– Et viktig poeng er her at en del av migrantene er vokst opp med krigslignende forhold. Mange kommer fra stammekulturer i det midtre Asia, de er vant til streng disiplin og vold i barndommen. Slikt vil prege deres psykologiske funksjon og hvordan man responderer på situasjoner, slik som konflikter og uenighet. Det er nok vanskelig for nordmenn å forstå at det er mulig å vokse opp slik, som gjerne er regelen her. Reaksjonsmønstre og forestillinger som kan være egnet for en kultur, kan lede til store problemer i en annen, sa sosialantropolog og psykolog Øyvind Eikrem til Resett etter dobbeltdrapet i Trondheim, der både gjerningsmannen og ofrene var afghanske asylsøkere.
Fagfolk både på og utenfor NTNU hyperventilerte, en studentklikk fikk vondt i safespacen sin og Eikrem ble kalt inn på teppet.
For å få bli refset for å si noe de fleste vet – og de aller fleste forskningsrapporter på området bekrefter, men som det som passerer for forskere og undervisere i Norge rett og slett ikke orker å forholde seg til.
Sosialantropolog Bjarne Vandeskog var blant de første som klaget på Eikrems angivelig manglende faglighet, og briefet med sin egen sosialantropolgiske faglighet på denne måten:
Stamme-kulturer er ikke i seg selv mer voldelige enn andre kulturer. Sannsynligvis stikk motsatt. Ingen kulturer har hittil vært mer voldelig enn den industri-kulturen som eksisterte i de «moderne» landene i årene 1930-45. Dette er også antropologisk barnelærdom.
Akkurat, ja. Men hvis dette er antropologisk barnelærdom, så forklarer jo det en hel del: i motsetning til hva visse norske fagmiljøer hevder, blir nemlig barn påvirket av oppvekstmiljøet sitt.
Over til professor i sosialt arbeid og forskningssjef Berit Berg – som var den som innrapporterte Eikrem i utgangspunktet – som tidligere har gitt uttrykk for at kultur ikke finnes, alternativt er irrelevant.
– Det jeg reagerte på, som ble et tema i oppslaget i Universitetsavisa, er at det ble lagd en årsakssammenheng mellom å komme fra Afghanistan, som ble beskrevet som et land med en voldelig kultur, og drapet. Men det blir å stille saken fullstendig på hodet, sier Berg.
Hun viser til at det her er snakk om unge mennesker som har flyktet – fra landet, fra krigen, og fra kulturen.
Tidligere underviser og sosialøkonom Peder Martin Lysestøl naturligvis fulgte tropp. Som Berg mener han tydeligvis at det ikke finnes noen sammenheng mellom kultur og individ, og at alt dette forskningstullet som viser at barn som blir utsatt for vold har større sannsynlighet for å bli voldsutøvere som voksne bare er nettopp det. I stedet insinuerer han at det hele er en hjemmesnekret teori Eikrem må ha funnet på selv:
Årsaken til dette er ifølge hans teori at: «Mange kommer fra stammekulturer i det midtre av Asia. De er vant til streng disiplin og vold i barndommen. Slikt vil prege deres psykologiske funksjon og hvordan man responderer på situasjoner, slik som konflikter og uenighet».
Han påstår altså at folk fra stammekulturer i midtre av Asia er disponert for vold.
Min egen erfaring fra møte med stammefolk på Filippinene, eller fattige palestinere i Midtøsten, egyptiske familier i Kairo eller møte med flyktninger i Norge, er det motsatte av det Eikrem påstår: Jeg har møtt folk som viser stor gjestfrihet, vennlighet og omsorg for andre.
Lysestøl kjenner altså noen fra voldelige stammekulturer som ikke er voldelige – i alle fall ikke mot gjester – ergo er ikke stammekulturer voldelige.
Så da vet vi heldigvis det. Hva skulle vi vel gjort uten fagfolk?
Fra superfaglige forskningsmiljøer i Norge, går vi videre til tull & tøys-produsenten FNs barnefond, som nylig har kartlagt holdningene til vold i Afghanistan. Den sosiale aksepten for vold, også i nære relasjoner, er særdeles omfattende:
- 7 av 10 foreldre mener det er greit å slå barna som straff for at de tillater seg å krangler med mor eller far.
- Halvparten av foreldrene synes det er greit å fysisk straffe barn som kommer for sent på skolen.
- 9 av 10 mener at menns vold mot kona kan forsvares hvis hun er «kranglete» eller forlater hjemmet uten samtykke.
- Nesten halvparten mener det er greit med fysisk avstaffelser dersom kona nekter ektemannen sex.
Men dette er jo voksne, da – og siden det er de som slår eller utøver annen fysisk vold, så er det kanskje ikke så rart at de synes det er greit? Vel, forklaringsproblemet Vandeskog, Berg og Lysestøl står overfor er større enn som så, for barna har de samme holdningene. Ikke bare det, men de tar i større grad til orde for fysisk avstraffelse – altså vold – enn foreldrene:
- Synes det er greit at foreldre slår barn: voksne 71 prosent – barn: 80-83 prosent.
- Synes det er greit at menn slår koner: 75 prosent kvinner/66 prosent jenter – 59 prosent menn/77 prosent gutter.
Kartleggingen konkluderer med at både voksne og barn mener at ulike situasjoner rettferdiggjør voldsbruk. Andre undersøkelser viser da også at vold i nære relasjoner er stort problem i Afghanistan: Tre av fire afghanske barn mellom to og 14 år blir utsatt for vold i hjemmet, skriver Forskning.no.
Forskerne bak kartleggingen konkluderer med at selv om utdanning hjelper, er det ikke nok til å få bukt med volden i Afghanistan – som i aller høyeste grad er en stammekultur. Du vet; slike som i følge sosialantropolog Vandeskog ikke «er mer voldelige en andre kulturer. Snarere tvert i mot».
I en e-post til Forskning.no påpeker FN barnefonds forsker Robert Blum ved Johns Hopkins University i USA at «det må mer til for å endre dypt rotfestede holdninger i det afghanske samfunnet. Lovene som forbyr vold, må håndheves, og myndigheter og organisasjoner må jobbe for å overbevise innbyggerne om at vold ikke er en løsning.»
Tilbake til norske aktivisforskningsmiljøer, som kanskje har lyst til å forklare oss hvor de «dypt rotfestede holdningene» kommer fra hvis de ikke er en del av afghansk kultur?
Og hvis kulturen som omgir disse barna ikke har noe å si for holdningene de samme utviser til volden, hva er det da? Flyr kanhende Vandeskogs «moderne, industrikulturelle land» over Afghanistan og slipper ned piller som ved inntak endrer både folk, kultur og holdninger over natten?
Med det som har kommet fra visse «fagfolk» i Eikrem-saken, ville det neppe forbause om noen av dem lanserte en slik forklaring.
Disse menneskene bør avkreves en offentlig beklagelse for sine personlige, ufaglige og politiske påhopp på Øyvind Eikrem. Deretter bør norske myndigheter opprette en tilsynsmyndighet som kan holde øye med hva som foregår i forskningsmiljøer, og da spesielt de som befatter seg med innvandring.
For lar vi oss lede av «fagfolk» som disse tre, ender vi som både blinde og døve – og med enda flere tragedier som dobbeltdrapet i Trondheim.