Hallvard Notaker har gitt ut boken «Arbeiderpartiet og 22. juli» (Aschehoug forlag), og i den anledning er boken omtalt av Aftenpostens Frank Rossavik, Dagbladets Martine Aurdal og av Notaker selv i VG. Arbeiderpartiet ønsket at en uavhengig historiker skulle skrive om deres håndtering av 22. juli og ga Aschehoug oppdraget med å finne en egnet person. Valget falt på Notaker, som blant annet skriver om partiets vansker med å bearbeide 22. juli og påfølgende interne stridigheter. Ytre omstendigheter gjorde at AP/AUF ikke fikk satt sitt eget preg på forståelsen av 22. juli slik flere ville og innad oppsto det motsetninger mellom de som la mest vekt på tverrpolitisk, folkelig samhold og fremhevet 22. juli som en nasjonal tragedie og et angrep på demokratiet Norge, og de som ønsket at Arbeiderpartiet skulle ta et mer politisk eierskap til et angrep som utvilsomt var spesifikt rettet mot dem og rammet dem hardest av alle.
I tiden etter 22. juli var det generelt vanskelig for de fleste å ytre det de tenkte og mente, spesielt hvis det var kritisk mot den håndteringen og fortellingen som vokste frem, og det var åpenbart ikke noe unntak i Arbeiderpartiet. Notaker skriver at der statsminister Jens Stoltenberg og hans fløy ønsket å fremstå som samlende om 22. juli som en nasjonal tragedie, ønsket byrådsleder i Oslo Raymond Johansen og hans fløy et større eierskap til terroraksjonen og et politisk oppgjør med de partiene, nettsidene og holdningene de mente at var ansvarlige for å ha skapt et (i mangel av et bedre ord:) «handlingsrom» for Anders Behring Breivik. Innad sliter Arbeiderpartiet fremdeles tungt med disse opprivende spørsmålene.
Men sett utenifra tror jeg vi alle skal være glade for at det var Jens Stoltenbergs linje som vant frem, og ikke minst måten han gjorde det på. Stoltenberg har som de fleste politikere sine for- og baksider, men i disse dagene og ukene opptrådte han som en statsmann av et sjeldent format. 22. juli var ikke bare en av Europas verste terroraksjoner i moderne tid, den var også et nasjonalt traume som et fredelig, lite land hadde få forutsetninger for å håndtere. At Stoltenberg, som selv var i sjokk og sorg, «ristet» av seg partipolitikken og fremsto som en samlende leder for hele landet, bidro til å roe ned situasjonen og lege det vidåpne såret som alle borgere i Norge følte på i den grad det lot seg gjøre. Det er leit å lese at det ikke var nok til å lege sårene hos dem som ble rammet aller hardest. Men 22. juli ville uansett blitt et stridsspørsmål med steile fronter og er det til en viss grad enda. Det er min oppriktige mening at Stoltenbergs opptreden gjorde at det ikke ble verre enn det allerede var og er. Det siste Norge trengte da var en partipolitisk strid og en politisert sorgprosess.
Som en som opplevde 22. juli fra et annet ståsted enn de fleste andre norske borgere (de direkte ofrene og deres pårørende unntatt) vil jeg alltid være takknemlig for måten Stoltenberg akslet sin statsmannsrolle på. I ettertid er det skrevet mange bøker, avhandlinger og reportasjer om hvordan de forskjellige, både de som ble direkte berørt og utenforstående debattører, opplevde 22. juli. Men det er lite fra oss som befolket landets alternative medier og plutselig havnet i hele verdens søkelys som potensielle medskyldige. Selv hadde jeg vært fast redaksjonsmedlem i Document.no i mange år da det smalt, og kan derfor ikke fortelle om denne dagen og etterdønningene i det offisielle «Rosetog-perspektivet». Mye både så og opplevdes veldig annerledes fra den kanten jeg og mange med meg befant oss på.
Det er nå som da viktig for meg å understreke at dette ikke er en offer-fortelling – det finnes ingen andre ofre for 22. juli enn de som ble myrdet eller skadet i regjeringskvartalet, de som ble myrdet eller skadet på Utøya, de som ble øyenvitner til det hele og deres pårørende – men det er en fortelling om hvordan det artet seg fra et annet ståsted enn hovedstrømmens. Og jeg håper at det i alle fall delvis kan forklare hvorfor jeg mener at Stoltenbergs måte å lede landet gjennom de første dagene og ukene var nødvendig, riktig og viktig. En situasjon kan visst alltid sees fra flere sider, og det nedenstående er min:
….
Det er en regntung sommerdag og min daværende ektefelle og jeg har egentlig ferie. Ansvarlig redaktør for Document.no Hans Rustad og hans familie er på ferie i Danmark. Jeg vasker og pakker klær, for det er bare et par dager til vi skal på den årlige bilturen i Norge med ungene, mamma og svigermor. Alle gleder seg, selv om jeg er sur som en sitron fordi Hans har slått til på det han trodde var et kjempetilbud og byttet ut Telenor som mobilleverandør. Klaget til sjefen selv har jeg ikke, for han har tross alt brukt penger på det eneste Document.no har penger til: Mobilabonnementene våre. Men det er ikke nevneverdig god dekning der vi bor fra før, og med ny leverandør har det blitt enda verre. I realiteten har både Hans og jeg nå telefoner som er nesten uten forbindelse. Det skal vi snart få merke konsekvensene av.
Ektefellen sitter på nett og opplyser at Jøss, det har vært en eksplosjon – muligens et gassrør eller noe…? – i Oslo. Snart står det klart at det dreier seg om en terroraksjon, og siden islamistiske grupper har truet Norge på grunn av militæraksjonene i Libya, tror vi som alle andre at det er dette vi nå ser utfolde seg. Etterhvert kommer det nyheter om at to er skutt på Utøya, hvor Arbeiderpartiets ungdomsforbund (AUF) har sin vanlige sommerleir. Men vi har en slektning i området, og når vi ringer og spør om hun vet noe mer, vet hun i hvert fall én ting: det er ikke bare to som er skutt, for det vrimler av politibiler og ambulanser der oppe. Det er noe mye, mye verre som foregår.
Vi følger nyhetsbildet utover kvelden og natten, og blir som resten av landet klar over det grufulle omfanget av katastrofen. Det er ikke til å fatte! I regjeringskvartalet ligger åtte drept, og på Utøya har noen jaktet ned og myrdet 69 barn og unge! Mange andre er skadet og alle er merket for livet. Her – i lille, uskyldige Norge. Alle som har barn klarer uten vanskelighet å forestille seg hvordan det hadde vært hvis det faktisk var deres egne barn som lå døde på Utøya og ethvert normalt menneske er i stand til å sette seg inn i i hvertfall deler av de pårørendes grusomme sorg og tap. Norge er genuint rystet og sjokkert i sitt innerste; som land har vi ikke bare mistet 77 medmennesker på verst tenkelig vis; selvbildet vårt som en liten, trygg fredsnasjon går i knas.
Men i Document.no rekker vi knapt å ta inn over oss det forferdelige og langt mindre gi oss over til den gruen og sorgen ethvert menneske og enhver forelder føler denne kvelden og natten. Navnet på terroristen sprer seg på nett, og først sier det oss ikke noe. Det endrer seg raskt. For mitt vedkommende får jeg en melding fra en barndomsvenn: – Hei, nå tror jeg dere får stor trafikk, skriver han og lenker til en artikkel i VG med både navn og bilde av massedrapsmannen. VG opplyser at han har figurert i vårt kommentarfelt. Navnet sier fremdeles ikke meg noe, men bildet gjør: Han der har jeg da sett før? Det er Anders Behring Breivik, og i 2009 skrev han et tosifret antall innlegg i det åpne kommentarfeltet vårt. Han var også på et åpent foredrag vi arrangerte med Israels ambassadør i Norge i 2009. Det var jeg som sto i døren og ønsket velkommen, så jeg håndhilste på ham som andre når de ankom. Senere samme år tok Breivik kontakt på e-post og kom med en rekke forslag til å utvikle Document.no som da var en mindre nettside med en mer beskjeden leserskare enn den er i dag. Hans avviste Breiviks fremstøt og så hørte vi ikke noe mer. Før nå.
I terrormanifestet skriver Breivik selv om dette, og omtalen han gir Hans personlig er ikke utpreget smigrende. Selve Document.no avskriver han helt og holdent som en tafatt borgerlig tenketank.
Den første tanken som slår meg da det synker inn at vi faktisk har hatt ondskapen selv i vårt eget kommentarfelt, er jeg ikke stolt av: Faneflukt. Jeg har aldri vært så redd som jeg er denne natten, skyldfølelsen er knusende og trangen til å feigt gjemme seg bort er akutt. Men rent bortsett fra at der ikke finnes noen gjemmesteder, kan man ganske enkelt ikke løpe fra sitt ansvar. Å forlate skipet og dets mannskap gjør man bare ikke i min bok. Så mot alle instinkter blir man på sin post. Det er jeg – tross alt – glad for i dag.
I likhet med resten av befolkningen er flere i Documents lille krets våkne og vi står hele tiden i skriftlig kontakt med hverandre, først og fremst Christian Skaug og Anders Ulstein, som kort etter skal miste jobben på grunn av en artikkel han har skrevet tidligere på dagen. Vi får derimot ikke tak i Hans, som er i Danmark med en telefon som i praksis ikke virker. Etter VGs artikkel går vi også ut i fra at han allerede blir nedringt i den grad han har mobildekning og derfor har nok å styre med på sin kant. Vi leter etter Breiviks innlegg i kommentarfeltet, men oppdager at de er utilgjengelige fordi vi byttet database i 2010. Ved en feil fulgte ikke kommentarfeltet med på overføringen til det nye publiseringsverktøyet, så ingen kommentarfeltinnlegg før denne datoen er tilgjengelige. Det er et problem vi uten hell har forsøkt å løse en stund. Breiviks kommentarer er fra 2009, og befinner seg i denne kategorien.
Til alt hell er vår kaffeentusiast av en IT-mann også yrvåken, så han melder seg og finner lett frem i den gamle databasen. Han kan samle Breviks innlegg og gjøre dem publiserbare for oss hvis vi vil. Men det må i så fall skje fort; nettsiden er allerede svært ustabil og uhåndterlig med over en million treff på under en time.
Det er i virkeligheten ikke noe valg og vi er alle enige om at en offentliggjøring er helt nødvendig, men den endelige avgjørelsen er redaktørens og han får vi ikke fatt i. Og siden det haster, ender spørsmålet hos meg som «nestkommanderende»: Breiviks kommentarer er samlet i en egen artikkel med en liten følgekommentar fordi det er den eneste måten vi kan gjøre dem tilgjengelige for offentligheten på. Alt er klart, skal vi publisere nå? Ja eller nei? Nina, er det et ja eller et nei? For det må skje NÅ, før hele nettsiden kræsjer. Christian er også for publisering og er det noens dømmekraft jeg stoler 100 prosent på, så er det hans. Men situasjonen der og da er fullstendig kaotisk. Nyhetsdekningen er så stor og rask at vi ikke greier å holde følge. Selve omstendighetene er så uvirkelige at alt er som å bevege seg under vann. Hatpost og trusler fra folk som er like satt ut, sinte og sorgfulle som oss selv velter inn på alles e-postkontoer og i kommentarfeltet, som vi beslutter å stenge til vi får litt mer oversikt.
Å gi klarsignal til publisering føles som å underskrive vår egen dødsdom. Vi har riktignok tatt en runde på det og er enige, men det oppleves likevel som å kaste gode kollegaer med koner og barn til løvene. For alt skjer i et rivende tempo; vi har så vidt rukket å kaste et overfladisk blikk på Breiviks kommentarer. Hva om det ligger noe der vi burde ha reagert på eller sagt fra til politiet om og som nå sendes ut til hele den norske befolkningen – som ryster i sine grunnvoller – og verdenspressen i en situasjon som allerede er ustabil og eksplosiv?
Kortene blir lagt på bordet; jeg går på do og kaster opp av ren, skjær redsel.
Og så braser hele verden inn av døra. Den første telefonen kommer i halv ni-tiden morgenen 23. juli, og den er fra Dagbladet. De er på jakt etter ”Fjordman”, hvis tekster Breivik har brukt i manifestet sitt. Vi har også publisert tekster av Fjordman på Document. Dagbladet vil vite hvem han er, men jeg vet det ikke selv og akter heller ikke å hjelpe Dagbladet med å finne noen som helst. Fjordman må selv få velge om han vil stå frem eller ikke. Dagblad-journalisten senker stemmen og spør nysgjerrig hvor høyreekstreme vi egentlig er. – Herregud, jeg er en 40 år gammel tobarnsmor, jeg stemmer Arbeiderpartiet og står i telefonkatalogen, gråter jeg, og ber om han kan være så snill å være litt forsiktig med hva han skriver, nettopp fordi jeg står i telefonkatalogen og har små barn.
Nevnte barn går i skytteltrafikk hele formiddagen med mobiltelefonene sine som ringer konstant. ”Mamma, det er noen som ringer og sier at de er fra NRK og vil snakke med deg”. Og fra VG. Og fra Reuters. Og fra NTB. Og BBC og en hel haug andre medier jeg aldri har hørt om før. Trusler og hat hagler stadig inn på e-post, på sms og i kommentarfeltene, mens jeg desperat forsøker å få bl.a. den britiske TV-stasjonen Channel 4 til å begripe at de ikke kan komme hjem til oss for å intervjue meg utenfor hjemmet mitt. På et tidspunkt har jeg en indonesisk avis på tråden.
Etter hvert mister jeg tellingen, men jeg tror det kom 50-60 telefoner før klokken ble 12. Før denne dagen har jeg knapt snakket med en journalist – jeg kan null og niks om mediehåndtering. Nå er også truslene blitt såpass mange og hatytringene såpass grove at jeg er nødt til å ringe politiet, forklare situasjonen og spørre om de tror at huset vårt bør bevoktes. Skyldfølelsen er så fremtredende at jeg synes jeg fortjener både hat og trusler – og mer til – akkurat nå, men barna og mannen min gjør jo ikke det.
Mens alt står på skjer det ting i toppetasjen som jeg ikke har kontroll over: en febrilsk mental gjennomgang av alt jeg kan huske å ha skrevet og det jeg kan huske av det kollegaer har skrevet. Kan jeg virkelig ha skrevet noe som har oppmuntret Breivik, gitt ham grunn til å tro at han hadde støtte for det han har gjort eller regelrett bidratt til å pushe ham over grensen? Kan jeg eller noen av de andre oppfattes sånn av enkelte? Gode Gud, la det ikke være slik! I farten kommer jeg ikke på noe som umiddelbart får alarmklokker til å ringe, men vet jo godt at jeg kan være både slem og hard i klypa når jeg vil.
Skyldfølelsen er vag, men den er der. Det er den fremdeles: Ja, vi har et unødvendig hardt debattklima her til lands og det er ingen tvil om at jeg selv har bidratt og fortsatt bidrar til det fra tid til annen.
Document.no er nå så ustabilt av en trafikkmengde vi ikke er rigget for at vi har store vansker med å publisere artikler som kan kommunisere hva vi vet og ikke vet om Breivik. I løpet av natten har flere ekstreme nettsider – som den særdeles ekle ”Antijihad” – fjernet seg selv og alle spor fra nett. De er slett ikke noe savn, men jo flere som forsvinner, desto mer fokuseres landets fortvilelse og sinne mot Document. Vi er fra før den tydeligste målskiven for det raseriet og de anklagene vi vet at kommer, men med den farten alle andre forsvinner blir vi også – med hederlige unntak av Human Rights Service og Honest Thinking – den eneste, og vår offisielle kommunikasjon er altså avhengig av en nettside som ligger mer nede enn den er oppe. Derfor tyr jeg til Facebook, som inntil da stort sett har vært brukt til å spille Farmville med ungene, for å opplyse om at vi ikke er blant dem som har fjernet seg fra nett, at vi ikke akter å gjøre det heller og at vi ikke kommer til å gjemme oss fra spørsmål eller debatt, men at Document dessverre forsvinner med jevne mellomrom fordi vi enda ikke har fått oppgradert serveren til å tåle den voldsomme trafikken.
Det kommer en del offentlige støtteerklæringer fra mennesker som modig velger å ta den sosiale kostnaden det har på dette tidspunktet og mange flere på privaten, men samtidig tar en rekke gamle venner farvel i alles påsyn og skriver at de gjør det fordi det er min og mitt menneskesyns skyld at 69 barn nå ligger myrdet på Utøya. To jeg har vokst opp sammen med skriver at de rett og slett ikke holder ut å være venner med meg lenger fordi det Document.no de aldri har lest et ord fra er så ekstremistisk og hatefullt. En annen legger til at hun ikke klandrer meg direkte for det Breivik har gjort, men at menneskesynet mitt likevel gjør meg medskyldig i barnedrap. En tredje skriver at hun føler seg skitten ved tanken på at hun har gått på skole sammen med en som meg og skammer seg over at hun en gang i tiden syntes jeg var en hyggelig jente. En fjerde skriver at han regner med at jeg er fornøyd og godter meg nå som det massemordet jeg har jobbet for endelig er blitt gjennomført.
Det var flere, men etterhvert sluttet jeg å lese meldinger fra folk jeg enten ikke hadde hatt kontakt med på en stund eller som jeg ikke kjente godt nok til å vite hvor sto og gikk inn for bevisst fortrengning av det jeg alt hadde lest. Og lyktes heldigvis med det.
I ett av forsvinnende få pusterom får Hans omsider telefon- og nettforbindelse med oss, og gir sin helhjertede tilslutning til vår håndtering så langt. Det er en stor lettelse å høre, for han er en fullbefaren, dyktig pressemann med lang erfaring. Det er likeledes en lettelse å kunne lempe det ansvaret jeg mente jeg pliktet å ta over på sjefen sjøl. Han er da også langt mer modig enn meg, laget av et mye tøffere virke som han er. Innboksene våre koker, og vi mottar tallrike e-poster fra folk som utgir seg som venner og meningsfeller, men som ber oss om å legge ned hele Document.no og trekke oss ut av samfunnsdebatten for godt. Vi er merkede mennesker nå og dermed en belastning for andre som er opptatt av de samme sakene som vi fronter. Disse og lignende ”løsningsforslag” blir ikke en gang diskutert, for det er ikke nødvendig: Hans er helt klar på at noe slikt aldri blir aktuelt og resten av oss er av samme formening. Så gjenstår det ikke annet enn å plante flagget, skyte rygg og ta det som kommer.
For vi vet at vi må. Både Hans og jeg er nemlig fullt klar over at hvis den offentlige fortellingen blir at Breviks onde gjerninger er vår skyld; da har vi og våre familier ikke lenger noen fremtid i Norge. Den avskyen som blir oss til del – selv om vi mot vår egen overbevisning skulle krype til korset, «innrømme vår brøde» eller be om unnskyldning tusen ganger slik mange mener og forventer at vi skal – vil uvegerlig også gå ut over våre nærmeste. Det kan vi selvsagt ikke utsette våre barn og ektefeller for hvis det står i vår makt å avverge det.
Etter de første dagenes sjokk og raseri blir sorgprosessen mer fremtredende. Folk flokker seg til landets kirker og andre signalbygg for å legge ned blomster. Flagg vaier på halv stang i hele kongeriket, de store rosetogene går i Norges største byer og over hele landet står folk samlet og avholder noen minutters stillhet i sorg over ofrene. Fordi bilferien allerede er planlagt og to barn gleder seg, deltar vi i stille minutter ved turistattraksjoner på en rekke småsteder uken etter, for mitt vedkommende med en fremmed følelse av å stå utenfor et hus og kikke inn gjennom et lite vindu. Det ville ellers vært naturlig for min familie å delta når folk de første dagene begynte å valfarte til Domkirken i Oslo for å legge ned blomster, men vi lar være fordi jeg er sikker på at mitt nærvær vil oppfattes som en provokasjon og at det er det samme som å trampe ofrenes minne ned i søla. Alle samlingene med ”stillhetsminutter” rundt omkring i landet oppleves på samme vis og ender på samme vis: Vi setter oss i bilen igjen og jeg sjekker telefonen, innboksen og Facebook-profilen min hvor det hver gang ligger titalls nye meldinger med fordømmelser. Bekymringen om hva media eller andre samfunnsaktører vil finne på å si eller skrive denne dagen, og hvordan det skal gå med såvel Document.no og kollegaer er konstant. Jeg hverken var eller er noe husholdningsnavn eller –fjes, så det er selvfølgelig ingen av de som nettopp har bøyd sitt hode i stille sorg som vet hvem de har stått i nærheten av. Men jeg vet det og det greier seg. At mennesker med mine meninger – en ”documenter” attpåtil – deltar i en sorgprosess som er ment å skape samhold, føles for meg som å ødelegge den samlende, helende hensikten som ligger til grunn. Det har jeg ingen rett til, i det fellesskapet som har oppstått rundt 22. juli har jeg ingen plass.
Og kanskje er det best sånn fordi det jo later til å være noe veldig galt med meg. For en visshet gnager og gnager: Det er bare èn grunn til at jeg gjenkjente og husket Anders Behring Breiviks fjes fra den ene gangen jeg så ham på foredraget i 2009, og det er at jeg syntes ordentlig synd på den keitete karen da jeg gikk hjem den kvelden. Han så nemlig ut som om han ikke hadde en eneste venn i hele verden.
Men som dagene og ukene går, avtar presset mot Document.no noe. Vel er noen av Breviks kommentarer svært uhyggelige sett i ettertid, men innholds- og språkmessig er de ikke noe verre enn det man kunne finne i ethvert åpent kommentarfelt, debattforum eller på sosiale medier. Politiet fant spor etter Breivik i minst 40 andre medier med åpne kommentarfelt som f.eks. Aftenposten og Dagbladet. De fleste rimelige mennesker forsto fort at vi ikke kunne forutse dette; vi kunne ikke se hva Anders Behring Breivik gjemte i sitt indre. Hadde vi det gjort, ville vi naturligvis ha varslet relevante instanser. Vi kontaktet selv PST de første dagene etter katastrofen og stilte til frivillig avhør om det lille vi visste og ikke visste om Breivik. Tanken var å hjelpe PST med å fylle ut eventuelle hull i etterforskningen hvis vi kunne og å bidra med en generell kunnskap om ”vår side” av debatten dersom PST skulle mangle det. Vi ble høflig og godt mottatt, og behandlet på profesjonelt vis.
I visse miljøer, i medias debattseksjoner og på sosiale medier var stemningen en ganske annen. Hevngjerrigheten blant markante, mangeårige politiske motstandere av Frp og følgelig innvandringskritiske nettsteder som Document var påfallende og sorgen de ga uttrykk for var blandet med en stor dose forventningsfullhet og skadefryd: nå, endelig, nå skulle de tas! Nå skulle først og fremst Frp knuses så de aldri kunne reise seg mer og aldri våge å ytre om innvandring igjen, og den samme holdningen gjaldt Document. Det kom påstander om Document som manglet enhver forankring i virkeligheten, men det føltes hverken menneskelig eller etisk riktig å ta til motmæle den første tiden. På den annen side kunne vi ikke la de villeste påstandene stå uimotsagt heller. Det var en vanskelig og til tider opprivende balansegang i forhold til et nasjonalt traume de fleste mennesker heldigvis ikke er forberedt på eller utrustet til å håndtere. Det finnes dessverre ikke noen bruksanvisning for slike situasjoner.
At det blir bevist at det ikke fantes noen annen kobling mellom Document.no og Breivik enn den vi offentlig har redegjort for, skuffer de mange som hadde håpet at det forholdt seg slik. Flere av disse tar i bruk små, bevisste tilsnikelser for å antyde at Breivik var mer «inne» i Document.no enn han var. Noen av dem gjør det fremdeles. For eksempel ble Breivik regelmessig benevnt som «skribent på Document.no», hvilket han slett ikke var. I likhet med de fleste medier i Norge hadde Document.no et åpent kommentarfelt, hvor alle som ville kommentere saker kunne det. Akkurat som i de tradisjonelle mediene var og er det et helt tydelig skille på hva som er redaksjonelt stoff og hva som er et kommentarfelt. Ingen ville funnet på å beskrive tilfeldige kommentatorer som Hasse1982 eller Hans Hansen som skribent i Aftenposten eller i Dagbladet. Men her var det to standarder, og stemningen gjorde det ugreit å protestere på tilsnikelsene, i tillegg til at det fremsto som sutrete og smålig i en tung tid for hele landet. Men slike småting skjedde systematisk for å gi nettopp det inntrykket det ga, og over tid bidro summen av disse småtteriene sterkt til å sementere en feilaktig oppfatning av helheten. Avsendernes hensikt var selvfølgelig å klistre Breivik til Document og det lyktes de delvis med. Vi fikk mange henvendelser om slike tilsnikelser fra godtfolk som visste at det var feil og var opprørte på våre vegne. Men få våget å protestere åpent på de skitne knepene. Det er ikke så rart, for de personlige kostnadene ved å «forsvare Document» kunne fort bli store.
Fordi vi for manges vedkommende dukket opp på radaren fra det store intet den ulykksalige dagen, hadde de de som ville henge Breiviks politiske massemord rundt halsen vår følgelig lett spill i starten. Det fremgikk tydelig av de fleste journalistene som ringte i dagene etter 22. juli at de visste lite eller ingenting om temaet de var satt til å rapportere om. Enten det, eller så hadde de bare null interesse av å høre på hva vi hadde å si. Spørsmålene gikk hovedsakelig på hvilken ideologi vi fulgte og hvor på den høyreekstreme skalaen den befant seg. Men innvandringskritikk, islamkritikk eller kritikk av øvrige samfunnsspørsmål er ikke noen ideologi i det hele tatt – det er ganske enkelt legitim, om enn kraftig eller uvelkommen samfunnskritikk, og så kan man jo ellers diskutere hvilken form den har og hvor treffende den er eller ikke. Men det er altså ikke noen ideologi man enkelt kan sette merkelapp på for så å putte tilhengerne i en spesifikk kategori. Dette viste seg å være tilnærmet umulig å kommunisere til journalister og politikere som var ute etter enkle forklaringer til korte, raske nyhetssaker. Dagens offentlige ordskifte er jo dessverre slik at korte, forenklede uttalelser og nyhetssaker selger mye bedre enn lange, dyptgående ditto.
Der noen åpenbart så 22. juli som den ultimate mulighet til å få gruset Document.no en gang for alle, var det andre mennesker av god vilje der ute og mange av dem tok seg bryet med å skrive noen vennlige ord til oss. Det styrket og oppmuntret oss der vi gjorde vårt beste for å manøvrere Document.no så stødig vi kunne gjennom den første tiden. Det fikk oss også til å innse at vi ikke lenger bare kjempet for oss selv og vår fremtid her i landet, men også for våre lesere, støtter og venner. Ble vi «offisielt» stemplet som moralsk skyldige/et farlig miljø, ville det smittet av på veldig mange andre mennesker som ikke var skyldige i noe annet enn å lese artikler fra Document og dele en og annen mening med oss.
Det ble VGs Anders Giæver som til slutt stakk kjepper i hjulene for tilløpene til en ukritisk og aktiv jakt på skyldige fra medienes side. Og det var ikke noen liten ting, for det var ikke akkurat stemning for å si eller skrive noe til vårt forsvar på dette tidspunktet. I lederartikkelen ”Udocumenterte påstander” imøtegikk han blant annet de verste påstandene om Document generelt og de mest oppfinnsomme beskyldningene i forbindelse med Breivik spesielt. Det var kjærkomment og lettelsen var så stor at jeg først da merket hvor redd og sliten jeg var, og da kom endelig all gråten. Av offentlige, utenforstående figurer er Giæver – ved siden av Jens Stoltenberg – den jeg tenker på med mest takknemlighet i dag.
Samtidig gjør Breiviks forsvarsadvokat Geir Lippestad seg til et husholdningsnavn ved å peke ut «medskyldige» over en lav sko i pressen og gir blant annet VG et kjempeoppslag som henger ut firebarnsfaren Hans som pådriver for en av det moderne Europas verste terroraksjoner på forsiden. Med bilde. Lokalavisen Eidsvoll Ullensaker Blad beskriver på lederplass sin sambygding som hovedeksponent for «den brune gørra»: «Det spiller ingen rolle hva sølet kaller seg, dette ligner veldig på nazisme», skriver avisen og kobler Hans direkte til 22. juli som de benevner som en nazistisk terroraksjon. «Vi vil ikke at Behring Breivik, Rustad og andre forrykte mennesker setter dagsorden», lyder det fra EUBs redaksjon. I november 2011 blir EUB riktignok felt i PFU for artikkelen, men skaden er allerede skjedd og det i Hans´ eget lokalmiljø hvor familien hans har sin daglige ferdsel.
Selv om EUBs artikkel er særskilt drøy, så er denne typen skriverier og beskyldninger hverken noe uvanlig eller nytt på våre kanter av samfunnsdebatten. Tvert i mot bruker medier, politikere og andre samfunnsdebattanter regelmessig spalteplass på å skrive «ganske hatske» – som AUFs Eskil Pedersen senere skal beskrive hele innvandringsdebatten som – ting om kjente innvandringskritikere som f.eks. Hans Rustad og Hege Storhaug. Etiketter som «nazistiske», «grumsete», «brune», «rasistiske» og «høyreekstreme» sitter veldig løst. Det er greit nok, for vi tåler såpass og mer til. Men at de som holder på slik samtidig krever å bli anerkjent – og utrolig nok blir det – som den anstendige delen av det offentlige ordskiftet og med det retten til å forlange at alle vi andre skal ta et «oppgjør med retorikken vår»; vel, dere får tilgi meg, men jeg gir ikke fem flate øre for den fremstillingen eller det premisset der. Det gjorde jeg ikke før 22. juli og jeg gjør det sannelig ikke etter.
For som de fleste norske debatter, endte også 22. juli som en debatt om debatten. Men et perspektiv har hele tiden manglet i den offentlige fortellingen, som altså går ut på at det er nettdebatter, nettsider som Document og politiske partier som Frp som har gjort særlig innvandringsdebatten så hard og hatsk. Men det er ikke tilfelle, for denne debatten har alltid vært hard og hatsk, det har bare blitt mer synlig med internetts fremvekst. Og det var ikke innvandringskritikere som åpnet ballet i sin tid; det var hovedsakelig innvandringspådriverne. Nær sagt enhver innvending mot landets førte innvandringspolitikk har blitt møtt med mistenkeliggjøring, stempling , anklager om rasisme og/eller utskjelling. Saklig, legitim kritikk av det som i bunn og grunn er en helt reell, politisk og sivil interessekonflikt er blitt møtt med nedlatende holdninger og utsagn. Bekymringer har blitt avfeid med at ”Norge har innvandringsstopp, vet du ikke det eller?”, til tross for at alle vet at den innvandringsstoppen er så full av smutthull at den i praksis aldri har eksistert og slett ikke fungert etter hensikten. Så det er ikke bare ”høyresiden” – i den grad innvandringskritikere befinner seg der; de fleste jeg kjenner har eller hadde typisk tilhørighet på venstresiden – som burde ta sitt ansvar og et oppgjør hvis vi skal komme oss videre.
Arbeiderpartiet selv, AUF og den øvrige venstresiden hadde og har også et direkte ansvar for at debattklimaet har så betent og til tider hatsk, men det har de aldri villet erkjenne. Noe slikt kunne man imidlertid ikke si i kjølvannet av 22. juli uten å begå sosialt selvmord. Det er jo ikke noen utpreget populær ting å si nå heller. Men det forandrer ikke på det faktum at hatsk debatt om innvandring og islam ikke var eller er noe Frp- eller Document-skapt problem; når det gjelder debattklimaet på visse områder er alle som deltar enten like uskyldige eller like skyldige. Anders Behring Breivik og terroraksjonen hans ble raskt en del av en debatt som var ille nok som den var, så når Raymond Johansen og andre i AP ville – slik Hallvard Notaker skriver – gjøre 22. juli til en del av en partipolitisk og ideologisk konfrontasjon og forlange et nasjonalt oppgjør på premisser som en stor del av befolkningen ikke engang anerkjenner, skal både de og vi være glade for at Jens Stoltenberg var en stor nok mann til å trå på bremsen. Noe slikt ville bare skapt enda mer sinne, for de anklagene Johansen m.fl. likevel kom med i den offentlige debatten var både urettferdige og dobbeltmoralske og det er ikke bare høyresiden, høyrepopulister eller innvandringskritikere som reagerer negativt på denslags. Så på dette området må Arbeiderpartiet og AUF – i likhet med alle andre – feie for sin egen dør før de forlanger at andre skal feie sin. Det er jeg ikke i tvil om at en pragmatisk, dyktig statsmann som Stoltenberg forsto og erkjente fra første dag denne debatten startet. Slik reddet han Arbeiderpartiet fra seg selv og slik sørget han for at det etterfølgende ordskiftet ikke ble verre enn det tross alt ble, med den polariseringen og splittelsen det ville medført i tillegg til et nasjonalt traume landet allerede slet med å takle.
Imidlertid er det ikke vanskelig å forstå og sympatisere med frustrasjonen innad i Arbeiderpartiet og AUF over at de ikke fikk tatt sitt rettmessige eierskap til et grufullt terrorangrep som utvilsomt var rettet mot akkurat dem. Ja, Breiviks forferdelige massakre var et angrep på demokratiet Norge og således oss alle; men det var også et spesifikt angrep på Arbeiderpartiet og deres ungdomsorganisasjon som sådan. Det burde de ha fått rom til å uttrykke tydeligere og møtt større forståelse for i den norske offentligheten. At det er sinne innad i partiet på grunn av dette skulle vel nesten bare mangle, det ville antagelig alle følt i samme situasjon. Men jeg tror likevel at Raymond Johansen og hans meningsfeller kunne fått det noenlunde som de ville dersom de først hadde erkjent at de selv har spilt en rolle i å danne det hatske debattklimaet om innvandring og den polariseringen det har forårsaket i samfunnet. Da hadde man kanskje funnet noen debattpremisser de fleste kunne enes om og med større rett krevd et oppgjør av andre – og med større sannsynlighet for å få det.
For i de første ukene etter massakren på Utøya var vi mange som, kanskje i overkant naivt, trodde og håpet at debattklimaet nå skulle bli bedre; at det offentlige ordskiftet skulle bli litt mer anstendig, saklig og dempet. Det ble som kjent med håpet, for vi var alle raskt tilbake i skyttergravene våre igjen.
Og det er ikke akkurat sånn at Stoltenbergs linje fratok Johansen retten eller muligheten til å kreve det oppgjøret han fortsatt etterlyser. Det manglet i alle fall ikke på forsøk fra hans side, og han hadde NRKs øre og fulle samarbeidsvilje.
12 november 2011 avholder vi en paneldebatt i Oslo Militære Samfund, og i den åpne invitasjonen som går ut flere uker i forveien står det spesifikt at det er forhåndspåmelding – en helt vanlig, ukontroversiell regel for de fleste debattarrangementer fra før og enda mer etter 22. juli. Påmeldingene strømmer inn og når kvelden kommer er salen stappfull av godtfolk og representanter fra flere medier. Raymond Johansen og NRK føler seg tydeligvis hevet over regler alle andre forventes å følge, og ankommer uanmeldt med et kamerateam på slep rett før debatten skal starte. Da de blir nektet adgang fordi det er fullt og de heller ikke har meldt seg på, blir de faktisk så aggressive at de forsøker å fysisk trenge seg inn. Var det ikke fordi jeg var der og så det med egne øyne, hadde jeg neppe trodd det. NRK og Johansen gir opp når de blir klar over at de har et par mobilkameraer rettet mot seg, og blir i stedet nødt til å filme og intervjue Johansen utenfor. Jeg ser aldri selve innslaget, men skjønner hva som er blitt sagt og hvilket inntrykk Johansen og statskanalen har gitt seerne sine, for da familien er samlet hos en gammel tante dagen etter, sier hun lettet at man endelig har funnet frem til Breiviks medskyldige, alle disse tempelridderne hans. – De har dem alle sammen nå, de som støtter Breivik, for Dagsrevyen og Johansen fant dem i byen hvor de var på et møte for farlige folk, sånne terrorister, legger hun til. Resten av familien ser medfølende på meg, men ingen av oss har hjerte til å fortelle tante at en av de farlige terroristene Johansen og NRK Dagsrevyen angivelig har funnet er hennes egen niese. Vi er tross alt samlet der for å feire tanten og niesens felles bursdag.
Det er fremdeles ikke til å holde ut å tenke på det som skjedde 22 juli. Livredde barn, unge og voksne slaktet ned for fote, familier som skal leve med å ha mistet sine på verst tenkelig vis og de som overlevde, men må leve resten av sitt liv med de grusomme minnene om det de har sett og opplevd. Min beretning om hvordan 22. juli og dagene etter artet seg i vår ende, er ikke en historie om oss som ofre. Det er ikke synd på noen av oss, og all sympati bør og skal gå til de reelle ofrene for Breivik – ingen andre. Men vår situasjon hører med i den offentlige fortellingen om alt som skjedde da og i tiden etter. De aller fleste norske innvandringskritikere er demokrater som slåss med pennen som eneste våpen, så å bli anklaget for medskyldighet i eller til og med oppfordring til massemord var vanskelig både å forholde seg til og å takle. Det var jo også menneskelige hensyn å ta; etikk, medfølelse og sømmelighet tilsa at man unnlot å kritisere AP/AUF eller påpeke feil/mangler fra deres side. For feil gjør alle. Feil og overtramp har blitt begått av dem, meg og alle andre, og det vil fortsette å bli begått. Slik er det i en uperfekt verden. Men der og da hadde vi ikke noe annet valg enn stille oss lagelig til for hugg og ta til motmæle der vi kunne, for som privatpersoner sto vi jo ikke alene oppe i dette vi heller.
Da skolen starter i august 2011, får min tretten år gamle datter beskjed fra flere klassekamerater at hun ikke lenger er velkommen i deres hjem fordi moren hennes er skyld i 22. juli. Noen dager senere kommer hun og lillebroren på ni hjem i følge med nabogutten på 12. Hvite i ansiktet av redsel stirrer de på meg, før de tar sats og spør hvorfor jeg ba Breivik om å skyte så mange barn. En medelev har nemlig sagt dette til dem på skolen, og da de spør en vikarlærer om det er sant, bekrefter hun at joda, det er sant, for det har faktisk mammaen til Rikke og Stellan gjort.
Med Breviks bakgrunnshistorie og psyke har jeg ingen tro på at tonen i den norske samfunnsdebatten gjorde noe fra eller til. På det stedet han befant seg tror jeg heller ikke at han kunne blitt «kurerert» av noe eller noen. Til gjengjeld tror jeg stadig på at noe faktisk kan kureres: Vårt offentlige ordskifte. Men det vil i så fall kreve en felles, ærlig innsats fra alle parter og ikke minst: at det foregår på debattpremisser vi kan enes sånn noenlunde om. Man må gjerne ønske seg alskens oppgjør, men det kommer ikke til å skje på grunnlag av Raymond Johansens premisser denne gangen heller. Kanskje spesielt ikke denne gangen, for alle lærte noe av debatten om 22. juli. Noen av oss lærte for eksempel at vi tåler en støyt og den tålegrensen er jo ikke blitt noe mindre i ti årene som har gått, for å si det sånn.
Så hvis debatten fremdeles forventes å gå på premisset om at den ene siden i en legitim interessekonflikt må ta et oppgjør med overbevisningene sine, samfunnsengasjementet sitt, holdningene sine, politikken sin, verdensanskuelsen sin og retorikken sin, hva tenker f.eks. Raymond Johansen at «hans side» skal bidra med for å gjøre debattklimaet bedre? Har han eller andre noen tanker om hva et slikt oppgjør egentlig skal resultere i? Hvem skal definere med hva, hvem – og ikke minst hvordan – dette oppgjøret skal foregå? Og hvem er det som skal sette standarden og bedømme hvilket ordforråd som kan benyttes? Og hvilke tanker og meninger om innvandring, islam, multikultur og Norge som et fritt demokrati, velferdsstat og velfungerende samfunn skal det være mulig og legitimt å ha og fritt uttrykke etter at det ønskede oppgjøret er tatt? Hvem skal i så fall definere og bestemme det?
«Å ta et oppgjør» lyder muligens som et enkelt grep for å gjøre samfunnsdebatten til et bedre sted å være for alle, men er som vi ser alt annet. Men hvis de som i likhet med Raymond Johnsen ønsker seg et slikt oppgjør, så kan det jo hende de har i hvert fall noen konkrete svar på de ovenstående spørsmålene. I så fall er jeg for min del lutter øre, så kanskje vi kan ta det derfra i håp om å komme oss videre?