Bildet: Slaget ved Wien 1683.
Regjeringen Solberg har lagt frem den planlagte handlingsplanen mot islamofobi, som er omdøpt til «Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer». I handlingsplanen fremgår det at et negativt bilde av islam fører til forakt, skepsis og hat mot muslimer. Islamsk Råd Norge, som har gitt innspill til handlingsplanen, mener at «hatytringer- og handlinger mot muslimer, må forstås i en større politisk kontekst og ikke kan sees på som isolerte enkelthendelser. Ytringene og handlingene et symptom på et islam- og muslimfiendtlig politisk klima». IRN påpeker at «noe av årsaken til islamofobien er at islam assosieres med terror og vold. I forlengelsen av dette vil vi poengtere at islam i uforholdsmessig grad også kobles til ekstremisme og radikalisering». Man kan jo bare lure på hvor folk får sånt totalt ubegrunnet sludder fra.
Handlingsplanen viser til Retrievers medieanalyse fra 2017, Islam og muslimer i norske medier, som tar for seg omtalen av islam og muslimer i norske medier i 2016 og viste at islam og muslimer var «et av de mest omtalte temaene i redaksjonelle medier dette året, og fikk mer omtale enn oljeprisen, brexit og boligmarkedet til sammen. Elleve prosent av den totale omtalen etterlater et overveiende negativt bilde av islam og muslimer». Og så helt uten grunn da, gitt!
Som et merkelig sammentreff var dette samme år som en islamist kjørte inn i en folkemengde som feiret Frankrikes nasjonaldag i Nice 14. juli. Han etterlot seg 86 drepte, deriblant mange barn, og over 400 skadede. Tidligere dette året, nærmere bestemt 22. mars, slo fem islamister til på flyplassen og sentralstasjonen i Brussel, hvor de til sammen drepte 35 mennesker og skadet over 300.
Kort før 2016 inntrådte, 13. november 2015, slaktet forresten minst åtte islamister 130 mennesker i koordinerte angrep i Paris. Hovedmannen gjemte seg i månedsvis i den uroplagede bydelen Molenbeek i Brussel, og da politiet kom for å pågripe ham – og fant våpen og planer for nye terrorangrep – ble de angrepet av en rasende folkemengde som ville forsvare helten sin. Han var med andre ord en populær mann i den hovedsakelig muslimske bydelen. 2015 åpnet for øvrig med at redaksjonen i satiremagasinet Charlie Hebdo ble slaktet av to islamister, mens en nær venn av gjerningsmennene drepte fire mennesker i en «sympatiaksjon».
Vold og drap i islams navn har dessverre en ikke-neglisjerbar støtte i islamske miljøer i Europa. I Norge mener 7,4 prosent mener at blasfemi bør medføre dødsstraff, hvor enn i verden vedkommende blasfemiker befinner seg. 10 prosent svarte «vet ikke» på dette spørsmålet – og det er jo ikke gode nyheter. Hvis vi tar SSBs anslag på 200 000 muslimer til følge, betyr det at det i 2017 var litt over 14 000 personer i Norge som mener at blasfemikere bør straffes med døden hvor enn de befinner seg i verden. Det tilsvarer hele befolkningen i Askim eller Narvik. Verre enda: Det internasjonale meningsmålingsinstituttet Pew Research Senter undersøkte europeiske muslimers holdninger til vold i islams navn i 2006, og spurte hvorvidt selvmordsangrep eller andre former for vold mot sivile – altså deres medborgere – for å forsvare islam kunne rettferdiggjøres. I Frankrike svarte 19 prosent at det sjelden kunne rettferdiggjøres, mens 16 prosent mener at det kan rettferdiggjøres av og til eller ofte. Tilsvarende tall i Storbritannia var 9 og 15 prosent, i Tyskland 6 og 7 prosent og i Spania 9 og 16 prosent.
Men å assosiere islam med vold er i drøyeste laget, altså!
Det er imidlertid et typisk europeisk og ikke minst eurosentrisk problem. Eller for å si det med tidligere Venstreleder og stortingsrepresentant Trine Skei Grandes bevingede ord:
I likhet med antisemittismen har islamofobien en lang og vond historie, også på vårt eget kontinent.
Ja, det skal være sikkert og visst at den har. I realiteten stammer grunnløs frykt eller antipati mot islam – såkalt islamofobi – fra middelalderen, og den startet da spanjolene, helt uten grunn, kastet ut de muslimske [maurerne] okkupantene fra landet sitt i 1492. I 711 inviterte nemlig Umayyad-kalifatet (arabiske muslimer) seg selv på høflig og respektfullt vis – islams fremste kjennemerke er jo som alle vet en voldsom respekt og toleranse for andre religioner og andre menneskers tro – til Europa, som pussig nok reagerte negativt og takket nei til besøket. Som vi også vet ble islams imperialisme overhodet ikke utført med sverd, vold og død, bare med vennlig overtalelse, men de islamofobe europeerne ble pottesure likevel. Intolerante svinepelser da som nå, med andre ord. På grunn av en rekke like uheldige som uforklarlige hendelser, som heller ikke inkluderte vold og drap og sånt – herreallah, nei! – ble det som til da hadde vært Spania, Portugal, Andorra og Gibraltar plutselig til det muslimske Al-Andalus. Det kristne Europa ble således litt mindre og det muslimske kalifatet litt større.
Siden da har Europa formelig sydet av en gjennomført irrasjonell islamofobi. Frykt for eller antipati mot islam har nemlig ingenting med realitetene på bakken å gjøre, men er kun basert på fordommer og kjipe kristne påfunn middelalder-Europa.
Det er jo helt forferdelig at et opplyst kontinent skal lide under så dustete kristne fordommer, så derfor skal vi være glade for at begrepet «islamofobi» er oppfunnet, at det brukes ukritisk av vår politiske ledelse og at vi har islamofobi-eksperter som kan legge frem kjensgjerningene og forklare saken for oss. En av dem er professor emeritus ved universitetet i København, Martin Schwarz Lausten, hvis forskning har resultert i boken «Tyrkerfrykt og tyrkerskatt» – islamofobi, religion og politikk hos teologer og regenter i reformasjonstidens Danmark.
Professor Lausten har forsket i datidens teologiske tekster i Danmark, og konstaterer at samtlige regelrett flommer over av islamofobt tankegods. Det var det jo ingen grunn til, for på denne tiden, i 1529, lå de muslimske osmannerne (tyrkiske muslimer) i vennlig dialogue med Østerrike rett utenfor hovedstaden Wiens porter. NB! Hvis du synes navnet «Wien» lyder kjent, så kan det ha en viss sammenheng med islamofobiske avisoppslag om en islamsk terrorist som slaktet fire mennesker her om dagen.
Nok om det. Det osmanske imperiet hadde til da vokst uavbrutt på grunn av krigerske erobringer i hele 230 år, og på veien til kulturmøtet i Wien hadde de på fredelig vis innstallert seg som permanente og velsette gjester i Serbia og Ungarn. Den høytstående sivilisasjonen Perserriket hadde allerede falt som offer frivillig latt seg innlemme i det tyrkiske imperiet.
At osmanere i grilldress og crocs hadde opprettet en større campingleir utenfor Wien, likte kultne kristne fyrster og kirkeledere så dårlig at de iverksatte et grusomt mottrekk: islamofobien så dagens lys. De prekte og utga hauger av bøker med negativt tankegods om de stakkars campingturistene som var på høflighetsvisitt i Østerrike, Serbia og Ungarn, forklarer Lausten. Tåpelig nok fulgte datidens dansker på, i ren frykt for å bli neste reisemål for den osmanske turismen og det enda så langt Danmark ligger unna Wien! Dummere blir det bare ikke, men de var jo ikke dansker for ingenting, så helt ukritisk deltok de i spredningen av propagandaen fra Østerrike og andre stater som også følte at osmanernes campingleir lå i overkant nær landegrensene deres. Frykten for å bli overfalt få besøk var – i likhet med islamofobien – det reneste vås, for da osmanerne endelig dro hjem, viste det seg at de ikke var interessert i hverken Tyskland eller Danmark. De innstallerte seg i stedet i Transylvania, Valakia og Moldavia, hvor de nye gjestene gjorde seg så populære at fyrst Vlad 3 – som figuren Dracula er bygget på og etter sigende tok livet av langt flere av sine landsmenn enn osmanerne gjorde – fremdeles er regnet som en folkehelt.
Men dette avholdt altså ikke Danmark fra å fremføre islamofobiske påstander: «De kopierte fullstendig de tyske teologenes propaganda og fremførte de samme påstandene om at når tyrkerne kom, ville soldatene eksempelvis voldta kvinner og kaste spebarn opp i luften», forklarer Lausten indignert.
Man må ta seg til hodet over slikt fordomsfullt vrøvl, for påstander om at osmanske soldater ville voldta det erobrede landets kvinner og drepe spebarn var bare nok et uttrykk for europeernes irrasjonelle holdninger til den muslimske krigsmakten imperieturismen. Alle vet at er det noe soldater i krig i hvert fall ikke gjør, så er det å begå voldtekt og drap på kvinner og barn. Denslags fremferd forekom så godt som aldri på 1500-tallet, og er og har vært så forsvinnende sjeldent i krig at fenomenet i dag er for utryddet å regne.
Det er ellers fristende å sammenligne den irrasjonelle islamfobien i 1500-tallets Europa med den tilsvarende latterlige nazifobien som ble svært fremtredende i Europa på slutten av 1930-tallet. Ærlig talt; det var vel ikke nødvendig for britene å mase om tyskernes troppebevegelser når det var Polen og ikke Storbritannia som ble annektert? Men avstandene mellom landene var blitt litt mindre på denne tiden da, det skal sies; for eksempel så ikke Aftenposten noen grunn til å skrive fobiske og provoserende ting om tysklands nazister, for på de tider lå dessverre ikke Oslo – og Aftenposten – langt nok fra Berlin.
Lausten opplyser for øvrig at de tolerante osmanerne som regel ikke tvangs-islamiserte kristne i de områdene de erobret. De skulle bare betale en særlig skatt for å få lov til å leve i fred og/eller dyrke sin tro. Denne ordningen har vært så vellykket for den kristne befolkningen i Konstantinopel – som falt til ble til et kjempehotell for tyrkerne i 1453 – at den kristne minoriteten lever og blomstrer der den dag i dag. Jepp, religiøse minoriteter har hatt så gode vilkår under osmanerne at hele 1 prosent av Tyrkias over 82 millioner innbyggere i dag har en annen religion enn islam.
Våre venner osmanerne må ha følt seg støtt på mansjettene av tyskernes, danskenes og østerrikernes viltvoksende islamofobi og bestemt seg for å vise hvor dum og ubegrunnet frykten for islam virkelig var, for i 1683 var de tilbake foran portene i Wien igjen. Islamofobe østerrikere nektet imidlertid å slippe dem inn da også. På dette tidspunktet hadde islamofobien gått over alle støvleskaft og attpåtil smittet den polske befolkningen, som derfor blandet seg i leken og på uforskammet vis brøt osmanernes dialogisk motiverte beleiring av Wien.
Så upopulære hadde altså den bevisst spredte islamofobien fra Tyskland og Danmark gjort osmanerne blant den jevne europeiske befolkning. Og det enda disse to landene ikke var stormakter, og derfor aldri var permanent truet av det Osmanske rikets ekspansjonstrang. Men hvorfor skulle det absolutt gå ut over de stakkars osmanerne da?
Vel, folkens, da som nå var det samfunnskrefter som bare brukte folkets ubegrunnede frykt for islam for egne formål: eneveldige, verdslige fyrster for å inndrive skatt fra lite betalingsvillige/-dyktige undersåtter og kristne kirkefyrster for både å skremme befolkningen til å betale tiende til kirken og å tro mer på Gud og Jesus og sånn. De kristne undertrykkerne i Europa misbrukte følgelig folkets frykt for å skaffe seg fordeler, og de gjorde det ved å piske opp hat, frykt og hets mot den fredelige folkegruppen osmanernes soldater straks de satte sin bevæpnede, krigerske fot på europeisk jord.
Det er nok best at du husker på nettopp det neste gang du føler for å gi uttrykk for din manglende sans for islam, for du løper bare undertrykkeres ærend ved å representere et erkereaksjonært, kristent fenomen som uten rasjonelle årsaker plutselig oppsto på midten av 1500-tallet og kulminerte i 1683 – for å vedvare frem til våre dager hvor islamofobien er mer smittsom og standhaftig enn noen gang.
Men nå skal heldigvis Erna Solberg og regjeringen vår ta rotta på det irrasjonelle fenomenet. Det er bare å ønske dem lykke til med det.