Av og til tror man knapt hva man leser!
I Sverige som i Norge kan man lese avisnotis på avisnotis om asylsøkere som blir dømt for voldtekt, men slipper å bli utvist fordi det angivelig er farlig for dem å returnere til hjemlandet. Det har også vist seg at mange begynner tidlig, og trakasserer, mishandler eller voldtar «egne» kvinner eller kvinner i omgivelsene allerede på asylmottakene. Både i Sverige og i Tyskland har det vært aktuelt med egne asylmottak for kvinner som følge av dette. Hvor mange jenter og kvinner i mottakslandene som er blitt voldtatt av asylsøkere fra svært kvinnefiendtlige kulturer er det ingen som vet; sakene er så mange at det ikke er mulig å holde oversikt lenger.
Asylaktivister stiller ikke desto mindre villig opp for asylsøkende unge menn fra Afrika og Asia, omdøper dem til «barn», skriver moralsk forargede leserbrev, demonstrerer og i det siste: med fysiske aksjoner for å forhindre utsendelse.
Således lyktes den kronisk gråtende asylaktivisten Elin Ersson å stanse en utsendelse av en afghansk mann, og ble selvfølgelig en heltinne i de rette kretser. Ersson og hennes meningsfeller er muligens ikke like populære hos mannens kone og to døtre, som han er dømt for å ha mishandlet i Sverige. Han ville på sin side hjem til Afghanistan, og det er kanskje ikke så rart: hans holdninger er fullkomment akseptable der, og vold mot kvinner og barn er ikke straffbart. Selv drap medfører sjelden eller aldri noen straff – vold og drap for å opprettholde familiens ære ansees ganske enkelt for å være en privatsak.
Afghanistan er da også regnet for å være et av verdens absolutt farligste land for kvinner. Og så må man bare spørre seg: hvem tror egentlig europeiske myndigheter og asylaktivister at gjør landet så farlig for kvinner? Allah? Naturen? Har de kanskje noe i vannet der?
Nei, det er den mannlige befolkningen som gjør landet farlig for den kvinnelige. Afghansk kultur og religion – som i de fleste av dagens asylproduserende land – er av menn, for menn og utøves av menn. Menn som dominerer tilstrømningen til Europa.
Over 90 prosent av såkalte enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) er unge menn som oppgir at de er mellom 15-17 år. Den største gruppen er fra Afghanistan og så følger Eritrea, Syria og Somalia. Medisinske alderstester viser at aldersjukset er omfattende. I Sverige er 78 prosent av de testede 18 år eller eldre, i Norge er det en av tre. I 2015 kom hele 35.369 EMA til Sverige, hvilket tilsvarer nesten hele befolkningen i Porsgrunn. 92 prosent er mannlige.
Blant de gjenværende 8 prosentene finner vi unge kvinner som 18 år gamle Sarah, med en litt annen bakgrunn enn den 21 år gamle, gråteferdige aktivisten Elin. Som 15-åring ble Sarah giftet bort av besteforeldrene til en 11 år eldre slektning i hjemlandet. Hun forteller at hun ikke fortsette skolegangen etter at bryllupsdatoen ble satt og at den vordende ektemannen skremte henne når de fikk treffes i enerom. – Han snakket stygt om familien min, slo meg og rev i stykker klærne mine, forteller hun. Sarahs foreldre og hun selv forlot landet. Faren og Sarah endte i Sverige, men trykket fra slekten i hjemlandet var stort og faren, som bekymret seg for sin egen ære, begynte å presse Sarah for at hun skulle returnere til ektemannen. Presset fra faren ble etterhvert så stort at Sarah ble flyttet til et hjem på beskyttet adresse.
Etter årevis med villet ignorering av æreskultur og problemet, for ikke å si trusselen, den utgjør, har europeiske myndigheter – i alle fall tilsynelatende – lite innsikt i problematikken. Det svenske Migrationsverket mener følgelig at Sarah ikke har sannsynliggjort at ektemannen og øvrig familie i hjemlandet utgjør en trussel mot hennes liv og helse.
Så kan vi kanskje si at Sarahs historie virker skreddersydd for å oppnå asyl. Kanskje hun til og med lyver. Det vi derimot vet om Afghanistan tilsier at historien hennes er sannsynlig nok til at tvilen bør komme henne til gode. I en bedre verden burde den kanskje ikke det, men i henhold til det moralske konkursboet Europa kaller asylpolitikk, bør den definitivt det.
Dette er nemlig det samme Europa som ikke dømmer asylsøkende voldtektsmenn til utvisning fordi det kan være farlig for dem å komme hjem. I stedet beskytter de disse mennene – som har de samme holdningene og adferden som de mennene som gjør hjemlandene livsfarlige for kvinner – og lar dem i trygghet fortsette å utgjøre en fare for jenter og kvinner i Europa.
Noen få, nylige eksempler:
En 20 år gammel afghansk asylsøker voldtok en 13 år gammel jente både vaginalt og analt på et toalett og trakasserte ytterligere en 18-åring. Han er dømt for begge deler, men slipper utvisning.
En 18 år gammel afghansk asylsøker gruppervoldtok en 17 år gammel jente sammen med en mindreårig kamerat. Han slipper utvisning fordi det «ville ramme ham veldig hardt».
To afghanske asylsøkere på 21 og 18 år gruppevoldtar en bevisstløs kvinne, mens en tredjemann filmer det hele og sender det gud hjelpe oss direkte på Facebook. Begge slipper utvisning, og den glade filmer slipper muligens også fengsel.
Dette gjelder for øvrig ikke bare asylsøkende unge menn fra Afghanistan, men en rekke andre nasjonaliteter som avgir asylsøkere. Vi har da også våre egne eksempler. I april 2017 ble tre syriske asylsøkere ved mottaket i Kongsberg dømt for gruppevoldekt av en kvinne i juli 2016. Hva slags mentalitet vi står overfor, fremgår klart av en av de dømtes uttalelse: – Jeg så at det var en jente som hadde lagt seg på ryggen. Jeg visste ikke om hun sov eller var død, hun sa ingenting, sa mannen om da han gikk inn på rommet i leiligheten. Han visste ikke om hun sov eller var død, men han følte likevel trang til å voldta. Ingen av de tre ble dømt til utvisning.
Så begynner da også forholdene for europeiske kvinner å bli utrygge. En undersøkelse fra den svenske Folkhälsomyndigheten i 2016, viste at 41 prosent av kvinnene i Skåne ikke tør å gå ut alene. Hovedårsaken er redsel for seksualforbrytelser. BRÅs årlige nasjonale trygghetsundersøkelse for 2016 viser at hver tredje svenske kvinne føler seg ganske eller veldig utrygg når hun beveger seg i sitt eget boligområde på kveldstid. 12 prosent av kvinnene opplyste at redselen har ført til at de ikke lenger går ut om kvelden. Det er ikke uten grunn, for Brottsförebyggande rådets (BRÅ) årlige nasjonale trygghetsundersøkelse for 2016 viser en voldsom økning av seksualforbrytelser fra 2014 til 2015. 29 prosent er i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140.000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97.000 i 2014. Det vil si at grove seksualforbrytelser økte med 43.000 på ett år.
Etter masseovergrepene i Köln, Kalmar, We are Stockholm-festivalen og de tallrike meldingene om overgrep i offentlige svømmehaller i 2015, kartla svensk politi den nasjonale tilstanden med “seksuella ofredande” – seksuell trakassering – blant unge. Rapporten fastslår at når det gjelder seksualforbrytelser som utføres av grupper i det offentlige rom og i f.eks. svømmehaller, er det èn fellesnevner: de begås nesten utelukkende av unge menn som søker eller nylig har fått asyl i Sverige (side 3.).
Tafatte myndigheter aner ikke hva de skal foreta seg, og mens kvinners bevegelsesfrihet skrumper inn, er de så heldige at de får gode råd av de ansvarlige for politikken som har gjort dem utrygge med på kjøpet. «Hold fremmede på en armlengdes avstand», som borgermester i Köln Henriette Reker fant det vettugt å si til kvinner som – sammen med politiet – ble overmannet og utmanøvrert av store grupper målbevisste, aggressive menn i det offentlige rom på nyttårsaften 2015/2016.
Det finnes imidlertid en løsning: begår man fysiske overgrep mot egen familie, medasylanter eller andre før, under eller kort etter asylbehandlingen, skal søknaden summarisk avslås eller innvilget opphold trekkes tilbake og vedkommende automatisk utvises og øyeblikkelig overføres til lukket mottak inntil første og beste anledning til uttransportering.
For å unngå gråtersker og øvrige sabotører, kan Sverige, Norge og Danmark gå sammen om å leie charterfly, ta av fra flyplasser der sivilister ikke har adgang og mellomlande der det er nødvendig. Det blir dyrt, men det er overveiende stor sannsynlighet for at befolkningen som betaler for moroa vil ha mye større forståelse og sympati med denne pengebruken, enn for å måtte betale bolig, utdanning og livsopphold for svinepelser som krever beskyttelse og utnytter den til å gjøre andres liv utrygge – for ikke å si ødelegge dem.
I stedet velger myndighetene å tøffe seg og vise handlekraft når det gjelder jenter som Sarah. Det er bare ikke akseptabelt.
Når vi ikke lar tvilen komme jenter som Sarah til gode, men til gjengjeld en rekke volds- og voldtektsdømte Ali-er og Mohammad-er – hvor all tvil har forduftet – kan vi trygt fastslå at Europas asylinsitutt er blitt det rene galehus. En regelrett skam for alt som heter humanitet og rettferdighet.
Det er de sistnevnte som gjør land som Afghanistan farlige for jenter og kvinner. Hvorfor skal vi sende Sarah tilbake til dem – og hvorfor skal de få muligheter til å gjøre våre samfunn farligere?
Alle vet nok svaret på det, og derfor flakker stadig flere politikere med blikket. De bør snart bli ferdig med flakkingen, brette opp ermene og gjøre det som gjøres må.