med økende botid, men SSB forklarer dette at det færre gjengangere og R3-innvandrere i Tromsø enn i Oslo og Stavanger. Tallene antyder i følge SSB at bestemte grupper er varig avhengig av sosialhjelp.
Dette var allerede gammelt nytt, for i 2013 kom det nødrop fra norske Østfold-kommuner. I 13 av 18 kommuner hadde man store problemer med sosialhjelpsklienter og økte utgifter som følge av bosettingen av rekordmange asylsøkere fra MENA. – Nesten alle vi tar imot er analfabeter, sa ordfører i Råde René Rafshol (H) til Aftenposten. Skien, som da var en av de kommunene som gikk inn for å bosette flest mulig, hadde for første gang sagt nei til å bosette så mange som regjeringen ønsket. – Det skremmende er at kostnadene øker så mye, og at situasjonen faktisk kan bli langt verre. I tillegg kommer merkostnadene til barnevern, spesialundervisning, morsmålsundervisning og boliger. Hittil har ikke Regjeringen tatt disse utgiftene på alvor. Vi i kommunene har på vår side ikke vært gode nok til å synliggjøre utgiftene våre, sa rådmann Knut Wille til Aftenposten.
Samtidig meldte flere kommuner fra om elendige resultater av regjeringens viktigste tiltak for for å få flyktninger ut i samfunnet, introduksjons- og kvalifiseringsprogrammet – som ved fullføring utløste rett på en årlig stønad på nærmere 200 000 kroner i 2013 – økte helse- og sosialutgifter, økte utgifter til barnevern, høy familieinnvandring og det som ble beskrevet som «mange krevende flyktninger».
Men i NRK og blant en rekke kommunepolitikere, for ikke å snakke om i visse samfunnsøkonomiske finanskjempers hoder, er dette altså økonomisk lønnsomt. For å få det til å se sånn ut, har de tydd til direkte usannheter. I motsetning til asylinnvandringen er det et svært billig triks: De bruker veksten i Bruttonasjonalproduktet (BNP) for å vise lønnsomheten av innvandring. BNP øker nemlig i takt med et lands befolkningsvekst, så jo høyere vekst, jo høyere BNP. De unngår imidlertid å nevne er at antallet som skal dele BNP også øker. Det gir lavere BNP per individ. For å gi det inn med kakegaffel (i 925 sterlingsølv, naturligvis!) så selv en NRK-journalist på statens generøse lønnsregulativ skjønner det: Kaken blir riktignok større, men til gjengjeld skal den deles på stadig flere slik at kakestykkene blir mindre og mindre.
Valebrokk, Norman og NRK til side: en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring, er professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet George Borjas. Han er blant de moderne innvandringsforskere som sier det rett ut: det er bare de bedrestilte, velstående høytutdannede og innvandrerne selv som tjener på innvandringen. Alle andre blir tapere og det gjelder særlig arbeiderklassen i mottakslandene. Den økonomiske ulikheten i samfunnet øker, og de som er aller dårligst stilt fra før må konkurrere med innvandrerne om stadig færre lavtlønnsjobber og stadig knappere sosiale goder/ytelser: – Innvandringen bidrar til en mer ujevn inntektsfordeling. Høykvalifiserte personer får det bedre, mens lavkvalifiserte får det dårligere, forklarer Borjas, som kaller vestlige lands innvandringspolitikk en «omvendt velferdspolitikk». Politikere tar støtt til orde for diverse velferdstiltak for å støtte svake grupper, men samtlige motvirkes av innvandringspolitikken. Og når lavlønte får det dårligere, fører dette til at allerede etablerte kløfter i samfunnet øker.
Stor innvandring fører også til etableringen av etniske enklaver, hvilket gjør det mulig for stadig flere å klare seg uten kontakt med vertslandets øvrige befolkning. Dermed blir det flere som ikke lærer seg språket og heller ikke blir en del av det omgivende samfunn, forklarer Borjas. Det skader ikke bare enkeltindivider, men selve samfunnets stabilitet: – Man må innse at gode gjerninger ikke er gratis, fastslår Borjas, som sier at kostnadene ikke bare er økonomiske, men at de også innebefatter kultur og samfunnets stabilitet.
Den nåværende asylinnvandringer er altså svært ulønnsom for alle oss – med og uten innvandrerbakgrunn – som befinner oss i Europa fra før. Og da har vi ikke engang begynt å ta for oss utgiftene som den voldsomme overrepresentasjonen på kriminalstatistikkene denne innvandringen beviselig medfører. Innvandrere fra MENA er blant annet grovt overrepresentert når det gjelder voldtekt, hvilket norske myndigheter har vært klar over – og faktisk har registrert – siden minst 2001. Hva bare dette koster samfunnet er det antagelig ingen som vet, hvilket muligens har sammenheng med at hverken myndigheter eller medier later til å nære noe ønske om å ta rede på det heller. Men politi, rettsvesen og oppfølging av ofrene er som kjent ikke gratis.
At vår frie presse svikter sitt samfunnsoppdrag når det gjelder asylinnvandring fikk vi svart på hvitt i 2017. Da hadde Otto Brenner-instituttet tatt for seg tyske mediers dekning av migrantkrisen i 2015 og 2016. Forskergruppen, som ble ledet av tidligere redaktør i Die Zeit Michael Haller, studerte tusenvis av artikler i landets største aviser i tidsrommet februar 2015-mars 2016 og konklusjonen var knusende: Mediene forholdt seg hverken objektive eller kritiske, men inntok den politiske elitens perspektiv og påtok seg en oppdragende rolle overfor ordinære borgere. Man stilte seg ukritisk bak Angela Merkels innvandringspolitiske utspill og gjentok lojalt den politiske elitens budskap. Pressen lanserte begrepet «Velkomstkultur» og brukte dette til å skape et moralsk press på befolkningen i den hensikt å gjøre dem positivt innstilt til den enorme asylinnvandringen som pågikk i den aktuelle perioden. Selv det som skulle være rene nyhetsartikler var preget av journalistenes personlige holdninger og meninger. Samtidig ble ordinære borgere, eksperter og asylsøkeres perspektiv ignorert. Forskergruppen fant også at enkeltpersoner som stilte seg kritiske til Merkels politikk ble mistenkeliggjort og/eller brennemerket som rasistiske. – De fleste journalistene mislyktes med oppdraget om å være dem som objektivt forklarer verden for leserne, sa Haller til Die Zeit. Studien påpeker også at de etablerte medienes ensidige, moralistiske kampanjejournalistikk ikke har gått upåaktet hen, men har fått langsiktige konsekvenser i form av et «massivt» tap av tillit i befolkningen. Studienes funn støttes for øvrig av en rekke andre medieundersøkelser, som viser at innvandring og asylpolitikk er det samfunnsområdet hvor befolkningens tillit til medienes dekning er aller lavest. Dette var riktignok tyske medier, men de fleste vil nok huske at hverken norske eller våre nabolands medier var stort bedre.
Dette er svært uheldig med tanke på fremtiden, for alt tyder på at det vi til nå har sett bare er den spede begynnelsen på en folkevandring av bibelske proposjoner. Det skyldes en av de aller største krisene – den alle våre klimaopptatte politikere, lederskribenter og aktivister aldri snakker om – menneskeheten har stått overfor: den voldsomme befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet samt i Midtøsten og deler av Asia.
Det er et udiskutabelt faktum at fødselsratene i hele EU, EØS-land og USA er negativ: Den etnisk innfødte befolkningen reproduserer seg ikke, den synker. Likevel økte EUs befolkning med en million på ett år mellom 2018 og 2019, og det skyldes utelukkende innvandring fra hovedsakelig MENA.
Norge er ikke er medlem av EU, men vi befinner oss i samme situasjon. Nær sagt all befolkningsvekst her i landet er innvandringsdrevet og det har den vært siden 2004. Og den er både stor og rask. Bare mellom 2004 og 2013, falt majoritetsgruppens – født i Norge med bare norske foreldre og besteforeldre – andel av befolkningen fra 85 til 77 prosent. Innvandrere og etterkommere, statistisk benevnt som «innvandrerbefolkningen», utgjør i dag 18,9 prosent av det totale folketallet.
Men så er det dét, da: I januar 2015 advarte tre av Europas ledende demografer – David Coleman, Poul Christian Matthiessen og Dick van de Kaa – om at den historisk høye tilstrømningen Europa til da hadde opplevd, bare ville være et skvulp i forhold til hva som vil komme fremover, og påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Afrika og Midtøsten.
De hadde selvfølgelig FNs kontor for befolkningsprognosers fremskriving i bakhodet. Den er hårreisende lesning, til tross for at den er totalt underkommunisert – i den grad den kommuniseres i det hele tatt – i Europa og det øvrige Vesten. Kort forklart vil dagens 7,5 milliarder øke til 9,5 milliarder innen 2050 – altså innen 32 små år. Mer enn halvparten av veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 32 årene. Befolkningen vil faktisk fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på det afrikanske kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100. Flere andre land, blant dem Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Alene i 2015 økte således befolkningen i Afrika med 30 millioner. Om 32 år vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker; i 2050 vil hele fire av ti av alle verdens barn være afrikaner. Sannsynligheten for at de afrikanske landenes sosiale, økonomiske og kulturelle utvikling vil klare å holde tritt med en så eksplosiv befolkningsvekst er praktisk talt lik null. Ifølge lektor ved Center for Afrika-studier Stig Jensen er f.eks. Nigeria allerede i dag ute av stand til å brødfø sin egen befolkning.
Professor i antropologi og Afrika-ekspert Stephen Smith fastslår at befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet vil føre til en enorm innvandring til Europa. I april 2018 nevnte selv den franske presidenten Emmanuel Macron Smiths prognoser i en tale til befolkningen: – Europa står overfor en historisk masseinnvandring, sa han og la til at Europas skjebne nå er bundet til Afrikas.
Smiths prognose er at Europas nåværende 9 millioner afrikanske innvandrere vil øke til mellom 150 og 200 millioner bare i løpet av de neste 30 år. Hvis det kommer 200 millioner, vil de utgjøre nærmere halvparten av EUs befolkning, som i dag teller rundt 510 millioner – og det med en allerede betydelig andel innvandrere.
Som for eksempel Tyskland – Europas mest folkerike land – hvor allerede hver fjerde innbygger har innvandrerbakgrunn.
Folkevandringen og den påfølgende demografiske revolusjonen i Europa – det finnes ikke andre ord for det – vil hovedsakelig bli finansiert av europeerene selv, for i likhet med professor i økonomi og offentlig politikk og direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University Paul Collier, påpeker Smith at økonomisk vekst i hjemlandet fører til økt utvandring, rett og slett fordi flere får råd til reisen.
Dette pågår i nåtid og rett for øyene på folk, mens våre ærede politikere, medier og øvrig etablissement sitter musestille og rutinemessig forsøker å utdefinere enhver som prøver å gjøre oppmerksom på utviklingen. Når de da ikke underskriver «uforpliktende» migrasjonspakter uten noen forutgående offentlig debatt, da. Samtlige av våre etablerte medier fremsto som usedvanlig ivrige etter å enten legge lokk på samme debatt eller tillegge enhver kritikerne tvilsomme motiver for å ville diskutere saken.
Men vi står altså overfor en demografisk omveltning uten historisk sidestykke og som absolutt alle statistikker viser at ikke er bærekraftig for våre samfunn, men den politiske ledelsen fremstår som komplett handlingslammet eller opprådde og vil helst ikke snakke om saken. Samtidig gnåler småpartier med mediene på slep ustanselig om en kommende klimakatastrofe, mens ingen av dem nevner med et ord den aller største katastrofen av dem alle: En befolkningseksplosjon av episke dimensjoner som pågår for alles øyne og som etter alle solemerker vil føre til voldsom ressursmangel og nettopp voldsomme konflikter.
Dette er fakta av en type innvandringsliberale – den lille, men mektige delen av samfunnet som har alle mulige fordeler av trafikken og deres meningsfeller i og utenfor media og i statsstøttede aktivistmiljøer – ikke orker å befatte seg med og derfor ikke vil vite av. Derfor har man i årevis forsøkt å stemple rene, dokumenterte fakta som «høyreekstremisme», «falske nyheter», konspirasjonsteorier», «rasisme», «populisme» og så videre og så videre; bare fantasien setter visst grenser. Kritikere blir uten nåde forsøkt hengt ut som fæle folk som farer med løgn og fanteri.
Men dette er altså ikke populistisk – langt mindre noen høyreekstrem av slagsen – alarmisme; det er ikke en gang en mild overdrivelse. En som oppfatter Afrikas demografiske utvikling som «voldsomt foruroligende» er Jeffrey Sachs. Han er en av verdens ledende utviklingsøkonomer, direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling og FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene, samt professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet. Han mener at migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, og at vi bare har sett begynnelsen: – Ingen vet hva man skal gjøre med det, mener han og konstaterer at det har store omkostninger for europeiske velferdsstater å slippe inn migranter. I 2015 advarte han om at det er umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat, samtidig som han advarte om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring.
Alene i Egypt er myndighetene allerede så bekymret for sin enorme befolkningsvekst at de omtaler den som en av «de to største truslene i Egypts historie». Man har derfor kjørt kampanjen «To er nok» i håp om at folk skal få færre barn. I følge ekspert på folkevekst og emigrasjon Ayman Zohry er det nærmest uvesentlig hvem som styrer et land i møte med en slik befolkningsvekst. – Ingen kan løse dette. Vår infrastruktur kan ikke ta imot så mange mennesker, en million hvert halvår, økonomien er ikke sterk nok, folk blir arbeidsledige, sier han og legger til at veksten truer samfunnets stabilitet. Verre enda: han mener at problemene allerede er for store til at det er mulig å gjøre noe med dem. Befolkningsveksten betyr rett og slett at Egypt vil forbli fattig i uoverskuelig fremtid.
Den medfører forresten ikke bare økonomiske kostnader og helt konkrete utfordringer som tilstrekkelig med arbeidsplasser, skoleplasser og boliger. Og mens europeiske godværspolitikere foretrekker å late som noe annet, er afrikanske ledere fullt klar over problemene de – og dermed vi – står overfor: Store kull unge, arbeidsløse menn kan føre til uroligheter og politisk ustabilitet. Professor emeritus i Afrika-studier Holger Bernt Hansen har i hele sitt liv jobbet innen dansk bistandspolitikk, og mener at land som Nigeria dermed har en vital interesse i at spesielt unge menn utvandrer. Hvilket de som påpekt allerede gjør i hundretusenvis. Afrikanske ledere foretrekker naturlig nok å eksportere problemene, men hvorfor vil europeiske politikere forplikte oss til å importere dem?
Når skal vi som samfunn føre en rasjonell, faktabasert samtale med innestemme om dette, mon tro?
Interessegrupper og aktivistforskere kan man selvfølgelig ikke vente stort annet av, men man burde kunne vente bedre av etablerte, statsfinansierte medier. Og ikke minst fra våre myndigheter og forskermiljøer. Så vi tar det en gang til i håp om at noen der snart våkner:
Det er altså ikke høyreradikalt eller ekstremt å kunne lese og forstå offisielle statistikker og rapporter. Det er ikke høyreradikalt eller ekstremt å være i besittelse av elementære mattekunnskaper og grunnleggende logikk samt dertilhørende evne til å trekke rasjonelle, logiske konklusjoner.
Fremtiden kommer og den kommer fort, og vi er allerede på overtid. Det ser vi blant annet på asylaktivistenes stadig mer desperate skjellsord, stadige forsøk på å dominerere vår frie meningsutveksling og ditto forsøk på å unndra stadig flere innvandringsrelaterte temaer fra det offentlige ordskiftet ved å stemple selve debatten som umoralsk.
Det taper alle på – også herværende og fremtidige innvandrere – så derfor bør vi ikke la dem få fortsette med det. De kjemper så allikevel en tapende kamp, for skriften står der allerede på veggen for alle som vil se.
Mener du at noen må skrive om og/eller oppsummere det tradisjonelle medier ikke vil? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.