Antirasister = Rottefangerne fra Hanoi?

Fortellingen om rottefangerne i Hanoi er en anskuelsesgjøring i hvor gjennomført samfunnsskadelig det er at myndigheter betale noen for å oppdage og bekjempe et problem. For ett er sikkert: de vil uvegerlig oppdage at problemet har et stadig økende omfang, men de vil ikke bekjempe problemet fordi det gir dem arbeidsplasser og inntekter. Istedet vil de overdrive i den hensikt å øke problemet fordi det kommer dem selv til gode. Rottefangerne i Hanoi opererte på begynnelsen av 1900-tallet, men dagens antirasistiske bevegelse bedriver nøyaktig samme type virksomhet.

Antirasisme har hatt vind i seilene de siste tiårene og spesielt etter opptøyene i forbindelse med drapet på den seriekriminelle Georg Floyd sommeren 2020. Den politiserte, forholdsvis radikale bevegelsen Black Lives Matter fikk plutselig ektraordinært positiv omtale i samtlige redaktørstyrte medier og å stille kritiske spørsmål ble oppfattet som en slags blasfemi. Organisasjonen ble mangemillionerer og fikk enorm politisk innflytelse nærmest over natten. Senere har radikaliteten og den tvilsomme pengebruken deres fått selv svært imøtekommende medier til å utøve journalistikk og dermed stille spørsmål ved bevegelsen og dens mål.

Men antirasisme – nå blandet opp med den politiske og omstridte såkalte kritisk raseteorien (CRT) – har vunnet innpass hos særlig vestlige myndigheter, men også i det private næringsliv. Begge deler har omdefinert rasisme fra å være individuelle fordommer utøvet verbalt eller i praksis mot minoritetsgrupper og med synlige, reelle konsekvenser for medlemmer av sistnevnte til å være et allstedsnærværende, ubevisst fenomen. Det kalles «strukturell rasisme» og finnes og praktiseres alle steder i samfunnet – også når de som angivelig utøver den selv definerer seg som antitrasister. Den internasjonalt dyrkede borgerrettsaktivisten Martin Luther Kings drøm om et fargeblindt samfunn er i følge nymotens antirasisme rasistisk, for nå er det nemlig rasistisk å ikke legge vekt på andre menneskers hudfarge.

Disse teoristene deler ut status og privilegier utelukkende basert på et individs hudfarge: er du hvit er du priviligert, har makt og undertrykker alle andre grupper i samfunnet selv om du er en invalid, alkoholisert uteligger. Er du brun eller svart og lever høyt og fett med lønn langt over gjennomsnittet, overøses med statustitler fra det offentlige institusjoner og har klippekort til særdeles imøtekommende medier er – og forblir – du et tragisk mobbet og undertrykket offer for dine rasistiske omgivelser.

Slik – og bare slik – kan f.eks. Norge, som i nær sagt alle internasjonale målinger og på alle målbare parametre er et av planetens minst rasistiske land, utmales som et slags rasistisk helvete for alle minoritetene som lever her. Slik – og bare slik – kan åpenbart høyt priviligerte og statusrike individer med minoritetsbakgrunn og god, velbetalt karriere, kunne syte i medier over den fryktelig rasistiske og undertrykkende behandlingen vedkommende har og blir utsatt for i Norge. Uten så mye som et kritisk spørsmål, til tross for at vedkommende selv er det aller største beviset på at det han/hun sier er virkelighetsfjernt, ondsinnet oppspinn (men et veldig lukrativt karriere-trekk, da).

Siden vi først er i eventyrverdenen: I mer rasjonelle tider ville nok de fleste si at denne antirasismen er blatant rasistisk, men siden det øyeblikkelig utløser anklager om rasisme – rasist hvis du er hvit, muligens av typen: ubevisst – og, utrolig nok god gammel rasisme hvis du har enhver annen hudfarge: dypt rasitiske epiteter som onkel Tom, Husneger eller en slavenatur, så få våger å påpeke at Keiseren er naken (og at han i tillegg har hengerumpe og forsvinnende liten penis). Man kan ikke annet enn å elske den antirasistiske venstresidens sjarmerende dobbeltmoral.

Men tilbake til den krasse virkeligheten: med begrepet «ubevisst rasisme» har den antirasistiske bevegelsen skaffet seg en økonomisk evighetsmaskin. For hvordan skal nå vi vanlige dødelige kunne påvise og bekjempe en rasisme som ikke synes og heller ikke gir seg noen konkrete utslag? Ah, ja, men det er det vi har eksperter til, må vite. Eller rettere sagt: Det er det den antirasistiske bevegelsen har eksperter de kan selge til. For disse kan utrede problemet for oss og ikke minst: utradere det. Så har da også denne ekspertisen grodd frem som paddehatter det siste tiåret og i rekordfart siden Floyd-opptøyene i 2020. Det er nemlig penger å tjene på å selge kurs om ubevisst rasisme, spesielt til det offentlige som later til å ha hoppet på toget uten en eneste forutgående rasjonell tanke, men også til det private næringslivet. For de vil vel ikke risikere å bli anklaget for rasisme og diskriminering, vil de vel….? Nei, det vil de selvfølgelig ikke; særlig ikke når en halv hær av anitrasistiske lurendreiere har klippekort i medier som ikke våger å stille vanlige, journalistiske spørsmål til dem og en hel rekke statsstøttede organisasjoner som også lever av antirasisme i ryggen. Best å sikre seg ved å hive seg på trenden og bestille seg et kurs! Politikere, medier og øvrige aktivister snakker allerede om å gjøre slike kurs obligatoriske i skoleverket, for slik å kunne prakke teoriene sine på barn under obligatorisk skolegang.

På de nåværende kursene, hvor deltagelse later til å være usagt obligatoriske – du er vel ikke en skjult rasist, er du vel? – får du lære om «privilegier, maktperspektiver, hvithetsnormer, interseksjonalitet, mikroaggresjon, toleransens paradoks, og minoritetsstress». Alt dette gjør deg faktisk til en rasist, ubevisst sådan, hvis du tilfeldigvis er en nordmann med hvit hud.

Det er riktignok ikke like store summer i omløp (enda) i Norge som i utlandet, men der er penger å hente likevel. Ta f.eks. Norsk Folkehjelp, som selger kurset «Antirasist – fra holdning til handling» og hvis innhold overfor er hentet fra, for kroner 5000 + reise, kost og losji i 3 timer. La oss si til sammen 6000,- kroner. Hvert kurs tar maks 20 deltagere, så når de selger seg inn i f.eks. noen landets største bedrifter med over 20 000 ansatte snakker vi fort penger. Som f.eks. Norsk Hydro, som har rundt 36 000 ansatte. Det blir 1800 kurs – langtidskunder er jo bra å ha – til den nette sum av 10,8 millioner kroner. Og dette er altså bare fra ett firma.

Litt på sidelinjen, men personlig synes jeg at Norsk Folkehjelp burde heve prisen for kurset betraktelig. I utarbeidelsen av kursinnhold har de nemlig sikret seg bistand fra selveste Nora Mehsen, som har helt unike evner til å se inn i fremmede menneskers innerste, ubevisste tanker og avsløre hva som befinner seg der. Hvis du tror på sånt kan man nok si at evnene hennes er overnaturlige – ja, de overgår faktisk alle spådamene som reklamerer i Dagbladet. I juli 2019 fjernleste heldigvis Mehsen mitt indre og på bakgrunn av hva hun fant kastet meg offisielt ut av «homokampen» fordi hun kunne se at jeg slett ikke bryr meg om «skeives ve og vel». Det kom ikke bare som en overraskelse på Det ubevisstes eier, men livslange venner og ikke minst min egen, åpent homofile sønn ble også en smule forbauset. Men hverken de eller jeg hadde den fjerneste anelse om at jeg var en såkalt «falsk homoalliert», så det var utvilsomt godt sett av Mehsen the Medium. Derfor bør vi nok alle gjøre som Norsk Folkehjelp og stole på at Nora Mehsen er fullt kapabel til å finne, avsløre og oute enhver ubevisste rasist på ethvert kurs hun er involvert i.

Men tilbake fra Den nye antirasismens eventyrlige representanter: «Ubevisst» og det vage «strukturelt» er nøkkelbegreper i antirasistenes evighetsmaskin. Deler av det politiske-, hele det mediale- og størstedelen av det statsstøttede organisasjons-Norge er så betatt av språkbruken at de ikke stiller teite, upassende spørsmål som: Er det ikke litt rart at rasismen i Norge bare blir verre og verre til tross for aktiv bevisstgjøring i flere tiår, diverse (og kostbare) tiltak gjennom årtier og det faktum at en stadig større del av befolkningen er «ikke-hvit» (heldiggrisene!) og har gjort sitt inntog i alle samfunnslag? Er antirasistiske organisasjoner og staten, som er hovedsponsor for dem, totalt undermåls som ikke har greid å gjøre rasismen mindre, men tvert i mot mye verre og langt mer omfattende?

Neida, de klarte å gjøre en slags ende på den synlige, konkrete rasismen med ditto konsekvenser, ikke minst ble den med rette utdømt som sosialt uakseptabel. En rekke lover er utarbeidet for å forhindre diskriminering på bakgrunn av hm…bakgrunn. Det var kjempebra for Norge generelt og minoritetspersoner spesielt, men ikke for yrkes-antirasister, for hva skulle de nå gjøre? Hvilken nytte har vel de av et rasismeminkende eller -fritt Norge? Selv antirasister har selvoppholdelsesdrift, så nå gjaldt det å finne på noe nytt. Og det gjorde de: de hevder i fullt alvor at rasismen er verre enn noen gang, bare at den er ubevisst og således skjult. Bevegelsen fortjener både applaus og gratulasjoner, først for å finne på svindelen og deretter få de kaklende klasser til å sluke den med hud og hår – som regel for og med offentlighetens penger.

Så denne rasismen, gutter og jenter, kommer aldri til å bli mindre og aldri til å forsvinne. Det skulle bare mangle, for gjør den det, forsvinner også den antirasistiske bevegelsen og dens aktivister. Det blir slutt på statsstøttete stillinger hvorfra de kan bedrive sin politikk, det blir slutt på status som eksperter og det blir slutt på ukritiske kosestunder i landets redaktørstyrte medier. Den nye, ubevisste rasismen kan ikke påvises og derfor heller ikke måles, så forekomsten av den hviler utelukkende på den antirasistiske industriens ord – den samme industrien som tjener på den. De er riktignok antirasister i navnet, men de er de eneste i samfunnet som tjener på rasisme og derfor har interesse av å opprettholde den og/eller overdrive omfanget av den. Det er bare på denne måten de kan forsvare sin fortsatte, lukrative eksistens på statens regning.

For det er staten – dvs. vi – og statsstøttede bedrifter og organisasjoner som gjør det hele mulig og det er her den antirasistiske bevegelsen ligner Rottefangerne fra Hanoi. Kort sagt er historien om rottene i Hanoi et skoleeksempel på at gode hensikter ikke bare kan få utilsiktede konsekvenser, men også opprettholde og øke dem:

På slutten av 1800-tallet ville den franske kolonimakten gjøre den vietnamesiske byen Hanoi til en moderne by, og begynte å bygge et enormt kloakksystem. Det viste seg imidlertid at kloakken var et ideelt oppholdssted for rotter, som både fant mat og et miljø uten naturlige fiender der. Det hendte også at rottene kom seg inn i selv luksuriøse leiligheter via toalettet på jakt etter mat. I begynnelsen av april 1902 var rotteplagen blitt så stor at franskmennene besluttet å leie inn profesjonelle rottejegere for å drepe dem. Jegerne fikk betalt per innleverte døde rotte. I slutten av måneden hadde jegerne levert inn 7.985 døde rotter, men allerede i begynnelsen av mai ble det innlevert mer enn 4.000 rotter – per dag. I slutten mai hadde antallet nådd 15.041 drepte rotter og i juni var det daglige antallet økt til 10.000. 21.juni ble så mange som 20.112 rotter.

Samtidig noterte man seg at det merkverdige faktum at rotteplagen ikke ble mindre, snarere tvert i mot. Myndighetenes konklusjon var at utryddelsen av skadedyrene gikk ikke raskt nok, så de inviterte lokalbefolkningen til å delta i jakten. Man var ikke veldig interessert i å bli oversvømt av rottelik, så man nøyde seg med innleverte rottehaler som bevis og betalte 1 cent per hale. I begynnelsen virket det som en god idè, men de sivile rottejegerne innså naturligvis at minkende rotteforekomst betydde mindre inntekt til dem selv i fremtiden. For å sikre sin egen jobb/fremtid trengte de ikke døde rotter, men levende rotter som formerte seg. Og det trenger altså rotter ikke halene sine til.

Følgelig la man snart merke til sunne, levende rotter som romstrerte rundt i Hanoi – uten hale. Rottejegerne fanget riktignok rotter, men kuttet av dem halen, slapp dem fri og innkasserte belønningen. De frisluppede rottene kunne da formere seg og således skape flere nye rotter med pengeutløsende haler. Det ble levert rapporter om at flere i lokalbefolkningen faktisk smuglet rotter inn i Hanoi for å opprettholde sin inntektsgivende virksomhet. Den for rottefangst-industrien lukrative ordningen tok slutt da franske helseinspektører oppdaget flere rottefarmer i distriktene utenfor Hanoi, ene og alene etablert for å ale frem flere rotter med haler som jegerne så kunne kutte halene av og tjene penger på. Myndighetene måtte innrømme at ikke bare var den statlige belønningsordningen mislykket: den hadde faktisk gjort selve rotteplagen i Hanoi mye verre enn den var til å begynne med.

Hvis vi bytter ut rotter med rasisme virker fremgangsmåten ganske kjent, gjør den ikke? Og burde ikke våre myndigheter og medier snart legge merke til evighetsmaskinen de bidrar til å holde igang?

Mener du at redaktørstyrte medier forsømmer å sette et kritisk søkelys på den antirasistiske industrien og det merkelige faktum at rasismen – hovedsakelig ifølge de samme som tjener på eller lever av den – bare øker og øker? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.