Årsak og virkning

Statsminister Boris Johnson – universelt avskydd av Europas liberale, innvandringsliberale elite og deres meningsefeller i media – har fått rent flertall i Storbritannia og således et rungende ja til å gjennomføre Brexit etter at folkeavstemningen i 2016 krevde nettopp det.

Siden da har det britiske og europeiske eliten kjempet innbitt for å sabotere folkeviljen for slik å beholde egen makt og egne privilegier. Mens de styrte generelt er noenlunde jevnt fordelt i EU-spørsmålet, med et knepent flertall for Brexit, er den styrende klassen og øvrige elite i overveldende grad motstandere. Disse har da også forsøkt å sabotere og omgjøre Brexit siden dag èn, og det har ikke vært spart på kruttet. Brexit-leieren har blitt beskyldt for alt fra å spre falske nyheter for å manipulere de uvaskede masser, som fremstilles som for dumme, innskrenkede eller kortsiktige til å i det hele tatt skjønne spørsmålet eller å stemme for sine egne interesser. Lederne for Brexit, først og fremst Boris Johnson, har blitt svertet i en grad som kan minne om den liberale eliten og medienes aldri hvilende svertekampanje mot Donald Trump – ingen smålighet for liten; ingen overdrivelse for stor – mens ressursterke støttespillere åpenlyst har brukt landets rettssystem for å underminere eller annullere hele Brexit. De har ikke lagt skjul på formålet og heller ikke på sin forakt for ordinære borgere. I en periode frydet det liberale etablissementet seg attpåtil ved tanken på at Johnson kunne bli sendt i fengsel hvis han ikke føyde seg etter remainernes ørtende forsøk på å utsette den brexiten som jo allerede har vært utsatt siden folkeavstemningen fant sted.

Og ta ikke feil; den liberale eliten vet utmerket godt hvor landet ligger, for da Boris, som til deres uforstilte skadefryd gikk på «nederlag på nederlag» i parlamentet i forsøkene på å gjennomføre folkeviljen og derfor ville ha nyvalg, motsatte de seg det også så lenge de kunne. Oppførselen deres gjør det da også stadig klarere for den jevne velger at en altfor stor del av den politiske klassen misbruker sitt mandat; de er folkets representanter og tillitsvalgte, ikke herskere.

Man kan ellers mene hva man vil om Brexit, men gårsdagens valg i Storbritannia er en seier for både demokrati og folkestyre. Og det er ikke bare et «massivt slag i trynet» på Jeremy Corbyn og Labour; det er et slag i trynet på hele den innvandringsliberale, EU-vennlige eliten og medier med sin uforstilte, massive forakt for ordinære borgere.

For det går ikke an å ta feil her heller: Brexit, Donald Trump og nå Boris-seieren handler i bunn og grunn om innvandring og en herskende, privilegert og innvandringsliberal klasse som lever så avsondret fra folket de styrer at de faktisk tror at deres interesser på dette området er sammenfallende med vanlige lønnsmottageres. Det er det slett ikke, men de tror tydeligvis så sterkt på at de ikke en gang, i alle fall ikke offentlig, erkjenner at de har egne interesser – interesser er visst noe bare de andre har.

Dette illustreres av meningsmålinger i Storbritannia og, som vi snart skal se, VGs kommentar om gårsdagens valg. Mens Brexit-velgerne mener at å forlate EU vil bety en mer «kontrollert innvandring, bedre grensekontroll, et mer rettferdig velferdssystem, bedre livskvalitet og muligheten til kontrollere landets lovgiving», mener Remain-velgerne at EU-medlemsskap er bedre for «økonomien, internasjonale investering og Storbritannias innflytelse i verden». Hvem er det som har størst interesse av det siste? Ikke vanlige lønnsmottagere, i hvert fall. De har naturligvis interesse av at landets økonomi er god, men den massive innvandringen EU og relaterte institusjoner som f.eks. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen påfører medlemslandene, bidrar på ingen måte til det; den er hovedsakelig en enorm utgift, samtidig som den har ført til økte spenninger i samfunnet.

Begge deler går i all hovedsak utover vanlige lønnsmottagere, som opplever større konkurranse om arbeidsplasser, boliger og velferdsytelser, dårligere skoler ettersom de får stadig større innslag av elever som ikke har engelsk som morsmål, dårligere helsetjenester med lengre ventetider på gunn av økt pågang og lønnspress, samtidig som de får egne boligområder forvandlet til det ugjennkjennelige på grunn av ekstremt raske demografiske endringer. Den innvandringsliberale eliten, som hovedsakelig befinner seg i øvre middelklasse, tjener derimot på den samme innvandringen fordi de får billigere varer og tjenester som følge av økt konkurranse. De får billigere vaskehjelper og billigere restaurantmat. Ulempene kan de kjøpe seg ut av; i motsetning til ordinære lønnsmottagere har de råd til dyre boligere i «hvite enklaver», privatskoler og private helsetjenester.

Men vi skal altså tro at våre tillitsvalgte og den øvrige eliten ikke har egne, veldefinerte økonomiske og politiske interesser i dette spillet? Dette vil de imidlertid ikke erkjenne for hverken seg selv eller andre, så da fortsetter de heller å forveksle årsak og virkning, som de jo har gjort hele tiden siden Brexit og valget av Trump. Over natten ble man akk, så bekymret for den polariseringen og splittelsen av samfunnet dette har medført, og det har de da også fremstilt som årsaken til begge deler siden.

Slik for eksempel VGs faste kommentator Yngve Kvistad:

Det britiske parlamentsvalget er foreløpig siste stasjon på et bulketog som har krasjet rundt i det politiske landskapet og stort sett ødelagt alt på sin vei. Brexit-avstemningen i 2016 har kvestet familier, folk, partier og nasjonen selv. Hele det politiske ordskiftet er gjennomhullet av usannheter, alternative fakta og fordreide virkelighetsoppfatninger. Brexit har polarisert landet og overstyrte valgkampen.

I likhet med et nærmest unisont kommentatorkorps faller det åpenbart ikke Kvistad inn at polariseringen fantes der fra før på grunn av reelle, beinharde interessekonflikter som det bestående etablissementet (og mediene) hverken har villet erkjenne eller forholde seg til. Tvert i mot har de ført en politikk – og la oss nå være ærlige: det dreier seg om innvandringspolitikk; den europeiske befolkningens største politiske bekymring i en årrekke – som det aldri har vært noe flertall for og heller ikke er demokratisk forankret. Det har aldri vært noe etablert parti som har gått til valg på å gjennomføre revolusjonerende, irreversible demografiske endringer av folks hjemland. Det har aldri vært noe parti som har skrevet i partiprogrammet sitt at de vil overføre sin lovgivende makt til ikke-valgte byråkrater og jurister i Brussel. Den eneste grunnen til at begge deler har latt seg gjøre, er at folk enten ikke har visst eller forstått det; alt for få har tid til eller orker å lese 800-siders, dødskjedelige traktater og regelverk fra internasjonale forum.

De siste tiårene (minst) har imidlertid konsekvensene blitt så merkbare at de støter på dem overalt i hverdagen, og de fleste meningsmålinger tyder på at de ikke liker det de ser. Det de derimot ser, er at i den grad nasjonale politikere – som i motsetning til avdankede politikere og anonyme byråkrater står til ansvar for velgerne – oppfatter og/eller forsøker å gjøre noe med saken, blir de sabotert av nettopp EU. Nær sagt samtlige forsøk på å kontrollere masseinnvandringen blir skutt ned av ansiktsløse byråkrater og jurister i EU-systemet, som bruker definisjonsmakten sin for alt den verdt. Og litt til.

Denne delen av befolkningen, som utgjør flertallet, har i alle år hatt liten eller ingen politisk representasjon. I stedet har de blitt idiotforklart av politikere, medier og eliten når de har forsøkt å formulere sin demokratiske opposisjon eller misnøye til utviklingen. Sånt blir det altså ikke harmoni og enhet av. Polariseringen og splittelsen har ulmet under overflaten i flere tiår, og at den herskende klasse og aviskommentatorer enten har manglet vilje eller evne til å se det, er deres egen feil – ikke alle andres.

Og når velgerne har forsøkt å stemme noe annet i tiltro til at det vil føre til de demokratiske, politiske endringer de ønsker seg, har de fort blitt klar over at det ikke lenger finnes noen forskjell på de etablerte partiene. Dette illustreres for øvrig av Kvistads kommentar om hva som er sagt og skrevet om Boris i det siste:

«Løgn faller ham like naturlig som å puste», sto det i avisen her om dagen. Ikke i venstrepressen. Men i konservative The Times, i kommentarspalten til den tidligere Tory-politikeren Matthew Parris. «Alle vet at han er en kjeltring, vet at han jukser, vet at han er en egoist kun opptatt av egen karriere», skrev Parris i et harmdirrende oppgjør med kynismen han mener Boris Johnson har tilført britisk politikk, og som daglig forgifter den offentlige samtalen.

Chris Patten, forhenværende Tory-generalsekretær, kaller Johnsons prinsipper «fleksible», og frykter han er troende til hva som helst for å holde på makten. En forsmak på det fikk britene tidligere i høst da statsministerens utrenskning av 21 parlamentarikere omfattet både tidligere statsråder og anerkjente veteraner som Ken Clarke og Churchills barnebarn, Nicholas Soames.

At det er «konservative» som sier dette er ikke, slik Kvistad synes å tro, en slags sannhetsgaranti. Det viser bare at det ikke lenger er noen forskjell på politikere – de tilhører alle den samme privilegerte klassen med sine sammenfallende interesser, hva enten de pynter seg med røde eller blå gevanter utad.

De fortsetter riktignok å krangle om småting de fleste ikke bryr seg om, men i det store og det hele er de prikk like. Det skyldes ikke bare de etablerte partiene selv, men også de internasjonale konvensjonene som bl.a. EU håndhever. Det siste er jo særdeles bekvemt for den samme eliten, for så kan de toe sine hender og si at de ikke kan gjøre noe med ditt eller datt fordi EU og konvensjonene. De kan til og med gå til valg og vinne på å hevde at de skal endre ditt eller datt, og så øyeblikkelig løpe fra valgløftene som har gitt dem folkets tillit ved å si at det dessverre ikke lar seg gjøre fordi EU. Som om det ikke er de selv som med vitende og vilje har bundet seg til masten ved å forlove seg med EU – i Norges tilfelle mot hele to rungende nei til å gjøre nettopp det – for slik å kunne fortsette en politikk de selv ønsker og har nytte av, men som de aldri ville fått demokratisk gjennomslag for på hjemmebane, mot befolkningens vilje.

Og så er folk frekke nok til å ytre sin opposisjon og misnøye når anledningen byr seg, som f.eks. i tilfellet Brexit, Trump og Boris? Makan!

Brexit, Trump og Boris er ikke årsaken til polariseringen og splittelsen i Vesten; det er det en underliggende, høyst reell og stadig økende interessekonflikt som er. De tre første er bare uttrykk for det siste. Men så lenge den politiske klassen og deres støttespillere i eliten og media fortsetter å forveksle årsak og virkning, vil det ikke bli noen nødvendige endringer, og da vil den pågående polariseringen og splittelsen bare øke. Det er det på tide at våre elskverdige politiske, mediale og kulturelle eliter begynner å innse og forholde seg til.

Etter tre slag i trynet skulle man jo ikke tro at noen i tillegg trenger et spark i ræva?

Mener du at den herskende klasse fører en politikk de selv ikke vil ta konsevensene av og at de etablerte mediene leverer ensidige, lite realitetsorienterte analyser av utviklingen? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.