I min forrige artikkel nevnte jeg at ungdommene fra tog-hendelsen som isteden for å skamme seg – eller i det minste ligge lavt – går høyt ut på banen med løgn/falsknerier og roper rasisme, gjør det fordi det virker. Det står nemlig en hel hær av selvutnevnte, hensynsløse antirasister klare til å tro dem og støtte dem gjennom tykt og tynt, og skulle det komme frem at de f.eks. lyver eller noe annet som motsier «rasisme-narrativet», er de samme som regel villige til å enten fortie de ufordelaktige opplysningene, bortforklare dem eller skifte fokus. Ungdommenes dritt havner dermed alltid i noen andres fang.
Vi trengte ikke å vente lenge på et eksempel på dette.
Her har vi altså en gjeng ungdommer som er fulle, aggressive, sniker med vilje på toget, gjemmer seg på do i samme hensikt, lyver – de ventet på toget i forkant og hadde mer enn nok tid til å ringe/sms’e foreldrene for penger til billett slik de i ettertid hevder at de skulle. At de ikke hadde strøm nok til å gjøre det før påstigning er enda en løgn, for de hadde strøm nok til å filme – skjeller ut konduktøren og går til voldelig angrep på ham, for siden å redigere filmopptaket i den hensikt å henge ut konduktøren som rasist og forsøke å ham sparket/ilagt disiplinærstraff.
Så hvem er problemet i denne situasjonen? Konduktøren, selvfølgelig. Møt den profilerte antirasisten Dag Herbjørnsrud, som faktisk har fått frie hender til å redigere rasisme-definisjonen i Store Norske Leksikon. Det borger jo for kvaliteten, tror du ikke?
Dette er altså den virkelighetsoppfatningen vi som samfunn står overfor og forventes å ta på alvor. Personlig tror jeg det er best for alle parter – kanskje særlig de av landets arbeidstagere hvis jobb nødvendiggjør daglig kontakt med publikum – at vi lar det være, og henviser overvintrede aktivister av Herbjørnsruds kaliber tilbake til glemselen.