Den private forskningsorganisasjonen Fafo har publisert rapporten «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge», som likestiller hijab med rullestol. Denne tankegangen viser om ikke annet at religion og livssyn bør ut av diskrimineringsloven jo før jo heller.
Et av de mer oppsiktsvekkende funnene i rapporten er at 25 prosent angivelig mener at «noen menneskeraser er mer intelligente enn andre», hvilket er det utsagnet som pt dominerer i de etablerte mediene. Det spørs derimot hva respondentene legger i dette, ettersom «menneskeraser» ikke er et klart definert begrep. Like oppsiktsvekkende er fordelingen av de som mener at «noen menneskeraser er mer intelligente enn andre»: 41 prosent har lest Document.no eller Resett den siste uken, mens 22 prosent har lest Klassekampen eller Morgenbladet. 23 prosent av de som skiller på «menneskeraser» har høy tillit til NRK. Det er få forskjeller mellom aldersgruppene og hvorvidt respondenten er bosatt i bygd, by eller storby. Forskjellene er heller ikke så store når det kommer til utdanning (30 prosent har videregående eller lavere; 25 prosent har bachelor eller tilsvarende; 19 prosent har mastergrad eller høyere). 32 prosent er innvandrere, mens 26 prosent er i nær familie med innvandrere. 32 prosent oppgir at religion er viktig i livet deres.
Respondentene utpeker selv romfolk, sigøynere og muslimer som mest utsatt for diskriminering og fordommer.
Rapporten, som er ført i pennen av sosiolog og forsker Guri Tyldum, er ellers på 138 sider og på bakgrunn av Fafos tidligere bravader, er det grunn til å a) ta den med en klype salt og b) lese den med lupe.
Vi tar først et raskt tilbakeblikk på to av Fafos frynsete forskningsrapporter. I juni 2015 ville forskerne Anne Britt Djuve, Jon Horgen Friberg, Guri Tyldum og Huafeng Zhang avlive myter om tilreisende tiggere/romfolk, og intervjuet 1269 tiggere i Oslo, Stockholm og København samt sosialarbeidere. Av rapporten (side 143 og 144) fremgikk det forresten at samtlige av rapportforfatterne var uttalt negative til Københavns tiggerforbud. Rapporten ble deretter. For merkelig nok fortalte ingen av de intervjuede om bakmenn, organiserte nettverk eller trafficking/prostitusjon, og Fafo-forskerne konkluderte følgelig med at det ikke finnes noen kobling mellom tigging og kriminalitet. Forskningssjef i Fafo Anne Britt Djuve stilte opp i NRK: – Vi er veldig sikre på at påstanden om bakmenn er fabrikkert, sa hun. I april 2017 ble imidlertid Fafos rapport revet i fillebiter av NRK Brennpunkts dokumentar «Lykkelandet». Fafo konkluderte blant annet med at det ikke var noe som tydet på at noen av de nyoppførte såkalte «rompalassene» i Romania hadde sammenheng med tiggingen i Skandinavia (side 138 i rapporten), mens NRK på sin side fant at flere av de aktuelle palassene var tilknyttet bakmennene som opererte i Bergen.
Fem år tidligere publiserte Fafo en rapport om enslige, mindreårige asylsøkere (EMA), som den forhatte innvandringsministeren Sylvia Listhaug kom i skade for å henvise til i 2016. Hun ble øyeblikkelig angrepet av forskningssjef Djuve og stipendiat Guro Omland ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, som begge hevdet at Listhaug misbrukte forskning og brakte «forskningen i vanry». Til NRK sa Djuve at det var et «uvanlig stort avvik mellom det som står i rapporten og det Listhaug skriver.» Det er ikke så underlig, for det er nemlig et uvanlig stort avvik mellom det rapporten faktisk sier og konklusjonen Fafo-forskerne trekker av den. Fafo hevdet blant annet at «ankerbarn» knapt nok forekommer – og det til tross for at det har vært dokumentert i en rekke internasjonale forskningsrapporter, som f.eks. fra FNs høykommisær for flyktninger – og at få EMAer må reise fra hjemlandet mot sin vilje, men at de derimot har medbestemmelsesrett og drar frivillig. Og at de ikke presses til å sende hjem penger. Det motsatte er imidlertid godt dokumentert, som her av FNs barnefond UNICEF. Utlendingsdirektoratet (UDI), Landinfo og ledere ved asylmottak har gjort seg de samme erfaringene.
I 2015 ble Fafos forskningsrapport torpedert, også denne gangen av NRK: «- Vi går ut fra at det er foreldrene som står bak», sa seksjonssjef i UDI Line Schei Mogenstad til NRK. Leder ved Hvalsmoen transittmottak Tove Brorson opplyste at presset mot EMA begynner umiddelbart etter at de har ankommet destinasjonslandet. – Foreldrene forventer penger tilbake, sa hun. Seniorrådgiver i Landinfo Barbro Helling uttalte videre: «-De enslige asylsøkerne får beskyttelse og varig opphold i landet fordi det ofte er vanskelig å spore opp foreldrene og fordi mange av dem kommer fra usikre områder. Dermed er familiene i hjemlandet sikret en kjærkommen inntekt fra barna som sendes. Det å ha et familiemedlem i Vesten er en langsiktig investering og forsikring, fordi familiemedlemmet vil ha en moralsk forpliktelse til å forsørge familienettverker i hjemlandet.»
Så mye for Fafos forskning, altså.
Men hvordan kan det gå så galt? Det kan ha noe med forskernes personlige tankegang og verdensanskuelse å gjøre. For eksempel peker den nye Fafo-rapporten på at det foreligger spesielt negative holdninger til kvinner som bruker hijab, og ifølge Tyldum er det også stor aksept for å diskriminere disse kvinnene. I rapporten heter det at det større aksept for å diskriminere de samme gruppene som blir mest diskriminert:
Vi viste innledningsvis at det er sterk bevissthet i befolkningen om at rom og muslimer blir utsatt for diskriminering. Denne bevisstheten ser imidlertid ikke ut til å korrespondere med vilje til å sanksjonere når de utsettes for diskriminering. Tvert imot viser folk større vilje til å se gjennom fingrene med diskriminering for disse to gruppene.
Som eksempel viser Fafo til et eksempel på diskriminering i en ansettelsesprosess, hvor fire ganger så mange mener at det ikke er nødvendig å reagere om en kvinne med hijab ikke får en jobb selv om hun er best kvalifisert, sammenlignet med en kvinne i rullestol i samme situasjon.
Fafo bidrar med følgende tolkninger av dette:
- At det oppleves som mer legitimt å diskriminere grupper vi vet blir utsatt for omfattende diskriminering, at kunnskaper om omfang av diskriminering fører til en normalisering av diskriminerende praksiser, som igjen fører til en lavere vilje til å sanksjonere.
- At det er et uttrykk for negative holdninger til gruppen; vi tror noen grupper blir utsatt for diskriminering, fordi vi selv kunne vært tilbøyelige til å diskriminere de samme gruppene.
- At enkelte oppfatter disse gruppene som å ikke være en likeverdig del av den norske befolkningen, at de derfor i mindre grad opplever at det er riktig å bruke straffeloven for å sanksjonere når disse gruppene blir diskriminert.
En annen og langt mer sannsynlig tolkning er at folk flest ser den forskjellen Fafo ikke lar seg merke med: Hijab er et frivillig, personlig valg – rullestol/funksjonshemming er ikke det. Hijabbrukere velger selv og må dermed selv ta konsekvensene, og man må vel helst være sterkt ideologisk orientert for å mene noe annet. Det finnes noe som heter personlig ansvar; rekk opp hånden alle som mener at en arbeidsgiver bør straffes for å diskriminere en arbeidssøker som f.eks. har tatovert seg i hele fjeset eller stiller til jobbintervju i underbuksa?
– Resultatene er gjennomgående svært like når vi spør ulike underutvalg om muslimer og innvandrere, mens det ofte er mindre aksept for diskriminering når vi spør spesifikt om innvandrergrupper fra Thailand, Polen eller Sverige, konkluderer Fafo kjekt. Det tyder ikke på at respondentene egentlig ser gjennom fingrene med diskriminering på bakgrunn av «rase». Gad forresten vite om de har spurt respondentene om hvordan de ville reagert på diskriminering av en pakistansk innvandrer uten hijab i forhold til en rullestolbruker?
Rapporten overser tilsynelatende også at mye i stor grad handler om kultur/kulturelle forskjeller. Man kan godt være «født inn i» gruppen romfolk eller muslimer, men man er ikke dermed predestinert til å leve i tråd med eller videreføre alle kulturelle eller religiøse normer og uttrykk av den grunn. Dette er ikke bestemt av medfødte karakteristika; «tradisjonell nomadetilværelse» sitter like lite i romfolkets hudfarge som islam gjør det i pakistaneres.
Så at en sammenligning mellom et frivillig valg og et høyst ufrivillig et i det hele tatt anses som gyldig i en forskningsrapport, borger ganske enkelt ikke for forskningens kvalitet. Denne tankegangen har imidlertid befestet seg i diskrimineringsindustrien og forskningsmiljøer i det ganske land, og er dessverre skrevet inn i norsk lov. Diskrimineringsloven har uten offentlig debatt sidestilt medfødte karakteristika som hudfarge, kjønn og seksuell legning med frivillig valgte livssyn med dertilhørende politiske eller religiøse markører.
Her skal det heller ikke glemmes at mange religiøse selv diskriminerer over en lav sko på grunnlag av tro, kjønn og seksuell legning. Det er ingen grunn til at disse skal ha noen ekstra beskyttelse i lovverket; i samfunn med trosfrihet velger de faktisk helt selv. Det står de fritt til; akkurat som alle andre står fritt til å mislike både troen deres og eventuelle uttrykk for den.
I debatten som garantert vil følge Fafos rapport, bør vi også stille spørsmål om hvilken hensikt en så absurd sammenligning som den Fafo bringer til torgs egentlig har. For så lenge det finnes personlige preferanser, vil akkurat denne «diskrimineringen» aldri ta slutt. Det sørger riktignok for arbeidsplassene til de ansatte hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, Diskrimineringsnemda og alltid like krenkede NGO`er som OMOD, men er det noen andre som er tjent med det?
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no på Vipps 918 18 142 eller PayPal.