I kjølvannet av Blackface/Eckbo-debatten etterlyser Stellan Hjerpset-Østlie (ja, vi er veldig familierelatert) en mer demokratisk representasjon av innvandrere, slik at nå diskrediterte aktivister som Jamal Sheik og de øvrige som står bak Instagramkontoen Rasisme i Norge – som støttes av det statsfinansierte Antirasistisk senter – ikke kan påberope seg å representere og/eller snakke for et uspesifisert antall mennesker med innvandrerbakgrunn.
Han har et poeng, for mangler nemlig og det har den gjort siden start. Det er i all hovedsak myndighetenes skyld, som pumper penger inn i og holder «den offentlige dialogen mellom myndigheter og minoriteter» med organisasjoner og aktivistmiljøer som ikke har noen representativ legitimitet. Denne trenden begynte da også med myndighetenes – og deretter medias – merkverdige påfunn med å løpe til nærmeste imam hver gang det var noen politiske, sosiale eller økonomiske spørsmål som involverte innvandrere fra muslimske land. Det tilsvarer å løpe til sognepresten på Siggerud når det gjelder politiske, sosiale eller økonomiske spørsmål som angår innbyggerne i Nordre Follo kommune. Ingen ville ha funnet på noe slikt og viktigere: ingen ville ha funnet seg i noe slikt.
I alle år siden har de samme myndighetene klaget i vilden sky, og naturligvis pumpet millioner inn i organisasjoner (NGO’er) som lever av å gjøre det samme, over at folk tror at muslimer og andre ikke-vestlige innvandrere er en monolittisk blokk som først, fremst, nest og sist er religiøse vesener som alltid trenger særbehandling og særhensyn.
Levebrødsaktivister og organisasjonsfolket – som omgås hverandre og sirkulerer sømløst mellom de forskjellige org/miljøene – vet på sin side at det er masse penger å hente på feltet og kan regelverket på fingrene, så de har selvsagt en egeninteresse i å opprettholde dette bildet ettersom de jo lever av å klage på/refse Norge for det samme bildet.
Det er en sluttet sirkel, en evighetsmaskin, som utelukkende opprettholdes av statsstøtte. Det er en komfortabel, lønnsom levevei for et snevert miljø hvor de samme personene går igjen.
Derfor er det gledelig at organisasjonsfolket og aktivistene nå i stadig større grad oppleves som det problemet de faktisk er, slik at andre ser seg nødt til å komme på banen. I Sverige, hvis NGO- og aktivistvirksomhet er tilnærmet identisk med vår, skriver Alen Musafendic om hvordan dette oppleves av en denne virksomheten tilsynelatende er ment å tjene. Musafendic definerer seg selv som «fornøyd middelklassemuslim» og påpeker at det tross alt er dem det er flest av. Han slakter de svenske innvandrer- og antirasistorganisasjonene + dertilhørende, ambulerende aktivister som ikke er representative på en flekk, ikke tjener til noen avspenning og slett ikke tjener innvandrerbefolkningen, men derimot er konfliktorienterte og konfliktskapende fordi de selv tjener på det. Og myndigheter og medier biter på.
– Muslimske aktivister har kidnappet rollen som talerør for alle muslimer og rasert relasjonen til majoritetssamfunnet, freser han og krever en «plass ved bordet for den usynliggjorte gruppen fornøyde middelklassemuslimer»:
Situationen kräver en omprövning av i stort sett allting, men en sådan kan inte skönjas. Fortfarande är det samma handfull personer, med en lång karriär av dokumenterade misslyckanden bakom sig, som tar sig an nya frågor på samma sätt, oavsett om de har en officiell position eller inte. De har ett ansvar för att relationen mellan svenska muslimer och majoritetssamhället gått från att vara kylig till nästan obefintlig, såväl i media som på individnivå.
Det vi har sett fra våre egne aktiviser og NGO’er de siste årene og spesielt i 2020, viser at Musafendic har rett. Skal vi få noe skikk på samfunnsrelasjonene her til lands bør NGO-Norge på spesielt innvandrings-, integrerings- og rasismefeltet slankes betraktelig. Hvis folk føler at den eller den innvandrerforeningen eller antirasistklubben representerer dem, vil de selvfølgelig både tilslutte seg og finansiere dem selv.
Det har den fordelen at vi slipper at en hvilken som helst kvikkas eller demagog kan poppe opp i media og hevde ditt og datt – uten få kritiske spørsmål, naturligvis, for det er jo slemt å ikke tro De selvutnevnt snille på deres ord – og ta et uspesifisert antall innvandrere (som regel alle) til inntekt for seg selv og sitt politiske budskap. Da vil nemlig han/hun holdes til samme standard som som gjelder for absolutt alle andre her i landet: å snakke for sine aktive, betalende medlemmer, som vi da vet nøyaktig hvor mange er.
Det er jo en viss forskjell på å snakke for «alle innvandrere» og «mine 178 medlemmer», og som ekstrabonus kan vedkommendes påstander om evnt. problemer øyeblikkelig verifiseres, konkretiseres, spesifiseres, tallfestes og passende tiltak iverksettes.
Så har vi løst ett problem og kan gå videre til det neste, i stedet for å stå evig på stedet hvil fordi statsstøttede aktivister og NGOer lever av status quo, og derfor gir fullstendig beng i at det er synlige minoriteter som betaler prisen for deres konfliktskapende virksomhet.
Men det er kanskje for billig og enkelt for pengesløsende norske myndigheter?