I Storbritannia pågår det nå en sak i Høyesterett mot politiets retningslinjer for såkalt hatefulle ytringer og rettsystemets håndhevelse av samme, og som bør ha interesse for alle som er bekymret for «rasismeparagrafen» §185. Bruken av denne skal som kjent økes her hjemme, i håp om å sikre flere dommer for hatefulle ytringer slik en rekke interesseorganisasjoner som Antirasistisk senter er pådrivere for.
I England har den 53 år gamle, tidligere politibetjenten Harry Miller saksøkt det statlige organet College of Policing etter at han i januar 2019 ble etterforsket av politiet for hatkriminalitet på Twitter. Miller hadde retwitret et limerick, som angivelig skulle være transfobisk. I virkeligheten var det utdrag av en feministisk sangtekst, men Miller ble ikke desto mindre oppringt av politiet fordi twittermeldingen var blitt innrapportert som en «ikke-kriminell hathendelse»; en orwellsk kategori som politiets retningslinjer faktisk opererer med. Miller fikk beskjed om at han altså ikke hadde gjort noe kriminelt, men at holdningene hans «kunne skape et farlig arbeidsmiljø» og at politiet derfor så det som nødvendig å «sjekke tankegangen hans». Retningslinjene tilsier at personer bak «ikke-kriminelle hathendelser» kan registreres i politiets registre, altså selv om de ikke har begått noe lovbrudd og det heller ikke finnes noe bevis for at «hathendelsen» en gang fant sted. Miller bestemte seg for å utfordre College of Policing, som har utarbeidet retningslinjene som ble implementert i 2014, i retten. Det har foreløpig ikke falt dom i saken, men avgjørelsen forventes å bli en milepæl.
Men den har allerde satt et skarpt søkelys på de vanvittige lovene mot hatefulle ytringer, rettsystemets håndhevelse av dem og ikke minst: den totalitære tankegangen bak og som i stadig større grad har gjort den britiske politistyrken til et Tankepoliti.
Det har vært flere slike tilfeller i Storbritannia på kort tid. I oktober 2018 fikk komikeren Graham Linehan en advarsel fra politiet fordi han ikke hadde brukt en transaktivists foretrukne kjønnsbetegnelse i en twittermelding. I februar 2019 ble Kate Scottow faktisk arrestert og satt i en varetektscelle for å ha benevnt en transkvinne ved sitt tidligere navn som mann.
– Politiet har absolutt ingen rett til å etterforske borgere for «ikke-forbrytelser», men likevel har våre politikere lite lyst til å gjøre noe med det. På en måte er det forståelig. Å stå opp for ytringsfrihetens prinsipper krever virkelig mot. Det betyr å forsvare dårlige menneskers rett til å uttrykke sine dårlige ideèr. Som dommeren, Justice Knowles, i Miller-saken påpekte: Loven om ytringsfrihet er ikke der for å beskytte uttalelser som at «kattunger er søte» – de er der for beskytte utrivelige ting», skriver stand-upkomiker og skribent i det glimrende nettmagasinet Spiked, Andrew Doyle, og legger til:
– Å etterforske, arrestere og rettsforfølge mennesker bare for å si sin mening, er atferden til en politistat.
Hvordan kan det gå så galt? Det skyldes sannsynligvis at bekjempelsen av hat ansees som utelukkende bra, og at myndighetene i vestlige land i alt for stor grad har gitt etter for statsstøttede interessegrupper som ikke eier magemål. Og fordi de har god økonomi og er like høylytte som synlige i media (hvor de ofte blir ukritisk behandlet), har de makt til å utøve et betydelig, om enn udemokratisk, press på de samme myndighetene som dessverre finansierer dem. Takket være en uredelig argumentasjonsteknikk, som innebærer guilt by association (Å, jasså, forsvarer du dem/dette? Det betyr jo at du mener det samme) og hyppig bruk av rasismestempelet, koster det å stå i mot disse organisasjonene – for hvem vil vel stille seg i skuddlinjen ved å problematisere gode hensikter? – så det lar de fleste politikere, forskningsmiljøer og medier være. Det gjelder nok særlig politikere, for ikke sjelden er media sterk medvirkende til å videreføre anklagene og henge ut den eller de pressgruppene har sett seg gale på.
Men i et av Europas eldste demokratier har det altså kommet dithen at politiets retningslinjer dikterer at man skal registrere hatefulle hendelser «uavhengig om der finnes bevis som kan identifisere noe hat-element». I retningslinjene heter det således at:
For registreringsformål er det offerets, eller enhver annen persons, oppfatning som er den definerende faktor for hvorvidt hendelsen er hatkriminalitet. Offeret trenger ikke å rettferdiggjøre eller presentere bevis for sin oppfatning og politibetjenter eller øvrig stab skal ikke direkte utfordre denne oppfatningen. Bevis for fiendtlighet er ikke nødvendig for at en hendelse eller forbrytelse skal registreres som hatkriminalitet eller hattilfelle.
Dette vil i praksis si at hvis jeg får en kulten e-post og melder det inn som hatkriminalitet, så blir det registrert som nettopp det. Melder jeg inn tre utrivelige e-poster, fem Twitter-meldinger jeg ikke liker og to kjipe statusoppdateringer på Facebook, så har vi brått ti hatforbrytelser. Og selv om avsender/ne ikke har begått noe lovbrudd, risikerer de likevel å bli registrert hos politiet som ansvarlige for en «ikke-kriminell hathendelse».
Gjenstridig.no har skrevet om det før, men det er svært viktig at folk blir klar over hvor hatparagraf-toget er på vei. Vi tar derfor et gjensyn med noen eksempler på «ikke-kriminelle hathendelser» som likefullt er offisielt registrert som hatkriminalitet og således kommer med i offisielle statistikker og rapporter om hat-tilstandene i Storbritannia. Det angivelig hatefulle klimaet i landet forårsaket i 2015 og 2016 mer enn 2500 anmeldelser av hatkriminalitet. De inkluderer blant annet disse hendelsene:
- En ukjent hund bæsjet utenfor offerets bopæl, som meldte det inn som rasistisk motivert hatkriminalitet.
- Et annet offer ble bjeffet på av en hund, og meldte det som en hatforbrytelse. Politiet noterer pliktoppfyllende: «Mistenktes hund bjeffet på offeret».
- En eldre kvinne ble avhørt av politiet, mistenkt for hatkriminalitet fordi hun tutet på en svart mann som somlet på en bensinstasjon.
- En mann meldte inn en rasistisk hatforbrytelse: han mente at et brev hadde blitt åpnet og reforseglet før han fikk det utlevert på posten.
- En bussjåfør ble meldt for hatkriminalitet for å ha gitt ofrene «et rasistisk blikk».
- En kvinne ble kastet ut fra en pub fordi hun var «full, aggressiv og forstyrret»; selv anmeldte hun det som hatkriminalitet og hevdet at hun ble kastet ut fordi hun er polsk.
- En far ringte politiet og meldte inn denne rasistiske hatforbrytelsen: en tennisdommers avgjørelser hadde gått mot datteren.
- En mann mener han er offer for hatkriminalitet fordi naboene parkerer utenfor huset hans, hvilket de etter hans mening gjør bare fordi han er svart.
- En beboer i et boligsameie mener seg utsatt for rasistisk hatkriminalitet av naboene fordi de storrøyker (sannsynligvis til offerets sjenanse – tydeligvis rasistisk av slagsen).
- En elev meldte læreren sin for religiøst betinget hatkriminalitet fordi læreren snakket til ham på en «brå måte» mens han strevde med svømmeundervisningen.
- En person meldte naboen sin for rasistisk motivert hatkriminalitet: naboens barn kastet angivelig stein og baller over hagegjerdet. Vedkommende fant også en død rotte i hagen sin, hvilket han oppfattet som rasistisk.
Den som blir utpekt som ansvarlig for disse absurditetene risikerer altså å bli registret som hatefull i politiets registre, til tross for at de ikke har begått noe lovbrudd.
Det er en varslet utvikling, for i antirasisters og hatbekjemperes verden kan visst alt gå an. Hunder er nemlig ikke de eneste uskyldige vesener som av voksne, selvutnevnt gode mennesker blir tillagt skumle motiver i den gode saks tjeneste. Det går også utover barn knapt ute av spebarnsalderen og mentalt tilbakestående personer, og i motsetning til hunder – som sannsynligvis og bokstavelig talt driter i det – kan det få konsekvenser for deres videre liv. Byråkratiets saksmapper forsvinner som kjent ikke.
To saker fra henholdvis 2007 og 2008 burde ha vært en kraftig advarsel til samtlige demokratisk innstilte mennesker og ikke minst vest-Europas politiske klasse om i hvilken autoritære retning ideologisk motiverte pressgrupper vil ta samfunnet, med begreper som «antirasisme», «antidiskriminering», «hatefull tale» og «hatkriminalitet» som våpen.
I 2007 ble det kjent at selv ikke mindreårige forbrytere slipper unna med å forkludre drømmen om et samfunn i perfekt harmoni. Rektor Anne Phipps på Bedenham barneskole fant det derfor det helt på sin plass å etterforske 4 år – fire år der, altså – gamle Rocky Smiths holdninger etter en anklage om rasisme: fireåringen hadde nemlig spyttet på en 10-åring mens de lekte sisten i skolegården. Man skulle tro det var en helt vanlig skolegårdskrangel, men uheldigvis var den bespyttede svart. Tilfellet ble umiddelbart mistenkt av voksne mennesker og antirasistiske aktivister for å være rasistisk motivert.
Skolen gransket det inntrufne, og fant utrolig nok at det var ikke rasisme – bare vanlig dårlig, fireårig oppførsel fra en fireåring. Vesle herr Smith (4) visste for øvrig godt hva en rasist er for noe, så på spørsmål hadde han svaret klart: Det er en som løper i et race og vinner, ergo «a racist». Formannen for den antirasistiske organisasjonen Racial Harassment Forum, Tunde Bright-Davies, forsikret imidlertid den britiske befolkningen om at selv fireåringer kan være rasister. Selv hadde hun nemlig hatt en dyptgående samtale med en forhenværende rasist på hele 6 år og som hadde innrømmet sin brøde.
Hvis du tror at bunnen er nådd med dette, så tar du feil. I 2008 ble 18 år gamle Jamie Bauld siktet og tiltalt for overfall og rasisme etter å ha dyttet vekk en asiatisk medelev på Motherwell Colleges avdeling for elever med lærevansker og spesielle behov og bedt henne gå vekk. Bauld har Downs syndrom, og befinner seg mentalt på en 5-årings stadium. Den rettslige pågangen varte ikke desto mindre i 7 måneder – mot en 18-åring som ikke kan knytte sine egne skolisser eller gå ut på egenhånd. Han har heller ingen forståelse av enkle verbale konsepter som hvorvidt en dør er åpen eller lukket. Da politiet kom for å avhøre Bauld, ble de møtt av en høflig og vennlig gutt som ønsket dem velkommen. Etter at politiet hadde lest opp rettighetene hans og siktet ham for rasisme og overfall, uttrykte han sin enighet og takket pent for besøket. Etter besøket opplyste påtalemyndighetene i brevs form at de nå hadde nok bevis til å tiltale Bauld for overfall og rasisme. Moren ringte umiddelbart og spurte om de var klar over at sønnen har Downs syndrom. Hun fikk ikke noe svar. Kort etter skrev Baulds advokat til påtalemyndighetene for å forklare situasjonen, men han fikk heller ikke noe svar. Tiltalen mot Bauld ble etterhvert frafalt, men organisasjonen for Downs syndrom i Skottland og tidligere rektor ved en spesialskole var likevel ikke utpreget imponert over myndighetenes håndtering.
Stadig flere politiressurser går med til å registrere slikt tullball, og det gjelder også her hjemme. Mens ungdomskriminaliteten i Oslo, vold, knivstikking og angrep på politiet øker, bruker politiet sine begrensede ressurser og mannskap på å registrere og etterforske påståttf.eks. en sak om manglende tolk.
Som vi ser av det ovenstående er «hatkriminalitet» og ditto statistikker stort sett basert på tøys fra mennesker som føler seg fornærmet. Dessverre er det ikke bare tull; det er dypt skadelig og polariserende tull, for det finnes åpenbart ingen grenser for hva den fremvoksende, stadig mer politiserte antirasismen i Europa tillater seg, ingen begrensninger i hvor langt dens håndhevere er villige til å gå – og det er langt når vi ender med å anklage og etterforske fireåringer, personer med Downs og bikkjer – i den gode saks navn. Når dette er middelet, er ikke målet så godt som det blir fremstilt som lenger.
I realiteten handler det ikke om å være for eller mot hat og hatefulle ytringer, bare om politikk. Små, ideologiske pressgrupper og -miljøer vil bestemme hva som kan diskuteres, hvordan det kan diskuteres eller om det i det hele tatt kan diskuteres. I tillegg vil de gjøre den personlige kostnaden for å stille spørsmål ved deres fortrukne ideologier og dogmer – som f.eks. kjønnsideologien – ekstremt høy og således gjennomtvinge hjertesaker som de ikke har fått eller får demokratisk gjennomslag for i samfunnet. De har et mektig ris bak speilet: Faller du ikke til fote og enten deltar i debatten på deres premisser eller som et minimum holder kjeft hvis du tenker og mener noe de ikke liker; da pusser de politiet og det øvrige rettssystemet på deg.
Og derfor er vi andre nødt til å begrense dem. Den første og enkleste måten å gjøre det på, er å ta fra dem deres to fremste våpen: hatparagrafer og fremstillingen av seg selv om det godes forkjempere. De er nemlig alt annet, og det samfunnet de ønsker å skape, minner mer om noe George Orwell kunne funnet på enn på demokratiske rettsstater med ytringsfrihet.
Våpenet de bruker for å gjennomtvinge sin samfunnsvisjon bør uskadeliggjøres snarest. Avskaff §185.
Har du ikke lyst til å leve i et Orwellsk samfunn? Protester mot §185 og eller undertegn oppropet mot paragrafen nå! Debatten pågår fremdeles i forskjellige aviser og forum, nå med enda større styrke.
Er du bekymret for hva §185 og dens støtter, som f.eks. statsfinansierte pressgrupper som Antirasistisk senter, vil gjøre med samfunnsinnretningen vår? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.