Fremveksten av parallellsamfunn – i realiteten er det vel mer tale om totalt løsrevne samfunn – og innvandringsrelatert kriminalitet lar seg ikke lenger skjule, og det innvandringsliberale segmentet går rundt seg selv i forsøkene på bortforklare det hele. «Det er slett ikke så ille», «anmeldingsgraden har økt», «det var verre før» og «avisene overdriver» er blant de mer kreative.
Opplysningene kommer imidlertid ikke fra tabloidaviser eller «høyresiden» – en yndet forklaringsmodell – men fra tunge statlige institusjoner som Brottsförebyggande rådets (BRÅ) og Nationella Operativa Avdelningens (NOA), Sveriges svar på Kripos.
Av NOAs rapport fra juni 2017 fremgår det at Sverige i dag sliter med 55 «utsatte områder» eller «særskilt utsatte områder» rundt storbyene Stockholm, Malmö og Göteborg.
Disse områdene defineres som følgende: et geografisk avgrenset område som preges av lav sosioøkonomisk status og der de kriminelle påvirker lokalsamfunnet. Virkningen er snarere knyttet til den sosiale konteksten i området enn de kriminelles vilje til å skaffe seg makt og kontrollere lokalsamfunnet. Påvirkningen kan skje direkte gjennom trusler og utpressing, eller indirekte gjennom offentlige voldshandlinger som kan skade tredjepart, åpenlyst narkosalg og utagerende misnøye med samfunnet. Beboerne i området opplever utrygghet, som igjen fører til minsket tilbøyelighet til å anmelde kriminalitet og minsket vilje til å medvirke i selve rettsprosessen. 32 områder befinner seg i denne kategorien. Særskilt utsatte områder preges av det samme, bare i sterkere grad. Her er det vanskelig eller tilnærmet umulig for politiet å fullføre oppdrag. Det har skjedd en normalisering av tilstandene, som har ført til at politiet eller beboerne ikke lenger reflekterer over hvor avvikende de faktisk er. Området preges også av parallelle samfunnsstrukturer, religiøs ekstremisme og høy konsentrasjon av kriminelle. 23 områder befinner seg i denne kategorien. Begge deler har økt i antall i årenes løp.
Dette er ikke noe lite problem, for å si det høflig. Til sammen bor og arbeider det over en halv million mennesker i disse områdene. Av BRÅs siste rapport om saken, fremgår det at tilliten til det svenske politiet og rettsystemet har nådd et bunnivå. Over halvparten oppgir at kriminelle påvirker dem til ikke å ringe politiet eller vitne. Rapporten bekrefter også at «parallelle rettsystemer» er høyst påtagelige i disse områdene, rapporterte Fagbladet Dagens Juridik i mars. 12 prosent oppgir at slektninger eller religiøse miljøer påvirker dem fra å kontakte svenske myndigheter, men heller til å benytte det «alternative rettsystemet». Syv av ti oppgir at de ikke de ikke kan bevege seg fritt og at de ikke tør å si fra dersom de ser for eksempel vandalisme. Årsaken er redsel for gjengjeldelse. – Taushet har blitt en etablert norm blant visse grupper innbyggere, skriver BRÅ.
Det er i det hele tatt vanskelig for politiet å etterforske noe som helst her. Beboerne har god kontroll på hvem som hører til og sivile spanere blir raskt avslørt. Personer holder vakt for beskytte de kriminelle og det etableres rask varslingskjeder når politiet arbeider i disse områdene. Det skjer via SMS, sosiale medier, apper, walkie talkie eller rett og slett ved hjelp av syklister som sirkulerer i området. Ved pågripelser oppstår raskt større folkemengder. Stemningen blir hurtig hatsk og truende, og ender av og til i befrielsesforsøk, voldelige angrep med slagvåpen eller rene opptøyer. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer. Redningspersonell som brannslukningstjenesten opplever det samme og må ofte ha politieskorte når de beveger seg inn i områdene. Ambulanser blir kastet stein på, utrustning stjålet og bilene ødelagt. I 2014 var forholdene så ille at ordføreren i ambulanseforbundet krevde militærutrustning for utrykningspersonell.
Områdenes sosiale orden avviker likeledes fra det demokratiske systemets normer, økonomi og rettspraksis. Aktører som ikke representerer det demokratiske systemet har fått betydning for områdenes utvikling. Det er først og fremst de kriminelle, men også religiøse ledere som sprer budskap som går på tvers av det svenske samfunnets verdier. Den sosiale konteksten gjør at problemene nedarves fra generasjon til generasjon. Voldparatheten er høy. Mange av barna i disse områdene blir oppdratt til å ikke samarbeide med politiet og til å danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da spesielt kvinnelige betjenter. Adferden forverres i takt med at de blir eldre.
– Det er forskjell på hvor langt utviklingen har kommet, men felles for dem alle er at de har nådd en grense for hva som kan ansees som akseptabelt i en rettsstat, konstaterer politiet.
Den omfattende kriminaliteten spiller over i det øvrige samfunnet. I mars 2016 viste en undersøkelse at nærmere halvparten av svenske kvinner føler seg utrygge når de går hjem eller trener alene på kveldstid. En undersøkelse fra den svenske Folkhälsomyndigheten, publisert i desember 2016, viste at 41 prosent av kvinnene i Skåne ikke tør å gå ut alene. Hovedårsaken er redsel for seksualforbrytelser. BRÅs årlige nasjonale trygghetsundersøkelse for 2016 viser at hver tredje svenske kvinne føler seg ganske eller veldig utrygg når hun beveger seg i sitt eget boligområde på kveldstid. 12 prosent av kvinnene opplyste at redselen har ført til at de ikke lenger går ut om kvelden.
Det er ikke uten grunn, for samme rapport viser en voldsom økning av seksualforbrytelser. 1,7 prosent av befolkningen, 3 prosent av kvinnene, oppgir at de har blitt utsatt for en seksualforbrytelse i 2015, mot 1 prosent i 2014. Av disse faller 29 prosent i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140.000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97.000 i 2014 (side 51). Det vil si grove seksualforbrytelser økte med 43.000 på ett år.
Dagsavisen føler derimot at alt dette må være feil. Det blir nemlig stadig tryggere hos naboen, for kriminalieten går ned, mener Heidi Taksdahl Skjeseth å vite. Det er nok bare svenskene – og da særlig kvinnene – som enten ikke kan lese eller bare har blitt skikkelig pysete. Skjeseth får glimrende svar på tiltale av en hardtslående Kjetil Rolness, som både påpeker den reelle situasjonen og minner om at manglende tillit til tradisjonelle medier kan ha en viss sammenheng med den merkverdige virkelighetsbeskrivelsen de samme abonnerer på.
Dette er kriminalitetsutviklingen som har fått den svenske rikspolitisjefen til å utbryte i frustrasjon: «Hjälp oss, hjälp oss!».Statsministeren Stefan Lövren har også innrømmet at «vi har mycket kvar att göra, det här vänder man inte på en dag».
Disse faktaene er lett tilgjengelige for alle med tilgang til internett. Også for norske journalister som dekker den svenske valgkampen.
Men i forrige uke – under tittelen – «Frykt dominerer svensk valgkamp» – presterte Dagsavisen å ignorere samtlige av disse kjensgjerningene. Og mer enn det:
Avisen hevdet at virkeligheten er det motsatte av hva disse faktaene forteller. Og enda mer enn det: Avisen greide å frakjenne alminnelige svensker innsikt i hva som foregår i deres eget land: «3 av 4 svensker tror volden øker, men sannheten er det motsatte.»
Dagsavisen vet altså sannheten. Svenskene gjør det ikke. Fra hvor har den norske avisen sin unike innsikt i nabolandets voldsutvikling?
Ikke fra å lese offisielle rapporter, i alle fall. Forståelig nok, så drittkjedelig som det er!
Merkelig nok er selv ikke svenske aviser, på lederplass, til og med!, enige med Dagsavisens fremstilling. Expressen opplever sågar de lett gjennomskuelige forsøkene på å berolige befolkningen som foruroligende. Lederskribenten Ann-Charlotte Marteus viser særlig til Jerzy Sarneckis – norske mediers yndlingskriminolog – virksomhet på feltet. I mai var han nemlig nok en gang ute med paradenummeret «økt anmeldelsestilbøyelighet»:
Men professor Sarnecki håller huvudet kallt. Den kraftiga ökningen av utsatthet för sexualbrott skulle exempelvis kunna bero på Metoo och debatten om ofredanden på festivaler, säger han.
Det är Sarnecki i sin prydno. När våldtäktsanmälningarna i Stockholm ökade väldigt, våren 2011, hade han en liknande förklaring: Det kunde bero på ökad anmälningsbenägenhet, inspirerad av uppståndelsen kring Wikileaks Julian Assange.
Det er grunn til å minne om at Metoo-kampanjen riktignok kom etter 2011, men før diverse undersøkelser og BRÅs 2017-rapport. Når vi samtidig vet at tilbøyeligheten til å anmelde er liten i de områdene som i størst grad preges av kriminalitet, blir det klart at Sarneckis – og andres – foretrukne forklaringsmodell ikke holder vann.
Og der innvandringsliberale gjerne beskylder de restriktive for å tro «at alt var bedre før», tror de åpenbart selv «at alt var verre før»:
Ett annat lindrande medel i Jerzy Sarneckis medicinskåp är devisen att det var värre förr. På 90-talet var det dödliga våldet mer omfattande än nu, påtalar han ofta.
Det måste ha varit hemskt på 90-talet, tänker jag, som inte minns så bra.
Men så hittar jag en DN-intervju från 1997. Just då hade vardagsbrottsligheten seglat upp som ett hett ämne i politiken. Och Sarnecki hade en spännande teori om skälet till detta: «…när det yttre hotet från Sovjetunionen försvann började många leta efter en ‘inre fiende’ och fann brottslingarna.» (26/8)
Någon ökad brottslighet som kunde förklara politikernas intresse, fanns det ju inte, förklarade han: «Brottsligheten har inte utvecklats på något exceptionellt sätt det senaste decenniet. Frågan är om den har ökat överhuvudtaget.»
Så det var alltså inte hemskt på 90-talet, enligt 90-talets Sarnecki? Men nu säger han att det var mycket värre då än nu. Det måste verkligen vara väldigt lugnt nu.
Eller – måste det?
Från Sörgården till Chicago
«Läget är jävligt allvarligt», avslöjade professorn plötsligt i Forskning och Framsteg, i februari i år, apropå det dödliga våldet och skjutningarna. Han erkände att «det har tagit både oss och polisen med total överraskning» och att det krävs «gigantiska resurser» för att bekämpa det. «Och det ser faktiskt väldigt illa ut just nu.»
Vi snakker for øvrig om en varslet utvikling, selv om den åpenbart har tatt våre innvandringsliberale totalt på sengen.
Allerede i 2005 – 13 år siden – var den grove organiserte kriminaliteten i Göteborg så alvorlig at politiet kartla ungdommer som risikerte å bli rekruttert til kriminelle gjenger. Politiet konstaterte at kriminaliteten i byen hadde vokst siden slutten av 90-tallet, og viste til flere grove forbrytelser med svært unge mistenkte. Man advarte derfor om at en ny generasjon grovt kriminelle holdt på å vokse frem. Rapporten ble naturligvis aldri fulgt opp; bortforklaringsbrigaden fantes jo da som nå.
Det finnes attpåtil enda eldre varsler, så den politiske ledelsen har hatt riktig god tid på seg til å gjøre ingen verdens ting med saken.
Over til professor i kriminologi ved universitetet i Cambridge Per-Olof Wikström, som er innehaver av den prestisjefulle prisen Stockholm criminology pricefor sin forskning på ungdomskriminalitet. Han har tidligere jobbet ved Stockholm universitet, Politihøgskolens forskningsenhet og var forskningssjef hos BRÅ fra 1985 til 1990. Han forteller at BRÅ advarte om utviklingen i de utsatte bydelene allerede på 90-tallet. Selv på 80-tallet var volden i visse boligområder – de samme svenskene har problemer med i dag – så merkbar at BRÅ undersøkte saken. Wikström tror det vil ta opptil 10-15 år å snu den utviklingen Sverige er inne i nå.
Wikström har blant annet forsket på betydningen av samspillet mellom individ og miljø, med særlig fokus på samspillet mellom personlig moral og den moralske sammenhengen ungdommer befinner seg i. Forskningen hans viser at forklaringsmodellen om sosioøkonomiske faktorer ikke er så viktig som mange vil ha det til, men at kriminalitet bygger på aksepten av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet. – Det gjelder å stille spørsmål om hvorfor kriminalitet er blitt akseptabelt i visse boligområder i Sverige. Det finnes altså miljøer der slik adferd fremmes, sier han.
Men hvorfor bry seg om ting som dette når man kan, som Rolness påpeker, bare ringe og spørre Vänsterpartisten og ekstraordinær på absolutt alt mellom himmel og svensk jord, Ali Esbati?
Når det er sagt, så tror jeg Kjetil Rolness tar feil og at Dagsavisens Heidi Taksdahl Skjeseth har rett.
I forrige uke var vi nemlig på harryhandel i Töckfors, og faktisk ble ingen av oss ranet, banket opp, voldtatt eller skutt etter. Ikke ble vi kastet stein på heller. Og tenk: inne på senteret var det ingen maskerte gangstere å se og ikke en eneste håndgranat eller automatvåpen å få kjøpt.
Så vi kan like gjerne fastslå dette en gang for alle: Kriminaliteten går ned. Svenskene er redde uten grunn. Sverige har aldri vært så trygt som nå.
Hvis det siste der lyder litt som Sannhetsministeriets motto i George Orwells «1984», så er ikke det meningen, altså.