Debatten om «no platforming» har omsider nådd Norge, og våre hjemlige aktivister – med god støtte på lederplass i Morgenbladet – har allerede gått til angrep på Klassekampen, som de beskylder for å legitimere rasisme. Det sier jo litt om dømmekraften på de identitetspolitiske kanter. Uheldigvis blir de tatt alvorlig og vinner innpass på stadig flere samfunnsområder. Og verst av alt: på skoler og universiteter.
Disse gruppene forsøker regelmessig å stenge ned debatter eller sensurere ytringer de ikke liker. Argumentet de bruker er at det eller den ikke må få komme til orde, fordi de selv eller grupper de definerer som ofre kan ta skade av det. Derfor har de fått betegnelsen snøflak; tandre vesener hvis mentale og fysiske velvære må beskyttes mot andre folks meninger.
Men er aktivistene egentlig så hyperfølsomme og sårbare som de fremstiller seg som?
Langt i fra, mener den internasjonalt anerkjente forfatteren Lionel Shriver. Shriver har blant annet skrevet den kritikerroste boken Vi må snakke om Kevin, og tidligere i år ble hun selv «deplatformert» i Sverige på grunn av boken The Mandibles. Den ville ikke Shrivers svenske forlegger Ordfront gi ut, fordi sjefen Pelle Andersson oppfatter den som problematisk da noen av bokens karakterer «er innvandringskritiske og gir uttrykk for antimuslimske holdninger»: – Debattklimaet og den voksende høyreekstremismen i Sverige gjør det i dette tilfellet veldig vanskelig å publisere din siste bok. Jeg tror at den kommer til å bli mistolket og kanskje anvendes på feil måte i debatten, skrev Andersson i en e-post til Shriver.
De identitetspolitiske aktivistene er engasjert i en beinhard maktkamp, og forkler egen aggresjon som svakhet, fastslår Shriver i en bitende artikkel i The Spectator.
Hun viser til et av mange eksempler på at noe eller noen har blitt skreket ned av en identitetspolitisk mobb for upassende ytringer og avkrevd en offentlig unnskyldning, hvilket de selvfølgelig fikk. Fenomenet kan snart oppleves daglig. Det hele er uverdig og kujonaktig, observerer Shriver:
In a recent column, I vowed to return to a point made in passing. To refresh your memory, the American magazine the Nation printed a formal apology for running a harmless 14-line poem by a white writer about homelessness. The poet’s sins: using the word ‘cripple’ and adopting a voice lightly evoking what I gather we’re now to call ‘AAVE’: African-American Vernacular English. Facebookers were incensed, comments huffy. The poet apologised, too.
Hendelsen er et premieeksempel på den skrikende, emosjonelle svindelen som sprer seg i den offentlige sfæren, konstaterer hun: – Hvis vi skal bruke dagens obligatoriske leksikon, unnskyldte man seg for «smerten», «skaden» og «krenkelsen» det triste lille diktet påførte de rammede miljøene. Men la oss være realistiske. Ingen av diktets lesere følte noen smerte (husker du smerte, faktisk smerte? Slipp en murstein på din sandalkledde fot. Jepp. Det er «smerte».) Ingen kom til skade, hverken fysisk eller psykisk. Jeg vedder på at de altererte typene på peanøtt-galleriet ikke var mer genuint krenket enn magasinets redaktører i skadebegrensningsmodus var genuint lei seg.
– Hva er den virkelige emosjonelle opplevelsen ved å håndheve regler aktivistene ser ut til å finne på underveis, og som bare eskalerer jo mer resten av oss adlyder dem? Ikke noe annet enn opprømthet. Korstogsridderne fryder seg over å lokalisere nok en papirdrage de kan slakte. Forkledd som lidelse og sårhet, er triumf den overordnede følelsen i denne kulturen.
Det angivelig noble forsvaret for en stadig økende liste over «marginaliserte grupper», er i realiteten en rovdyr-bevegelse, mener Shriver. Jakten på krenkere er en blodig sport og som annen jakt tilfredstiller den jegerne: oppdag byttet, forfølg det og drep det. Stopp ut troféet og heng det på FB-profilen din. Samfunnsinstitusjoner som strever med å holde tritt med utviklingen, gir legitimitet til forestillingen om skade og sårbarhet, når ingens følelser har blitt såret. Seieren er med andre ord tosidig; de får has på synderen og ydmyker redaktører og andre ved å tvinge dem til å delta i et emosjonelt teater alle vet at er falskt, skriver hun.
Shriver kjøper heller ikke forestillingen om at snøflak-generasjonen er særlig følsomme og sammenligner aktivistene med en flokk hyener:
Antifa protestors in balaclavas can be quite violent for little specks that melt. ‘Snowflakes’ may have induced institutions to employ the language of fragility, but I think a lot of these kids are tough as old boots.
For verification, check out the YouTube video from last summer of a liberal biology professor at Evergreen State College in Washington being shouted down and physically hounded by a crowd of students crazed with virtue over a difference of opinion regarding the university’s race-related Day of Absence (‘Hey, hey! Ho, ho! Bret Weinstein has got to go!’). Behold, a pack of hyenas. Campus police told Weinstein they couldn’t guarantee his safety on campus. Obliged to hold his classes 30 miles away, at length the professor was successfully forced from the faculty.
Til tross for de unges påståtte tro på viktigheten av å være ærlige, er hele den identitetspolitiske bevegelsen følsesmessig uærlig, mener hun. På en skole tvang studentaktivister college-presidenten til å senke armene når han talte på podiet fordi de opplevde gestikuleringen hans som truende. De følte seg ikke i fare; de dominerte og degraderte en autoritetsfigur. Studentene som kryper sammen i såkalte «safe spaces» føler seg ikke truet; de gjør krav på territorium. Ved å beskytte falsk hjelpeløshet fra ubehagelige meninger via deplatformering, utøver de makt. Og opplevelsen av maktutøvelse er ikke skremmende, bortsett fra for de som er i mottagerenden, den er overlegent tilfredsstillende. Disse menneskene er ikke redde. De vil at du skal være redde for dem. Og vi snakker ikke «mikroaggresjon» her; det politisk korrekte politiet foretrekker makroaggresjon, den typen som kan få folk sparket, fastslår Shriver.
I’d never indict a whole generation for rampant emotional insincerity. But the shrillest millennial missionaries are generally middle- to upper-middle class, often themselves white, raised by parents who wanted to be their best friends, and if not outright spoiled, they are accustomed to getting their way. They’re competitive with their parents’ generation and each other. They want to take over the world (oh, didn’t we all?). The majority-white mob that sanctimoniously pulled down a Confederate memorial bronze called ‘Silent Sam’ on the campus of the University of North Carolina at Chapel Hill a few days ago — whatever you think of the Civil War monuments controversy, criminal destruction of public property, and a test of how much the protesters could get away with — don’t seem to deserve that reputation for delicacy.
Conservatives can be disingenuous, too — high-mindedly defending the health of the economy by protecting ‘wealth creators’, when they just want to pay lower taxes. Politicians of every stripe falsify passion to get elected. At least the proper hard right gets credit for emotional honesty. Stormfront and Altright.com are nasty, ugly and bigoted, and don’t pretend to be otherwise.
Progressive er likevel spesielt tilbøyelige til å forkle en følelse som en annen, mener Shriver. Sammen med selvbedrag finnes ikke problemet bare blant de unge. Når amerikanske og liberale jevnaldrende med Shriver hevder at de lider av «hvit skyld» over slaveriet og nedslaktningen av indianerne, stiller hun spørsmål om de virkelig føler seg skyldige. De var ikke personlig medskyldige i disse forbrytelsene, og det vet de jo. Det er ikke noe galt i å være historisk bevisst, men «hvit skyld» er ofte bare et dekke for moralsk forfengelighet, skriver hun og avslutter med følgende salve:
– Vi hører stadig om den grusomme opprørtheten forårsaket av, for eksempel, et canadisk stykke som bruker hvite til å synge slavesanger eller en heterofil skuespiller som bekler en trans-rolle. Men bøller på venstresiden bruker svakhet som dekke for aggresjon, og dagens strøm av følsomhet er svindel. Ingen er virkelig opprørt. Ingens følelser er virkelig såret. Dette handler utelukkende om å herse med andre mennesker.