«Et demokrati innebærer at de som betaler skatt også velger politikerne som vedtar lovene. Slik er det ikke i Norge, fordi EØS-avtalen innebærer at vi må gjøre de fleste av EUs lover til våre egne. Vi som betaler skatt må altså bare bøye oss for hva franskmenn, spanjoler og rumenere mener, det EU-politikerne mener er best for dem, det blir også norsk rett. Dette er ødeleggende for det norske demokratiet, fordi det ikke lenger er noe poeng å engasjere seg i politikk», skriver Elin Ørjasæter i Nettavisen.
Og har rett. Men EU og EØS har da heller ikke noe med demokrati å gjøre. Den norske befolkningen ble spurt to ganger om vi ville være med i EU og svarte nei begge gangene. Likevel ble vi altså medlem via bakdøren EØS.
Avtalens er for øvrig svært uforutsigbar, og det skyldes særlig den juridiske aktivismen som pågår i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) som tolker Den europeiske menneskerettighetserklæringen (EMK) og som deretter blir gjeldende rett i Norge. Det vil faktisk si at en samling ikke-valgte byråkrater og/eller dommere kan overkjøre nasjonale parlamenter – vårt eget storting inklusive – og skape ny rett på egenhånd, på bekostning av demokratiske valgte, lovgivende forsamlinger som den britiske eller norske.
Det er med andre ord ikke uten grunn at den danske jusprofessoren Eva Smith sammenlignet EMDs juridiske aktivisme med et opplyst enevelde allerede i 2001:
Den Europæiske Menneskerettighedsdomstols beføjelser kan på mange måder minde om oplyst enevælde. Historien viser imidlertid, at det er farligt, når et organ selv definerer grænserne for dets magtbeføjelser. Og vi har jo set, hvorledes EMD stadig udvider grænserne for, hvad menneskerettighederne kræver. Advokaterne skubber med stor fornøjelse bag på denne udvikling og politikerne er handlingslammede af de frygtindgydende ord: krænkelse af menneskerettighederne.
I forrige måned fant EMD at Danmark ikke har lov til å utvise en psykisk syk, voldelig innvandrer fra Tyrkia, fordi han muligens ikke kan få samme helsetilbud i Tyrkia som i Danmark, til tross for at Tyrkia hevder det motsatte. Ifølge EMD var det Danmarks ansvar å bevise at mannen kan få samme behandling i Tyrkia, hvilket danske myndigheter ikke lyktes med. I dommen heter det også at «det ikke kan utelukkes at en utvisning kan forverre vedkommendes sykdomstilstand». Så den voldelige, psykisk syke drapsmannen får bli i Danmark etter EMKs artikkel 3, som «forbyr tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff.»
Å bo i et land som kanskje har dårligere helsevesen enn noen av verdens aller dyreste løsninger på området, er således å regne som «tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff». Smak litt på den.
EMD har i realiteten åpnet for full såkalt helseturisme fra hele verden til Europa, og da fortrinnsvis til velferdsstatene i nord. I Storbritannia alene behandler det offentlige helsevesenet (NHS) utenlandske borgere for 2 milliarder pund i året. Svært mange ankommer landet for å motta helsetjenester og svært mange reiser fra landet uten å betale regningen. Men for all del; alt for mange av dagens overbudspolitikere fremstiller jo hele herligheten som gratis, til tross for at det er alt annet. Absolutt alle velferdsordninger vi har blir betalt av noen: folk som står opp og går på jobben for å tjene penger og betale skatt for å finansiere både helsevesen, skoler og trygdeordninger. Å kalle det gratis eller å drysse det som konfetti over alle og enhver som finner det for godt å benytte seg av det, er regelrett å tråkke på fellesskapet som finanserer moroa.
Men det blåser EMD suverent i, selv om de altså bestemmer at det skal være slik, for det er jo ikke de som skal stå til ansvar for velgerne. De er ikke valgt i det hele tatt og vi kan heller ikke kvitte oss med dem. EMD har nærmest fått rollen som en slags sekulær pavestol; deres ord blir lov og de anser seg som ufeilbarlige. Ikke minst blir de ansett som ufeilbarlige av det norske menneskerettighetsmiljøet, som er helt ute av stand til å se noe som helst kritikkverdig ved EMD og dens juridiske aktivisme. Derfra kommer kun unison hyllest.
Den juridiske aktivismen tar sikte på å løfte særlig asyl- og innvandringspolitikk ut av den politiske sfæren ved å rettsliggjøre den og således å unndra den demokratisk kontroll og debatt. Da den danske regjeringen foreslo reformer av EMD i den såkalte København-erklæringen i 2017, sa jusprofessorene Geir Ulfstein og Andreas Føllesdal, begge ved UiO, det rett ut:
Det danske formannskapet i Europarådet vil reformere den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Forslagene lyder uskyldige: mer delt ansvar og en bedre dialog mellom domstolen og statene. Men i realiteten ønsker den danske regjering å begrense domstolens overvåking, og øke regjeringenes politiske kontroll, særlig over saker knyttet til asyl og immigrasjon.
Huff ja, tenk noe så forferdelig som at demokratisk valgte regjeringer og lovgivende forsamlinger fikk større politisk kontroll over asyl- og innvandringspolitikken?
Og det hjelper ikke å være fullverdig medlem i EU, om noen skulle tro det. EMDs stadige utvidelse av sin egen maktsfære har nemlig ikke gått upåaktet hen. I tre erklæringer (Interlaken 2010, Izmir 2011 og Brighton 2012) har Europarådets medlemsstater bedt EMD begrense seg, som i erklæringen fra Brighton hvor det heter: domstolen er «ikke en appellrett for innvandring eller domstol i fjerde instans». Britene har også vært dypt kritiske. I 2012 opplyste f.eks. daværende statsadvokat i Storbritannia Dominic Grieve at britiske dommere var alarmert av måten EMD har utvidet sin maktsfære på og oppfordret regjeringen til å støtte de mange av landets jurister som var bekymret for utviklingen, mens Tory-politiker David Davis og Labours Jack Straw uttrykte bekymring over at ikke-valgte dommere i Strasbourg har gått utover grensene for sin autoritet ved å forsøke å overstyre britisk lov og at EMD på egenhånd har tiltatt seg en rolle som Europas høyesterett med stadig videre fullmakter. EMD svarte med å sammenligne den britiske regjeringen med militærjuntaen i Hellas.
Man bør merke seg uttalelsene fra den britiske EMD-representanten Paul Mahoney, som i forbindelse med kritikken vedgikk at teksten i EMK er så åpen at den gir domstolen betydelige tolkningsmuligheter til å lage ny rett på egenhånd. En gruppe mennesker som ikke står til valg eller til ansvar for folket, kan dermed i praksis oppheve lover som er utformet av en folkevalgt og lovgivende forsamling eller ganske enkelt skape ny rett over hodet på samme.
En av årsakene er at både FN, nasjonale menneskerettighetsinstitutter, NGO`ere og akademikere har likestilt økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) med de klassisk borgerlige og politiske rettighetene. Det gir tilhengerne mulighet til å detaljstyre samfunnet og ikke minst til å gripe stadig dypere ned i folks lommebøker. For å forstå hvordan, er det nødvendig å kjenne til Menneskerettighetenes utgangspunkt, som var å definere en kjerne av universielle rettigheter som mennesker må ha uansett hvor de lever og som ingen andre må krenke. Dette er de klassiske menneskerettighetene, som er såkalt negative rettigheter – de definerer hva noen, hovedsakelig stater, ikke må eller kan gjøre. ØSK er derimot «positive rettigheter», som definerer hva noen, hovedsakelig stater, må eller bør gjøre. Menneskerettighetserklæringens første 21 artikler uttrykker således klassiske vestlige verdier som frihet, likhet for loven, eiendomsrett og religionsfrihet etc. Disse rettighetene kan den enkelte ha uten at det krever at andre skal avgi noe, de er velavgrensede og kan derfor kalles universielle. De krever ingen særlig politisk definisjon, da de utgjør individets privatsfære som staten eller andre ikke skal gripe inn i.
Imidlertid slutter ikke erklæringen der. Artiklene 22-27 omhandler alt det som mennesker angivelig trenger for å leve et godt liv. FN lister f.eks. opp retten til sosial trygghet, en levestandard som inkluderer mat, klær, bolig, god helse, gratis undervisning, rett til arbeid, begrenset arbeidstid, betalt ferie, rett til å nyte kunst, adgang til vitenskapelige fremskritt, trygghet ved arbeidsledighet, sykdom og alderdom.
ØSK-rettighetene har en helt annen funksjon enn de klassiske frihetsrettighetene. Totalt sett ligner de en ønskeliste over ting politikere kunne tenke seg å gjennomføre, men vel så viktig: de kan bare etterleves hvis noen først definerer dem og deretter fremskaffer dem. De legger således en direkte forpliktelse på andre. Og disse «andre» er i økende grad ordinære europeiske skattebetalere. Og som vi ser av EMDs siste avgjørelse: de har nær sagt ingen grenser.
For der de klassiske frihetsrettighetene innebærer en begrensning av statsmakten, har ØSK ingen slike begrensninger. Tvert imot gir de uttrykk for at staten plikter å øke sin makt for å kunne omforme samfunnet og styre borgernes aktiviteter til det ønskede resultat.
Ved å inngå og opprettholde EØS-avtalen har våre egne tillitsvalgte – de er altså våre representanter, ikke herskere, selv om det later til at de i stor utstrekning tror det motsatte – i realiteten redusert oss til en bøling skaffedyr, hvis livslange plikt er å skaffe stadig flere penger til stadig flere «gratisordninger» som fjerne byråkrater arbeider utrettelig på å utvide i det uendelige, samtidig som de utvider rettighetskatalogen til å gjelde stadig større deler av klodens befolkning.
Mon tro om de noen gang har vurdert hva de skal gjøre den dagen pengestrømmen både de og vår egen politiske ledelse skalter og valter med som fulle sjømenn tar slutt og folket krever dem til ansvar?